Innledning på Kvinner på tvers 2003

Pensjonsreform
- fra solidaritet til forsikring?

ved Henriette Westhrin

nestleder i SV og medlem av pensjonskommisjonen

[Kvinner på tvers hjemmeside]


Takk for invitasjonen. Glad dette er blitt satt på dagsorden på denne konferansen, er ganske sikker på at kampen om pensjonene vil bli en av de virkelig store politiske sakene i årene som kommer.

Pensjoner er viktig for alle, og på en måte er det både en en veldig enkel og en veldig komplisert sak å jobbe med. Jeg tror det er viktig at flest mulig av oss som er opptatt av kvinnesak, skaffer oss mest mulig kunnskap, for vi kommer til å bli møtt med mye fakta og tabeller. Men jeg tror det også er viktig at vi i tillegg til å skaffe oss kunnskap, klarer å formidle ut at den viktigste kampen handler om hovedprinsipper, og da er det først og fremst snakk om verdivalg, ikke tallknusing. Vi må være godt skodd til begge debattene.

Når jeg er ferdig med min innledning, vil det helt sikkert være mange av dere som ikke er enige med meg i alt jeg har tenkt å si. Jeg håper at vi fremover kan fortsette debattene om hva som er best for kvinner og for lavtlønnede på en saklig og god måte. Fordi at selv om vi kan være uenige på en del konkrete saker, så vil jeg tro at de fleste av oss vil være enige om hovedmålet, nemlig å sikre og bedre kvinners og lavtlønnedes stilling. Etter hvert som vi kommer videre, og pensjonskommisjonen har levert innstilling, tror jeg det blir viktig at vi utfordrer hverandre også på hva vi er enige om, og legger en strategi for en felles kamp om det, ikke bare hva vi er uenig om. For jeg er redd for at om vi bruker all vår energi på å diskutere oss i mellom, så kan vi i mellomtida tape den store kampen, den hvor vi kanskje er enige.

Dette sier jeg overhodet ikke fordi jeg vil legge lokk på noen debatt. Snarere tvert i mot, debatt er viktig og nødvendig, og på et så stort og omfattende saksfelt tror jeg ingen kan si at de sitter med den hele og fulle fasit, og vi trenger hverandres kunnskaper og meninger - jeg vil bare oppfordre til at vi seinere klarer å sloss sammen om det vi er enige om, selv om det kan være områder hvor vi også er uenige.

Kommer ikke til å snakke om snøen som falt i fjor.

Kommer til å være store endringer fra foreløpig rapport. Både modellvalg og andre områder.

Det var aldri meningen at den skulle være noen slags form for innstilling. Presenterte to totale motsetninger, viser spredningene i valg av muligheter. Samtidig fungerte den som et slags høringsutspill midtveis i prosessen og fungert godt slik. Fått mye fokus spå spørsmålet, vi i kommisjonen har ikke kunnet sitte i et vakuum, men fått mange innspill. - Sunt!

Kommer ikke til å snakke mer om den foreløpige rapporten, det er det som leveres i endelig innstilling som har betydning.

Og en presisering: Det jeg legger fram her er mine egne synspunkter, ikke nødvendigvis SV sine. I SV har vi jobbet mye med spørsmål om pensjon, og vi har fattet vedtak på en rekke overordnede spørsmål, men det er også mye vi ikke enda har behandlet. Det kommer vi til å gjøre seinere, uten at jeg nå kan si konkret når. Jeg snakker ikke på noen av sakene på vegne av kommisjonen, vi er politisk sammensatt, og har derfor naturligvis ulike meninger og synspunkter og vinklinger. Så alt jeg sier står for min egen regning.

Blidt bedt om å svare på to spørsmål. Det vil naturligvis prege hva jeg tar opp og hva jeg utelater å snakke om.

Tida er knapp, legger spørsmålene på overheaden, så dere ser hva som er bakteppet for vinklinga mi.

Overhead 1

1) Pensjonskommisjonen stiller seg i foreløpig rapport samlet bak prinsippet om proporsjonalitet, dvs "klarere sammenheng mellom opptjent pensjon og arbeidsinntekt og innbetaling som yrkesaktiv. Pensjonsopptjeningen bør bygge på et livsløpsprinsipp der alle år med arbeidsinntekt og innbetaling teller likt." (s. 17) Mange har hevdet at dette nødvendigvis vil slå uheldig ut for kvinner. Stiller du og/eller din organisasjon seg bak prinsippet om større samsvar mellom innbetalinger til folketrygden og utbetalinger av pensjon? I tilfelle: Hvorfor? Hvordan tenkes en slik ordning i praksis? Evt. Hvorfor er proporsjonal og livsløpsbasert inntektspensjon et dårlig utgangspunkt for pensjonsreformer?

2) Det ser ut til å være enighet i kommisjonen om at statens omkostninger til pensjonsytelser må senkes, blant annet fordi antallet pensjonister øker i forhold til antallet yrkesaktive. Samtidig ønsker man å heve pensjonen for store grupper. Hvordan kan disse intensjonene kombineres? Hva slags fordelingsprofil innebærer forslagene til "modernisering" av folketrygden ha og hva synes du og/eller din organisasjon om den?

Jeg skal svare på disse spørsmålene, men fordi et pensjonssystem er et helhetlig system, hvor alt på en måte henger sammen med alt, kommer jeg også til å komme litt inn på andre områder, og svarene kommer ikke nødvendigvis i den rekkefølge som er blir stilt av dere.

Alle først vil jeg si noe om det jeg mener er det helt grunnleggende spørsmålet i debatten om hvordan framtidens pensjonssystem skal bygges. Nemlig:

Hva skal en offentlig pensjonsordning være?

Skal det være en kollektiv tvungen spareordning, eller et instrument for omfordeling. Her mener jeg den virkelig store politiske kampen vil stå.

Dette er også svar på deler av spørsmål to.

Selv om det, og det skal jeg komme tilbake til, er mye som er galt med dagens pensjonssystem, så er det faktisk et av de mest fordelende pensjonssystemer som finnes. Veldig mange av de som kritiserer folketrygden, gjør det nettopp fordi det er for mye fordeling innbakt i den. Jeg er ikke enig i det, jeg mener det er bra at man også bruker pensjonssystemet til å drive en aktiv fordelingspolitikk, men at det ikke gjøres på en god nok måte i dagens folketrygd. Det som er bra med dagens folketrygd, og jeg mener det er viktig å videreføre, det er prinsippet om universalitet. Altså at det er en del rettigheter i folketrygden som gis til alle, helt uavhengig av behovsprøving eller noen form for verdighetsvurdering.

Det er usedvanlig at dette fortsetter. Men ingen selvfølge. Universelle ordninger er naturlig nok dyre ordninger, fordi de går til alle, og vi har i det siste stadig sett at dette prinsippet står under press. Som eksempel kan vi bruke regjeringas fattigdomsmelding, hvor det er begreper som skreddersøm og målrettethet som brukes, og hvor de sier direkte at løsningen ikke er universelle velferdsordinger, fordi vi får mer igjen for pengene om vi bare bruker de direkte til de trengende. Dette er en utvikling vi skal være obs på også når det gjelder pensjonsreformer, og se opp for forslag som vil svekke universaliteten i folketrygden.

Jeg mener vi bør ha et pensjonssystem som fortsatt både har en grunnpensjon og en tilleggspensjon, og at størrelsen på tilleggspensjonen skal stå i forhold til innbetalt trygdeavgift. Det er det nemlig mulig å gjøre, også innen et fordelende system.

Dere spør om jeg støtter prinsippet om større samsvar mellom innbetalinger til folketrygden og utbetalinger av pensjon. Nei, jeg støtter ikke et større samsvar, men jeg støtter et tydeligere samsvar. Tilleggspensjonen, som i dag utbetales på grunnlag av arbeidsinntekt, har en profil som gjør det svært vanskelig å se denne sammenhengen, selv om den er. Jeg vil ha en slik sammenheng, og den bør være mye lettere å se enn den er i dag, men den må ikke være større av den grunn. Tydelig proporsjonalitet trenger ikke bety økt proporsjonalitet.

Jeg mener ikke at pensjonssystemet skal tilstrebe seg å rette opp alle ulikheter fra arbeidslivet. Da ville den eneste løsningen vært lik pensjon til alle. Jeg tror at en slik pensjon ville havnet på et så lavt nivå at det store flertallet ville kjøpt seg private tilleggspensjoner, og at man dermed ville miste enhver mulighet til fordeling. En massiv privatisering er ikke den veien jeg ønsker å gå. Derfor har jeg hele tiden sagt at jeg er på jakt etter å finne en modell som ivaretar både fordelingshensyn, og en forståelig og forutsigbar tilleggspensjon.

Overhead 2

Her er en overhead som viser dagens pensjonssystem. Den er tegnet på frihånd, og gir dermed ikke et riktig proporsjonalt bilde, men modellfiguren er rett.

Forklar kort.

Trekk frem hva som er fordelende i en eller annen retning.

Grunnpensjon, omsorgspoeng, knekkpunkt og besteårsregel (omfordeling fra de som jobber lite til de som jobber mye. Og fra de jevne sliterne til karrierejegerne. Det skal jeg komme mer tilbake til)

Hva er problemet:

Først og fremst minstepensjonsfella - forklar - men også det at systemet er komplisert, med et kjempestort sett av regler og unntaksregler og samordningsregler.

Overhead 3

Her er modellen som er betegnet som modernisert folketrygd i foreløpig rapport. Hovedforskjell = fjerning av grunnpensjon, alt blir særtillegg - konsekvenser - mange flere vil få avkortet tilleggspensjonen sin og ende som minstepensjonister enn om vi hadde fortsatt dagens system.

Fordel: enkelt og tydelig. Ulempe naturlig nok, man fjerner det som ligger i bunn til alle, det universelle - det største fordelingselementet. Mindre til de i bunn.

Det finnes hauger med tabeller som dokumenterer hvor dårlig denne ordningen vil slå ut, evt hvor godt den vil så ut, om man ser det fra de høyest lønnedes ståsted. Jeg skal ikke bruke mye tid på å dokumentere det. 20 min er kort tid, så det må prioriteres hardt. Men la det ikke være tvil, det som kalles modernisert folketrygd er et pensjonssystem som vil innebære en kraftig omfordeling fra de lavere og midlere inntekter, og til de høyere - og dermed også fra kvinner til menn -og det er en ordning som bygger på helt andre prinsipper enn det jeg er opptatt av. Så istedenfor å bruke min knappe tid på en ordning jeg ikke vil ha, vil jeg heller snakke om hva jeg mener kan være alternativet.

Jeg har hele tiden ment det må være et mål å finne en modell som ivaretar målet om en enklere modell (komplisering er fremmedgjøring, de færreste forstår, gir lite forutsigbarhet, kan gi utrygghet. Vanskelig å etterprøve og klage) en mer tydelig sammenheng mellom innbetaling og utbetaling - og fordeling.

Her er en mulig løsning på hvordan en slik modell kan se ut:

Overhead 4

Forklar.

Denne har ikke en veldig høy proporsjonalitet, altså fordeling - men den har en proporsjonalitet. Denne linja gir en direkte sammenheng. Det er enkelt å forstå: så mye inn - så mye ut. Samtidig, så som jeg har sagt tidligere, så er det fordelingselementet som fungerer best, når man legger det inn i tabeller, det er grunnpensjon. Dette er modellen som har definitivt høyest grunnpensjon, altså gir det god fordeling.

Bakgrunnen for at jeg kan si at grunnpensjonen er det som gir best fordelingseffekt, er godt dokumentert. Alle tabeller som lages og fremskrivinger som kjøres viser at det desidert mest effektive tiltaket for fordeling er grunnpensjonen.

Her er det altså koblet målet om fordeling, og målet om sammenheng mellom innbet og utbet.

Av alle alternative hovedmodeller jeg har sett, synes jeg denne er den beste.

Jeg skal ikke forskuttere noe som helst i forhold til hvordan den endelige innstillinga til pensjonskommisjonen kommer til å se ut. Vi har fått utsatt fristen til avlevering til 15. desember, og sitter fortsatt og forhandler. Det handler mye om å gi og ta, og å på noen områder kunne inngå kompromisser, så hvilke modeller dett ender opp med, det kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke vet. Og jeg vet heller ikke noe om hvorvidt det blir en innstilling som i stor grad er felles, elle hvor det er mye splittelser.

Hovedkritikken mot denne modellen som jeg her presenterer, det er at den har en alt for stor del som er skattefinansiert (vis på overhead), mens jeg da mener at det ikke er en ulempe men en fordel.

Nå skal jeg gå over til å snakke om et av de andre spørsmålene dere har stilt.

Spørsmålene

Større samsvar mellom innbetaling og utbetaling, handler om den direkte sammenhengen mellom det man betaler inn og det man får igjen, år for år, men det handler også om hvorvidt alle eller bare noen av årene i yrkeslivet skal ligge til grunn for pensjonsutbetaling.

Dette er en sak hvor jeg antar jeg er uenig med mange av dere. Jeg mener nemlig at kampen for bevaring av besteårsregelen ikke er noen god kvinnepolitisk kampsak.

Jeg sier ikke dette fordi jeg mener det er for dyrt eller ofr å være vanskelig, men rett og slett fordi jeg mener det er politisk riktig.

Jeg skal forsøke kort å argumentere for hvorfor her:

For det første så er det slik at på grunn av besteårsregelen så kan to mennesker som har betalt inn likt i trygdeavgift i løpet av livet få svært ulik pensjon. Det kan til og med være slik at enn som har betalt inn mindre enn en annen får mer pensjon. Jeg skal kjapt illustrere.

Overhead

Dette viser at besteårsregelen er en regel som gjør at karrierejegere får mer igjen i pensjon enn sliterne.

Langt flere menn enn kvinner har 40 år eller mer med opptjening. Det betyr at menn har flere dårlige år og velge bort enn det kviner har, og derfor tjener mer på det å kunne velge bort.

Bare pensjonister med mer enn minstepensjon nyter godt av besteårsregelen. Siden det er langt flere kvinner enn menn som er minstepensjonister, er det også færre kvinner enn menn som nyer godt av regelen.

Jeg mener at når vi nå skal lage et pensjonssystem, så bør vi lage en modell som i sin rendyrkete form gir den fordelingsprofilen vi ønsker at den skal ha. Vi bør benytte anledningen til å lage systemet så lett forståelig og forutsigbart som mulig. Altså med en modell som i utgangspunktet gir nærmest mulig den profilen vi ønsker, ikke en modell som vi i ettertid må lage tilleggsordninger på, fordi den ikke fungerer slik vi ønsker det.

Først i det øyeblikket hvor kvinner og menn er likstilt lønnsmessig vil kvinner få like mye igjen for besteårsregelen som menn. Jeg mener det er dårlig kvinnepolitikk å ha en ordning som menn tjener mer på enn damer, og så si at kvinner trenger den fordi vi også tjener på den.

Som jeg har sagt tidligere støtter jeg det grunnleggende prinsippet om at det i tilleggspensjonen skal være en sammenheng mellom inntekt og pensjon, og jeg mener da at det bør gjelde all inntekt NB! Med unntak av områder hvor samfunnet har definert det du gjør ulønna som noe viktig som også bør kompenseres.

Det kan for eksempel være studier, verneplikt eller omsorgsarbeid for barn. Men da er det ikke det at du ikke jobber som gjør at du kompenseres, det er det du gjør istedenfor å jobbe som bestemmer dette.

Vi kan like det eller ikke, men det er fortsatt slik at det meste ulønna omsorgsarbeidet utføres av kvinner.

Jeg mener at samfunnet bør kompensere, når folk, enten det er kvinner eller menn, velger å utføre slikt arbeid istedenfor lønna arbeid.

Og legg merke til at jeg sier kompenseres, ikke belønnes. Det er en viktig forskjell. Dagens ordning gir belønning. Uansett hvor mye du hadde i inntekt tidligere får du den samme opptjeninga, noe som gjør at du taper stort på å være hjemme om du har en inntekt på litt over 200.000.

Det må være en kompensasjon som gir en minimumsgaranti til de som ikke tidligere har vært yrkesaktive, men som gjør at andre faktisk får kompensert for bortfallet av arbeidsinntekt.

Tida er knapp og områdene mange, store og viktige, så jeg får bare hoppe videre til det siste området jeg har tenkt å si noe om, nemlig om kostnader til pensjon.

Jeg skal avslutte med å si litt om kostnader, og håper da at jeg har vært innom de fleste av de områdene jeg blei bedt om å snakke om.

Jeg er ingen økonom. Jeg kan ikke lage mine egne framskrivninger om hvordan jeg tror de samfunnsøkonomiske utfordringene er om 20, 30, 40 år. Jeg må stole på det jeg får fra andre.

Jeg vet at det er debatter og uenigheter omkring behovet for innstramming på lang sikt. Man kan velge å fortsette som i dag. Foreløpig har vi råd til det, og det er mye mulig vi kan ha råd til det i framtida også. Men hva om vi ikke har det? Hva om vi 2017 oppdager at dette faktisk blir så dyrt at vi må øke skattene med 10% eller kutte ned på og privatisere det meste av offentlige velferdsgoder.

Da kan vi risikere to ting slik som jeg ser det: Det ene er at flertallet i befolkningen ikke vil være med på et slikt skattetrykk, og dermed sørger for at det politiske partiet som fronter lavere skatter vinner. Dette må da finansieres, enten med et massivt kutt i andrevelferds goder eller med en vesentlig reduksjon i lønnsutgiftene til offentlig sektor.

Den andre muligheten er at det som kan skje er at man da starter prosessen med å kutte i pensjonsutgiftene. Dersom det skjer da, vi det skje i situasjon preget av akuttkrise. Og all historisk erfaring viser at kutt som skjer i akutte krisesituasjoner først og fremst rammer de svakeste.

Jeg tror aldri man hadde fått gjennom pensjonsreformen som er gjennomført i Sverige, om det ikke var fordi man hadde en ekstremt dårlig nasjonal økonomi på den tiden. Det har jo virkelig vært en reform som har rammet de svakeste.

Det er denne sjansen jeg ikke vil være med å ta. Derfor har jeg godtatt premissene om innsparing, selv om ikke jeg vet hvorvidt de kommer til å slå til ikke. Men om de slår til, og vi ikke har gjort noe, vil konsekvensene være så veldig mye verre en om vi gjør noe nå.

Og så vil jeg sloss for at et nytt pensjonsreform skal være et fordelende og rettferdig pensjonssystem, og den kampen vil jeg sloss nå, for jeg tror sjansen er større for å vinne den nå enn i en eventuell krisesituasjon om 15 år.