Kvinner på tvers 2003

Oppsummering -
jubileumskonferansen

Konferanseprogrammet ||| Hjemmesida til Kvinner på tvers


Kvinne og klasse

Randi Reese åpnet konferansen med å stille spørsmålet om kvinnebevegelsen i vid forstand overser klassespørsmålet - stilt med utgangspunkt i et USA der svarte, fattige innvandrerkvinner i stadig større grad steller barn og eldre, og den utfordringen det innebærer for feminister. Hun svarte nei på spørsmålet, kvinnebevegelsen tar opp mange spørsmål av betydning for det store flertall av vanlige kvinner.

Kvinner på tvers kan sees som på tvers av klasse og kjønn. Dette er ikke uproblematisk - og en artikkel i jubileumsheftet ser særlig på dette forholdet. Kjersti Ericsson tok i en innledning på konferansen i 2000, "Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen som ild og vann", opp det hun kalte den dype tvetydigheten som finnes både i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen:

"Fagbevegelsen som en bevegelse bygd rundt en mannlig modell, der kvinnene ikke helt passer inn og sees som et problem og kvinnebevegelsens historiske tvetydighet i forhold til arbeiderklassens kvinner."

Den moderne kvinnebevegelsen i Norge har tatt opp saker av betydning for vanlige kvinner og på mange måter overskredet den historiske motsetningen. Men den er ikke helt løst. Kvinner på tvers er et godt forum for å ta opp begge deler.

Velferdsstaten

Kari Wærness tok opp at ideen om at vi har en kvinnevennlig velferdsstat er det viktigste hinderet for å få en kvinnevennlig velferdsstat. Innholdet i velferdsstaten har forandret seg, og ulike faser krever ulike typer politiske tiltak. Velferdsstaten var i utgangspunktet bygd på den hjemmeværende kvinnen, full sysselsetting etter krigen hadde ikke vært mulig uten. Seinere har to-inntektsfamilien blitt økonomisk nødvendig. Med en stor del av kvinnene på deltid. I dag gir den nordiske modellen høyest fertilitet.

Hun pekte på at Norge ikke har løst spørsmålet om hvordan det skal være mulig å kombinere omsorg for barn med full jobb for begge foreldre, og at det ikke finnes eksempler å lære av der man har greid det på en god måte. Samtidig kom hun tilbake til at kortere normalarbeidsdag, som sekstimersdagen, ville skape helt andre muligheter.

Care drain

"Care drain" er i dag en del av løsningen av velferdsstatens oppgaver, innvandrerkvinner og noen få innvandrermenn som ofte jobber i usikre jobber uten faste ansettelsesforhold. Utfra forholdene i USA stilte hun spørsmålet om hva det gjør med en generasjon å vokse opp med at det alltid er svarte kvinner i private tjenester - å vokse opp med svart hushjelp?

Årsaken til at kvinner - og menn - må flykte fra sine hjemland henger sammen med de store spørsmåla, som IMF og Verdensbanken og WTO, og de betingelser de rike landa dikterer. I en summegruppe kom det opp ønske om et annet begrep enn globalisering, et begrep som i større grad kunne uttrykke at ressursene går en vei, fra de fattige til de rike landa. Samtidig er det viktig å se på hva som blir summen av våre egne valg i hverdagen og hvilke konsekvenser de får.

Bidragsreglene

Kari Wærness la også vekt på at likestillingstiltak ikke nødvendigvis er kvinnevennlige eller representerer kvinnefrigjøring. Kanskje er de nye bidragsreglene nettopp et eksempel på dette, slik Marianne Dahl og Vigdis Vollset fra kvinnegruppa Ottar tok opp. De har lovet å lage et vedtaksforslag og et faktamateriale slik at det er mulig for dem som ønsker det å ta dette opp i egne organisasjoner. Som det ble pekt på i diskusjonen, forholda for eneforsørgende kvinner er en målestokk på kvinners stilling i et samfunn.

Pensjon

Arbeidsgruppa håper at pensjonsdiskusjonen gjør at flere tar debatten i egne organisasjoner. Kari Carlson understreket behovet for å diskutere grunnprinsippene allerede før den endelige innstillingen fra pensjonskommisjonen foreligger i desember, for å være best mulig rustet.

Et felles utgangspunkt i diskusjonen var ønsket om et best mulig pensjonssystem for kvinner og lavtlønte, universelle kollektive ordninger, mot individuelle private fond.

Henriette Westhrin la fram at hun aksepterte rammene for utredningen, behovet for å få utgiftene ned. Hun ville heller være med på innsparinger nå, enn at det ble krisenedskjæringer av et høyreflertall dersom pensjonssystemet viste seg å bli for dyrt. Kari Carlson la fram at UHO ikke aksepterte dette. Andre tok opp at det skal være dyrt, det er bra at folk lever lenge og har brukbare ordninger. Dette er en viktig diskusjon å ta med seg.

I tillegg til skepsis til hva prinsippet om at det skal være klarere sammenheng mellom det en betaler inn til pensjon og det en får ut vil bety for kvinnene, var argumentene rundt besteårsregelen, (fleksibel) pensjonsalder og bruttopensjon i tjenestepensjonsordningene viktige momenter å ta med videre. Henriette Westhrin var også opptatt av å få til en ordning der en unngår "minstepensjonsfella", dvs at mange betaler inn hele livet uten å få mer enn minstepensjon.

Det finnes materiale og henvisninger på nettsida til Kvinner på tvers, vi håper å få lagt ut innleggene fra konferansen og vi kan bruke epostlista vår til å utveksle synspunkter. I tillegg kom det i søndagens diskusjon om motmakt opp forslag om at det burde lages en alternativ pensjonskommisjon med et annet utgangspunkt.

Uansett om det blir noe av, diskusjonen kan ikke vente. Det er fullt mulig å legge opp til en brei diskusjon om et system der våre pensjoner ikke bygger på utbytting av tredje verdens folk gjennom fond, der pensjonene ikke går ned for det store flertallet av vanlige inntekter og der hovedprinsippene ikke rammer kvinner. Dette spørsmålet er også så viktig, at avgjørelse bør vente til etter valget i 2005, slik at folk vet hva de stemmer på.

Lønn og tariff

Diskusjonen om lønn åpnet en ny diskusjon om Kvinner på tvers sin plattform i lønnskampen. Vi er glade for at representanter for ulike organisasjoner stiller opp i en slik diskusjon og er positive til å finne fram til felles punkter. Både Handel og kontor og Fagforbundet var også positive til å bruke begrepet kvinnelønn, mens Ellinor Gilberg fra UHO ønsket å bruke likelønnsbegrepet utad.

Samarbeidet kan ligge på ulike nivåer. I første omgang er det snakk om å formulere en felles hovedretning, slik Kvinner på tvers sine to bein har vært utrykk for: Vi må slåss for ei lønn å leve av (og forsørge unger på) for alle kvinner, og vi må slåss for at også kvinner får uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar. Samtidig må arbeidstida tas med, og Ellen Møller pekte på at vi også må trekke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet inn analysen. En slik plattform vil kunne brukes av oss alle, både enkeltvis og innad i organisasjonene.

Når det gjelder konkret samarbeid mellom organisasjonene i de enkelte tariffoppgjør, er det et mye lengre skritt å skape et holdbart grunnlag. Ellinor Gilberg pekte på at det da handler om forpliktende allianser og om tillit. Hun reiste spørsmål om hvem som har vært solidariske med hvem? Og hvem som har tjent på de linjene som har vært lagt? Hun utfordret også forsamlingen med å si at UHO nå går inn for prosenttillegg istedetfor kronetillegg.

Dette var bare en start på diskusjonen, en erkjennelse av at vi står lengre fra hverandre, men at vi ønsker å finne fram til det som er felles. Spørsmålet blir hva slags fora Kvinner på tvers kan skape for å videreføre diskusjonen. Går det an å bruke heftet som grunnlag for diskusjon i og på tvers av organisasjonene? Går det an å tenke seg en arbeidsgruppe fram til neste års konferanse? Kan vi bruke epostlista underveis?

Vi trenger konkrete erfaringer. Jeg vil derfor utfordre Torill Nustad fra Tromsø og Marianne Wallestad fra Oslo, som begge fortalte om samarbeid på tvers under lokale forhandlinger, til å skrive ned erfaringene i korte innlegg, som vi kan legge ut på nettsida vår og spre på epost. Så kan andre følge opp.

Allianser

Oppsummeringa kan ikke yte rettferdighet til diskusjonene i dag om familien og om strategier i forsvaret av velferdsstaten. Det viktigste vi har oppnådd er å begynne å bygge en allianse med Attac, i kampen for velferdsstaten, mot privatisering, mot undergraving av pensjonsordningene.

Utfordringen er å kombinere

og kampen om den enkelte sak, på den enkelte arbeidsplass.

Helene Bank understreket begrepet motmakt som noe mer enn bare en defensiv kamp, det er nødvendig å skape alternativer og alternativ folkelig organisering som bidrar til forandring mens en slåss.

Liv Tørres tok opp behovet for en ny type fagbevegelse som i større grad gikk back to basic, til organisering og mobilisering av medlemmene, og til allianser med de folkelige bevegelsene.

Uvitenheten som motstander

Anita Frøland tok i et siste innlegg i debatten om uvitenheten som en viktig motstander. Det fikk meg til å tenke på en nordirsk fagforeningsaktivist jeg kjente, som snakket om hvordan historieløsheten var et av de største problemene i kampen mot Margareth Thatchers angrep på arbeidsfolks rettigheter i England. Hun fortalte hvordan de hadde samlet kvinner i sitt fagforbund av kommunalt ansatte i Belfast. Så hadde de satt opp et diagram over hvilke sosiale framskritt som var oppnådd de siste 50-60-70 år og hva de konkret hadde betydd for deres mødre og bestemødre. Og derfra sett på hva det ville bety at klokka ble skrudd tilbake. En av kvinnene hadde konkludert med at hun nå så hvor hun kom fra som klasse og hvor hun gikk hen som kvinne.


Tilslutt, vi i arbeidsgruppa vil gjerne ha med flere i arbeidet, både flere organisasjoner og flere personer. Dersom du har lyst til å bli med, er det bare å ta kontakt.