Innledning på Kvinner på tvers 2003

Tilbakeslag for velferdsstaten
- kjernefamiliens renessanse

ved Inger Lise Blyverket

Utdanningsforbundet, med 15 års erfaring som åpen lesbisk

[Kvinner på tvers hjemmeside]


Før jeg sier noe mer: Jeg er usikker på hvor kompetent jeg er for oppdraget - jeg har ikke forsket på dette, ikke skrevet artikler om det, ikke en gang fundert særlig nøye på kammerset over sammenhengen realisert i overskriften - men jeg ble likevel bedt om å si noe fordi jeg har vært med i arbeidsgruppa i løpet av perioden, jeg har fremmet lesbesak i på-tvers forumet (og i mange andre fora) og har levd meg både gjennom komme ut og komme inn, det å velge kjerneverdier og å velge dem vekk. Jeg fikk høre at det var bakgrunn god nok. Så sånn blir det: En personlig vri på dette likevel, etter min mening, ganske så politiske innlegget ...

Egentlig ønsket jeg at det skulle stå noe annet i programmet, men jeg fikk beskjed om at mitt opprinnelige forslag ble altfor langt. Det gikk sånn: Inger Lise Blyverket, sentralstyret i Utdanningsforbundet med snart 15 års erfaring som åpen lesbisk - både singel og i kjæresteforhold, som sambo, særbo og registrert partner i en heteronormativ familieverden. I grunnen synes jeg at den tittelen sa en god del om forholdet mellom meg, mitt liv, mine valg av samlivsform(er) - og samfunnets forvetninger - med ett unntak riktignok ...

For ja, selvsagt har jeg et kjærlighetsliv til forveksling likt hvem det skulle være av Thirty something-, Sex og singelliv- og Friends-(nå også Kalde føtter)-generasjonen. Jeg har hatt kjærester, ikke så veldig mange, men flere enn den ene, jeg har i perioder vært singel, tidvis på leit tidvis slett ikke på leit, jeg har hatt samboerforhold og levd i særboforhold og feirer til og med 1 års bryllupsdag om en uke. Ganske mange 34-åringer her i denne sal og andre steder har vel noe liknende på privat cv og samvittighet skulle jeg tro.

Altså lever jeg slett ikke alternativt, kan dere si, altså utfordrer jeg aldeles ikke kjernefamiliens byggesteiner, kan dere hevde. Tvert om legger jeg nye lecablokker til, og bidrar i så henseende til at gamle slagord som: Spreng kjernefamilien - lev lesbisk! får stadig mindre kraft ...

Sånn tror jeg faktisk det er! Og det har en god del innafor homobevegelsen, langt færre homoer mer generelt, vært opptatt av lenge - og i alle fall siden en for alvor startet diskusjon om å arbeide fram lovregulering av homofilt samliv - og det begynner å bli lenge siden nå - jeg tror debatten startet en gang på 60-tallet. Og det er ikke bare Kvinner på tvers som har 10-årsjubileum i år - jeg regner med at dere er alle er klar over at vi i august kunne feire et decennium for lov om registrert partnerskap her i landet.(I utgangspunktet hadde jeg tenkt at vi kunne ha stoppet her for en aldri så liten applaus - av mange regnes dette som et svært viktig skritt for lesber og homser i likestillingskampen, men i og med at jeg er her jeg er, og skal si det jeg skal si under den vignetten som tross alt står i programmet, regner jeg med at det kunne ha blitt en litt spredt applaus - og til det er den loven for viktig ...)

Vi var mange som lurte fælt, diskuterte både med oss selv og andre, hva var mest radikalt og frigjørende, hva var best for meg som lesbe og for homosaka generelt - var det et framskritt å få lov om registrert partnerskap eller var det det ikke - og hvis vi ikke trodde det var et framskritt - hva var det som var galt - og når vi likevel trodde det kunne ha noe for seg - hva var det vi la vekt på da? Hele pro&contra-lista kan jeg ikke dra for dere, men det er ingen tvil om at mange av oss var av den oppfatning at samfunnet - det heteronormative - spilte sine kort godt gjennom partnerskapsloven. Det unngikk behendig å likestille det å velge å leve lesbisk og homofilt med det å leve heterofilt - nettopp ved å lage en egen lov, ikke å inkludere oss i ekteskapsloven. Samtidig gjorde samfunnet - det heteronormative - seg til et foregangssamfunn - det var svært få andre land i verden som hadde en slik lov eller noe liknende å vise til - verdensmestere i likestilling og toleranse med andre ord. Og sist men slett ikke minst, selv om det perspektivet har gått relativt upåaktet hen, sørger samfunnet - det heteronormative - for at vi blir holdt på plass - partnerskapsloven er selvsagt et effektivt virkemiddel for å disiplinere en gruppe mennesker som samfunnet klart ser behovet for å kontrollere - nettopp fordi vi utgjør en trussel mot den rådende orden! Det er mulig at noen mener at lesber og homser er likestilt (eller nesten likestilt da - bare bagateller skiller ...?), at vi er integrert og inkludert, at vi har de samme muligheter og begrensninger som alle andre, og at det som hemmer oss ikke avhenger av seksuell orientering men heller klasse for eksempel - jeg mener ikke det! Det å leve lesbisk er ikke likestilt med det å leve heteroseksuelt - fremdeles råder oppfatningen - jeg påstår også langt inn i denne forsamlingen - at om en kunne velge (av en eller annen grunn tror nemlig mange at det kan vi ikke), hadde de fleste tross alt valgt å være hetero - eller hva? Partnerskapsloven har vi fått (eller paradoksalt nok faktisk altså kjempa fram) fordi det er bedre å ha oss i et ekteskapsliknende forhold enn å ha oss alle fykende rundt som subgruppe - subgrupper kan tenkes å gjøre opprør de - og det vil sjelden velordna samfunn som vårt ha noe av!

Og får vi først orden på våre samliv, stabiliserer dem og kategoriserer dem, så er ikke veien lang til at vi vil ha barn også - og vi får visst barn - riktignok akkurat som heteroer både innafor og utafor ekte-eller partnerskapet. Det går den veien med stadig flere, og det er jo trist (er det ikke?) - sett ut fra et spreng-kjernefamilien-lev-lesbisk-perspektiv.

Men det er også sånn: at forskningen viser at det å leve i stabile forhold øker trivselen og virker helsefremmende - for alle - og det er vel rimelig at også homoer benytter seg av muligheten og blir oppmuntret til økt livskvalitet? Og dersom vi ønsker å markere våre samliv offentlig, er det vel også rimelig at ikke seksuell orientering skal hindre en i det? Og det er vel ikke noe å kimse av at lov om registrert partnerskap faktisk også har ført til økt synlighet - i familien, blant venner, på arbeidsplassen, i tinghuset, hos bryllupsfotografen og innafor det offentlige skjemavelde - for mange av oss var synliggjøringsargumentet avgjørende når vi til slutt valgte å applaudere homobevegelsens og enkelte politikeres kamp for regulering gjennom partnerskapslov.

Det var dette med perfeksjoneringen av kjernefamilien da. For selv om jeg kan sies å være godt plassert i den borgerlige folden, tilhører jeg langt fra noen perfekt kjernefamilie: Jeg har nemlig ikke barn, men det er det mange andre homoer som har og som får, spesielt lesber. Likevel er det jo sånn at homoer ofte får barn tilhørende flere kjerner, det skaper jo også sprengkraft. De lager også barn helt spesielt og med vitende og vilje - dvs at det finnes ikke noe som heter ufrivillig foreldreskap innafor den gruppa - det pusher også grensene for kjernefamilien.

Sjøl har jeg ikke barn og skal heller ikke få det. Jeg har ikke en gang brukt noe særlig tid og krefter på det spørsmålet - noe som i seg selv er frigjørende. Selv om mange rundt meg gjerne setter det på dagsorden, særlig heteroer som ønsker å framstå frigjorte og tolerante. Riktignok er det fremdeles slik at når en har passert 30 og møter opp i ukjente forsamlinger er inngangsspørsmålet som oftest og mye oftere enn en skulle tro: Har du mann-og-barn? Sånn i ett ord: mannogbarn! Heterodamer har det ikke enkelt. Sjøl skal jeg altså ikke ha barn, men jeg lar ikke være for å reversere kjernefamiliens renessanse eller tror at jeg med det gir mitt lille bidrag til å stanse tilbakeslaget for velferdstaten ...

Og her ligger det noen viktige nyanser og noen muligheter for refleksjon:

For det å ha barn knytter deg nærmere velferdsstaten - du har mer behov for den, blir mer opptatt av den og kanskje mer beredt til å kjempe for den.

Det blir stadig flere DINKser blant oss homoer: Double income, no kids. Aller flest blant homsene - også dem som har barn - i praksis er de nemlig helgepappaer - det er lesbene som har daglig omsorg med de krav, forventninger og begrensninger det innebærer. Lesbene har likevel gjort et aktivt valg for å komme dit ...

Og da sier jeg til slutt at for mange av oss er det viktig å leve i et samfunn som gir oss frihet til å velge, selv om en innser at samfunnet ikke er sånn innrettet at det alltid dreier seg om frie valg! Like viktig er det å ha mulighet til å velge bort, selv om en innser at det er mer lettvint å velge enn å velge bort - med andre ord ufrihet til å velge ...

Uansett: De slagene jeg skal kjempe for velferdstaten, skal jeg gjør på andre arenaer - gjennom stemmeurnene, gjennom fagbevegelsen og andre politiske allianser, de aller fleste av dem på tvers av både seksuell orientering og samlivsform!

Takk for meg.