Kvinner på tvers 2007

Kampen for
likelønn og kvinnefrigjøring

Innledning ved Torill Nustad, Kvinnefronten

Plansjer til innledninga (pdf)

Dette innlegget handler om hvorfor kvinner diskrimineres og tjener mindre enn menn, hvilke krav og utfordringer det stiller til oss, til fagbevegelsen og til politikerne. Kampen for likelønn er ikke ny. Kvinner har slåss for likelønn siden kapitalismens barndom. Sjøl har jeg jobbet i mer enn 30 år med denne problematikken i kvinnebevegelsen og i fagbevegelsen, både i privat og offentlig sektor. Nå jobber jeg ved Universitetet i Tromsø, hvor jeg er leder og hovedtillitsvalgt i NTL, og likelønn står fortsatt på dagsorden.

Kampen om likelønn er et spørsmål om hva slags samfunn vi vil ha. Vi må analysere hvorfor det er lønnsforskjeller mellom kvinner og menn og innse at kampen for likelønn ufordrer solidariteten og krever tiltak. Kampen om lønna dreier seg om kampen om prisen på arbeidskrafta og hvordan samfunnets verdier og ressurser skal fordeles. Dette avgjøres blant annet av maktforhold, av klassekamp og kvinnekamp.

Kvinner som billig arbeidskraft

Kapitalismen overtok en historisk arv, der kvinner var billig reservearbeidskraft og samfunnet var basert på familien som et forsørgingssystem, og i familien var kvinnen underordnet mannen.

Kvinnebevegelsen har slåss på mange fronter. Kvinner har slåss for å få makt i samfunnet, i fagbevegelsen og i familien. Det er viktig at vi lærer av historia. Kvinners kamp for å være økonomisk sjølstendige utfordrer den rådende organiseringa av samfunnet og familien som økonomisk grunnenhet. Den utfordrer maktforholda i samfunnet og er en trussel mot menns privilegier, enten det er i arbeidslivet eller i familien.

Kvinnebevegelsen har vunnet mange seire, men ikke kampen for likelønn. Her stanger vi i det berømmelige glasstaket.

Kvinnelønn anno 2006

Vi har blitt flere og er mer mangfoldige. Vi er hvite og svarte kvinner, med og uten høyere utdanning, og vi tjener i gjennomsnitt 85 % av menn. Kvinner jobber mye deltid og har ca 60 % av menns inntekter. Likestillingsombudet har lagt fram tall for 2006 som viser at i privat sektor tjener kvinner 5.400 kroner mindre pr måned enn menn. Talla for offentlig sektor er 3.850 kroner pr. måned. Dette er mye penger og penger styrer ofte folks valg. 47 % av kvinner med ikke-vestlig bakgrunn har lønnsarbeid, og de tjener 50 % av det etnisk norske kvinner tjener! Til tross for alle festtaler så har andelen som jobber ufrivillig deltid økt!

Dette betyr at lønnsforskjellene og klasseforskjellene øker. Bare 50 % av personer mellom 16 og 66 år med nedsatt funksjonsevne er i arbeid. Fortsatt er det store forskjeller mellom å jobbe skift og turnus, og 80 % av minstepensjonistene er kvinner.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er like stor som for 20 år siden. Dette til tross for tariffoppgjør som har hatt som målsetting å utjevne lønnsforskjeller og prioritere kvinner.

Fagbevegelsens rolle

Fagbevegelsen har vært med på å skape og sementere kjønnsbaserte forskjeller, både bevisst og ubevisst. På 1950-tallet hadde de fleste tariffavtaler egne kvinnetariffer som var lavere. Dette systemet møtte sjølsagt motstand, og i 1959 ratifiserte Norge ILO-konvensjonen om likelønn.

Partene i arbeidslivet, LO og NAF (forløperen for NHO), inngikk i 1961 en rammeavtale om gradvis innføring av likelønn. Det skulle utvikles nye differensierte lønnssystemer basert på arbeidsvurdering – alt arbeid skulle vurderes og inndeles i grupper basert på arbeidets art, uavhengig av kjønn. Kvinnene skulle så få en gradvis opptrapping av lønna til menns nivå innafor de ulike gruppene.

Resultatet ble forskjellig, men i de fleste bransjene var det en tendens til å plassere kvinnene i de laveste stillingsgruppene. Hermetikkindustrien var de mest ekstreme. Her ble alle kvinnene og ingen menn plassert i den laveste stillingsgruppa. Kvinnene hadde da ingen å sammenligne seg med og de fikk derfor ingen opptrapping av lønna!

Likelønn i offentlig sektor og Bratholm-utvalget

Også i offentlig sektor ble det framforhandla et nytt lønnssystem som skulle føre til likelønn, men med samme resultat. De kvinnedominerte gruppene forble lavlønte. På begynnelsen av 1970-tallet ble det nedsatt et utvalg for å vurdere kvinneyrkers lønnsplassering i det nye lønnssystemet i offentlig sektor - Bratholm-utvalget, som la fram sin innstilling i NOU 1974:47. Utvalget konkluderte slik: Det er et kjønnsdelt arbeidsmarked, hvor kvinner jobber i omsorgsyrker og menn jobber med de tekniske og økonomiske systemene. Det er store lønnsforskjeller i favør av de yrkene menn jobber. Mange av disse yrkene har like lang utdanning (ingeniører – sykepleier). Det bør være minst like verdifullt å ta seg av innbyggerne i landet som å passe på maskiner. Utvalget foreslår å heve lønnsnivået i de kvinnedominerte yrkene opp til menns nivå! Dette gjelder også lederlønningene innafor de ulike sektorene!

Departementets innstilling til forslaga: Dette vil føre til en meningsløs omkalfatring av lønnssystemet i staten. Bratholm-utvalgets forslag ble så lagt i en skuff. Ledelsen i fagbevegelsen tidde stille.

«Kvinner har seg sjøl å takke for at de tjener mindre enn menn»

Et viktig trekk ved kvinnelønnskampen de siste 150 år er at lønna gjøres til kvinnenes problem og gjerne et individuelt problem. Påstander vi ofte hører er:

I 1991-94 var det en nordisk likelønnskampanje – også her ble disse spørsmåla diskutert. Jorunn Wiik, som leda likelønnskampanjen i Norge, oppsummerte kampen for likelønn slik i 1994: Vi må avsløre uvitenhetens strategi – det er en herskerteknikk å si at vi ikke veit nok. Vi veit nok - nå må det handles!

Likelønn forutsetter solidaritet og samhold - ikke private løsninger. Her er noen forslag og utfordringer til fagbevegelsen og til likelønnskommisjonen:

Likelønnskommisjonen må kreve handling – ikke utredninger

1. Fremme Bratholm-utvalgets forslag om en «meningsløs omkalfatring av lønnssystemet i offentlig sektor».

2. Sprenge rammene for tariffoppgjøra – politikerne må sette av en egen pott med kvinnemilliarder som partene kan bruke til å heve lønna i kvinnedominerte yrker og utjevne lønnsforskjeller. Dette må gjøres av partene sentralt.

3. For å ta igjen etterslepet må det i en periode være en større lønnsutvikling i offentlig enn i privat sektor.

Men hvorfor skal arbeidsfolk vise moderasjon når ledere og eiere stikker av med enorme opsjoner og profitter? Dette forutsetter politisk styring av økonomien.

4. Større skattelegging og politisk styring av industrien og finanskapitalen i Norge. Det må skje en omfordeling av verdier fra de rike til vanlige lønnsmottagere og fra privat til offentlig forbruk.

5. Hele fagbevegelsen må kreve at alle skal ha ei lønn å leve av. Vi kan ikke akseptere at ikke-vestlige kvinner tjener 50 % av en norsk kvinnelønn!

6. Det må gis høye generelle tillegg i tariffoppgjør. Politiske myndigheter må gi klare retningslinjer til sine forhandlere i kommunesektoren og staten om å utjevne lønnsforskjeller, f.eks om å likestille turnus og skiftarbeid NÅ.

7. Partene må begrense de lokale lønnsforhandlingene, også i privat sektor.

Hvorfor bryte med en tradisjon i privat sektor som mange tillitsvalgte ønsker? Lokal lønnsdanning kan fungere bra i storindustrien hvis den kombineres med en felles tariffavtale med individuell lønnsgaranti hvor ingen skal ligge under 85 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Men slik er det ikke i dag. Norsk industri og næringsliv er prega av småskalaindustri. Å basere lønna på lokale lønnsforhandlinger fører derfor til store lønnsforskjeller i samme bransje. Dette er usolidarisk. Det viktigste nå må derfor være å heve minstelønna i sentrale landsomfattende tariffavtaler.

Lokale lønnsforhandlinger og solidarisk lønnspolitikk

Hvor usolidarisk en slik politikk kan være har jeg sjøl opplevd da jeg jobba på Tromsø meieri. På 1980-tallet var det veldig mange meierier spredt over hele landet. De færreste meieriene hadde mer enn 50 ansatte, men organisasjonsprosenten var høy. Det var store lønnsforskjeller innad i bransjen. Ansatte ved meieriene i de største byene tjente langt mer enn de andre. NNN krevde utjevning av lønnsforskjellene og fikk inn i tariffavtalen at ingen ansatte ved meieriene skulle tjene mindre enn 85 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Dette var en viktig seier for en solidarisk lønnspolitikk og betydde lønnsøkning for veldig mange ansatte.

Denne garantiordningen gjorde det imidlertid vanskeligere å få uttelling i de lokale lønnsforhandlingene. For de fleste av oss var ikke dette et problem.

Arbeidsgiver syns kostnadene ble for store og krevde denne garantiordningen tatt ut av tariffavtalen i neste hovedoppgjør. Dette gikk NNN med på. Flertallet i forhandlingsdelegasjonen kom fra de største byene og de ville ha bort begrensningene i de lokale lønnsforhandlingene. Meieriarbeidere over hele landet ble taperne. I løpet av en fireårs periode, som en følge av at garantiordningen ble oppheva, tapte ansatte ved blant andre Tromsø meieri en lønnsutvikling på ca 7 kroner timen. Dette var mye penger på slutten av 1980-tallet. Tapet skyldtes arbeidsgivers krav og en usolidarisk lønnspolitikk i NNN. (Vi har sjølsagt ingen garanti for at vi ville klart å beholde garantiordningen. Men mitt poeng er at NNN ikke sloss for å beholde den.)

8. Fagbevegelsen må utvikle en solidarisk lønnspolitikk. Ikke mest mulig til seg og sine, men gruppekrav basert på rettferdighet, både sentralt og lokalt. Dette forutsetter skolering av medlemmer i solidarisk lønnspolitikk og tillitsvalgte som tørr å bli upopulære.

Viktige eksempler på solidarisk lønnskamp er oljearbeiderne i Nordsjøen som streika for at ansatte i «catering» skulle over på oljearbeidernes lønns- og arbeidstidsavtale; kelnerne på blant annet Teaterkafeen og Grand kafe i Oslo som streika for de lavtlønte i egen bransje; NTL-organiserte journalister i NRK som streika for ansatte «bak kameraene» og for likt lønnstillegg til alle.

9. Avskaffe ufrivillig deltid. Kreve at det lages handlingsplaner lokalt i samarbeid med fagbevegelsen om utvidelse av stillingsandeler, slik de har gjort i Kristiansand kommune. Ikke lyse ut stillinger som er mindre enn 40/50 %.

10. Seks timers normalarbeidsdag med full lønns- og stillingskompensasjon – begynn gjerne med omsorgssektoren. Dette vil gi et betydelig lønnsløft for mange kvinner. Seks timers arbeidsdag gir mer overskudd i hverdagen og vil føre til at flere kan stå i arbeid til pensjonsalder.

11. Støtt likestillingsombudets krav om å fjerne kontantstøtten.

12. Tilstrekkelig bekvinning, slik at belastningsskadene kan reduseres.

13. Hev minstepensjonen og bevar dagens AFP.

Kampen for økonomisk likestilling og frigjøring er lang og hard. Vi utfordrer maktforholda i samfunnet. Vi har vunnet mange seire og gått på noen nederlag. Slik er kvinnekampen og slik er klassekampen. Det er viktig at vi står sammen og ikke ofrer noen for snevre gruppeinteresser.

Kvinner på tvers-bevegelsen står på to bein. Vi krever at alle skal ha ei lønn å leve av og vi krever uttelling for utdanning og kompetanse på linje med menn. Jeg foreslår å utvide grunnlaget til også å gjelde kravet om rett til jobb ut i fra kompetanse, ikke hudfarge!


Om Kvinner på tvers - Aktuelle temaer - Til hjemmesida