2006


Du tror det ikke før du må gjøre det

Elin Lundby på Kvinner på tvers 2006

God morgen.

Mitt navn er Elin Lundby, ansatt i Oslo kommune – hjemmetjenesten

Der har jeg jobbet i seks år, og den gjennomsnittlige omorganisersingsfrekvensen ligger på ca. 1,5 omorganiseringer i året. I tillegg har vi flyttet tre ganger – ikke alle på en gang, men litt sånn pø om pø – avhengig av om omorganiseringene og flyttingene har vært i takt eller utakt.

Det er derfor litt vanskelig å si noe om hverdagen, annet enn at det er en konstant unntakstilstand. Det som likevel er relativt konstant er at hjemmetjenesten i den bydelen jeg jobber, har et økende antall brukere som skal ha hjelp, uavhengig av omorganisering og flytting.

Dette fortoner seg omtrent slik:

Mandag morgen – klokken er åtte

Det skulle ha vært 14 på jobb. En hjelpepleier er langtidssykemeldt, og det er leid inn en ekstravakt uten helsefagutdanning og med liten erfaring. Det ikke var mulig å få tak i en hjelpepleier eller en med erfaring. En annen er syk og en har sykt barn. 12 personer rundt bordet med arbeidslister som tilsier at ingen får lunsj og at alle jobber til halv fire, selv om halvparten skulle gått klokka tre. 12 timer med effektivt arbeid skal likevel fordeles på de resterende. Ingen vikar lar seg oppdrive kl. 08.07 mandag morgen.

Tre brukere må unnvære rengjøringen sin for at de som trenger det mest, dvs. de som skal ha stell, mat og medisiner, skal få hjelp. De fleste brukerne får litt mindre hjelp, eller i hvert fall hjelp på rekordtid.

Femten minutter senere raser det 12 pleiere ut fra kontoret. Kvart over 12 møtes vi igjen til rapport. Noen klesvasker er hoppet over, heldigvis er en bruker ikke hjemme, og vi sparte halvannen time på det. Alle har allikevel vært ute og møtt brukere med de behovene disse måtte ha en mandag formiddag. 12 pleiere har gjort 14 pleieres jobb. Kvart på ett er de ute igjen. Middag, medisiner, tilsyn, bleieskift, gulvvask. Småprat er det lite av. Observasjoner gjøres samtidig med at det skiftes på senger, og Fjordland-middager varmes i mikroovner. Rundt klokka tre er 160 oppdrag utført. Av 12 personer. Klokka 0807 var samvittigheten dårlig, klokka tre er det lettelsen som rår. Alle har fått litt, få soleklare avvik, noen sure telefoner har det blitt – men ingenting vi ikke kan leve med.

Selv har jeg vært i ledermøte og planlagt brukervalg – en ordning som skal sikre brukeren den pleieren den helst vil ha. Lite har det vært snakket om at brukeren allikevel ikke får mer hjelp. Kanskje vedtak blir bedre håndtert. Det har blitt stilt spørsmål om vi gjør det vedtaket sier vi skal gjøre. Om vi har det så ille som det av og til kan virke. Har vi dokumentert nok. Tilbake i avdelingen skal jeg som leder mane til å dokumentere. De som rekker inn før arbeidstidens slutt kommer med null i datakunnskap, men ekspertise i å gjøre to eller flere oppdrag på tiden av ett, og skal dokumentere. Eksakt tid inn hos bruker, eksakt tid ut. Vi øver på å konkurrere med private firmaer – vi øver på å få innsatsstyrt finansiering. En finansiering som er basert på enkeltmannsforetak, hvor tjenesteyter jobber 52 uker i året til lønnstrinn 22. Uten rom for tid til kompetanseheving, ferie eller sykefravær. Uten rom for tid til dokumentasjon.

Tid inn – tid ut – men ingen stoppeklokke

For å kunne betale private leverandører må tiden dokumenteres. Det er tid som utløser penger i brukervalgsordningen. Tid ansikt til ansikt med bruker. Tid tilbrakt i brukers hjem. Ikke den tiden vi tilbringer på telefon med fortvilte døtre som er bekymret for mor som ikke lenger steller seg selv eller passer på å ha rene klær. Ikke tid som tilbringes i telefonkø hos brukers fastlege. Ikke tid som brukes til å bestille bleier bruker trenger.

Ikke tid som tilbringes i ansvarsgrupper, møter med bestillerenheten eller tid som brukes for å snakke med sykehuset, som ønsker å utskrive bruker den neste halvtimen – uten tanke på hvordan dette skal gå. Eksakt tid inn og eksakt tid ut. Innholdet i tiden er mindre viktig. Tilmålte minutter utløser penger. Her måles omsorgbehov i minutter som igjen omsettes i penger. Likevel forfektes det at dette ikke er stoppeklokke. Vi bruker manuelle ur – men selvfølgelig opererer vi med stoppeklokke.

Konsekvenser

Innføringen av brukervalg på mitt arbeidssted har noen spesielle utfordringer. 40 % av alle hjemmehjelperne er over 60 år. 60% er over 55. Få kjører bil. Kravet er 65% effektiv brukertid. Foreløpig finansieres vi over bydelsbudsjettet. Vi måles likevel etter innsatsstyrt finansiering. Enorm kompetanse og masse livserfaring utnyttes til det maksimale i et system med måleinstrumenter som er en fremmedgjøring i forhold til det vi har lært, erfart og det vi tror på. I løpet av de seks årene jeg har vært i bydelen, har ingen av mine kolleger gått på 67 – men mange har sluttet og betales i dag over trygdesystemet.

Når 12 gjør arbeidet for 14, kunne vi klart det med 11? Eller 10? Tiden på vedtakene gjenspeiler arbeidspresset. Når normalen på et morgenstell med frokost pga. tidspress reduseres fra 30 til 20 minutter, ender vi med å få vedtak på nettopp dette. Selv om brukeren i løpet av den samme perioden er blitt dårligere og kunne trenge mer tid, mer hjelp.

Staten betaler

I forrige uke var det en lege som beskrev sine erfaringer med sykefravær på en debattside. Det var typisk at en i bedriften blir syk, men blir ikke erstattet. Etter 16 dager – staten betaler. Deretter går en av med uførepensjon – staten betaler. Staben reduseres sakte men sikkert. På statens regning. Enten i form av sykepenger, pensjon, attføring eller annet. Min erfaring er tilsvarende. Vi reduserer antall hender, ofte på statens regning.

Kompetente pleiere presses ut av arbeidslivet av sin egen dårlige samvittighet for ikke å klare å gjøre jobben for mer enn en person. Ikke en gang i blant – men hver dag.

Paradokset

Paradokset er at når man har havnet i hjemmetjenesten – så blir man der. Man utretter mirakler hver dag. Bidrar til trygghet. Man går med klump i halsen og føler at man utretter lite, likevel er man livredd for å slutte. Hvordan skal det gå med brukeren da? Når jeg ikke lenger er der og ofrer lunsj, helse og arbeidstid.

Det er dette som kanskje oppleves som det rareste underet av alle – og du tror det ikke før du har gjort det.