Kvinner på tvers 2004

Avslutningsinnlegg

Siri Jensen

(med enkelte tilføyelser)

Mer om KPT 2004 ||| Til hjemmesida


Denne konferansen har i stor grad handlet om arbeidstid. Om angrep på dagens ordninger, om behovet for kortere arbeidstid og om konkrete eksempler på at det er mulig å få til endringer. I dette innlegget vil jeg først knytte spørsmålet om arbeidstid til en annen viktig sak - kampen om folketrygden. Deretter vil jeg oppsummere hva som kan gjøres i forhold til sakene konferansen har diskutert.

I motsetning til det tydelige behovet som finnes for kortere arbeidstid, begrunner Pensjonskommisjonen (PK) sitt forslag med at folk må jobbe lenger. De som ikke gjør det, må ned i pensjon.

Konferansen i fjor hadde pensjon som et hovedtema. Diskusjonen på konferansen ble utgangspunkt for et opprop som ble lansert i desember 2003: Ansvarlig pensjon, der hovedprinsipper for en ansvarlig pensjonsordning trekkes opp. Initiativtakere var Helene Bank, Bodil Erichsen, Asbjørn Wahl og Siri Jensen. Oppropet finnes på Kvinner på tvers sine hjemmesider og er fortsatt aktuelt.

I januar kom Pensjonskommisjonens endelige innstilling som inneholdt en rekke forslag:

Hovedbegrunnelsen for alt dette er at Norge har ikke råd - det blir for få yrkesaktive til å forsørge for mange gamle. Pensjonssystemet må derfor få folk til å jobbe lengre.

Høringsfristen til forslaget gikk ut i begynnelsen av juni, og høringsuttalelsene kan leses på Finansdepartementets hjemmesider. De gir et bildet av hvordan pensjonsspørsmålet nå står:

1. I høringsuttalelsene er det, særlig fra organisasjons-Norge, en uttalt skepsis til premissene i innstillinga. Det reises mange spørsmål og innvendinger av typen:

Sjøl vil jeg understreke at kampen ikke står om hvor stor del av samfunnets ressurser som skal gå til pensjon, men om de skal gå gjennom offentlige eller private systemer.

Skepsisen betyr ikke at vi kan ta det med ro. Innvendinger i høringsuttalelser er ikke det samme som organisert motstand. Det finnes lange tradisjoner i fagbevegelsen for å protestere for all verden, men likevel følge med på ferden, som Peer Gynt. Og det er først og fremst organisasjonene som er skeptiske, ikke partiene. Skepsisen til premissene er imidlertid et godt utgangspunkt for å presse fram sterkere motstand.

2. I høringsuttalelsene pekes det også på at det er en hel del ting som må utredes videre før innstillingen behandles:

Dette er et godt utgangspunkt for å kreve behandlingen av pensjonskommisjonens forslag utsatt til disse utredningene er foretatt - minimum til over valget i 2005, men trolig vil noe av dette ta lengre tid.

Den viktigste trusselen mot utsettelse til etter valget er at AP og SV inngår et kompromiss som gjør det mulig å lose reformen gjennom. Det må være et krav til partier som skal ha fagbevegelsens støtte at de avviser pensjonskommisjonens innstilling.

3. Motstanden er skarpest og mest omfattende mot forslaget om å fjerne AFP og innføre kommisjonens fleksible pensjonsalder. Den inkluderer de aller fleste høringsinstanser, inkludert arbeidsgiverorganisasjonene, som ønsker at også lavtlønte skal kunne gå av tidlig. Også partiene og medlemmer av kommisjonen har uttalt seg kritisk.

Dette innebærer at det her kommer endringsforslag. Det som har vært nevnt til nå har vært

Ingen av forslagene innebærer noen endring av prinsippet om straff for å gå av tidlig.

Det er bra at motstanden tvinger fram endringer. Men vi må være oppmerksomme på at dette gir en mulighet for at et kompromiss på dette området kan bringe resten av innstillingen gjennom. Og prinsippene for tidlig pensjon endres neppe, de er en del av hovedprinsippet i innstillinga om større samsvar mellom inntekt, innbetaling og pensjon. Endringene blir fort bare pynt.

4. Det er også mye kritikk av fordelingsprofilen i innstillinga, det at vanlige inntekter skal tape og høye inntekter tjene på reformen.

5. På tre punkter er det (alt for) lite innvendinger:

Det ene er forslaget om delingstall, altså lavere pensjon ettersom kullene lever lenger. Det andre er forslaget om at pensjonene ikke skal følge lønnsutviklingen, men et gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen. Dette er de to forslagene som i seg selv vil bety mest for størrelsen på pensjonene - det er her det skal spares mest. Hvis en vil bevare folketrygden på nåværende nivå, må motstanden på disse punktene bli langt sterkere.

Det tredje gjelder prinsippet om at alle år skal telle, alleårsregelen, og fjerning av besteårsregelen. Det siste er regelen om at de tjue beste åra bestemmer størrelsen på pensjonen, selv om du må ha 40 år med pensjonspoeng for å få full uttelling.

LO-aktuelt skriver i sin oppsummering av høringen at dette prinsippet nesten har fått gehør overalt (nr 11, 2004). Dette er vår viktigste utfordring i pensjonsdebatten framover.

Etter mitt syn er innføring av alleårsregel og fjerning av besteårsregelen kjerna i den systemomleggingen av folketrygden som PK foreslår. Besteårsregelen er et av de sentrale redskapene for omfordeling i den eksisterende ordningen.

Hovedsaken er enkel: Kommisjonens prinsipp om at det skal være mer samsvar mellom inntekt, innbetaling og pensjon vil være bra for de som tjener mye og dårlig for de som tjener lite, bedre for menn enn for kvinner. En behøver ikke kunne noe teknisk om pensjon for å se at dette er konsekvensene. Alleårsregelen er det viktigste middelet til å oppnå et slikt samsvar, pensjonssystemet nærmer seg da et forsikringssystem - det du får ut er det du betaler inn.

Når alle år skal telle, innbærer det at all risiko i livet, år som ikke går på skinner, får større konsekvenser for hver enkelt. Redusert inntekt pga arbeidsledighet, deltid, langtidssykdom, midlertidige jobber, utdanning, attføring og omskolering etc. gir umiddelbart utslag i størrelsen på pensjonen. Alt dette gjøres til individuelle problemer, samfunnet har ikke noe ansvar.

For å ta deltid som det viktigste eksemplet. Deltid kan ikke sees bare som et individuelt val. Når 44 % av kvinnene jobber deltid, har det med samfunnsmessige forhold å gjøre. Dette er tydeligst for dem som jobber såkalt ufrivillig deltid fordi de ikke får andre jobber. Men det er også samfunnsmessige grunner til at kvinner ser seg nødt til å jobbe deltid for å få livet i familien til å gå rundt. Eller trapper ned fordi helsa ikke holder til full stilling. Samfunnet må da også bidra til at de som jobber deltid ikke taper for mye. Besteårsregelen har betydd at en kvinne som har 40 års opptjening, men bare 20 år med heltid, ikke har tapt pensjon.

Det er tre argumenter mot besteårsregelen som har slått gjennom i debatten. Disse argumentene er dels motstridende:

1. Sliterne, særlig i industrien, med mange år i yrkeslivet vil vinne på fjerning av besteårsregelen. Dette er ikke tilfelle. Pensjonskommisjonens egne tall og figurer viser at de som taper mest på fjerning av besteårsregelen er menn med lave inntekter, se vedlagt figur. Dette har bl.a. sammenheng med at menn i harde yrker i større grad jobber både skift og overtid mens de er yngre, men er tvunget til å trappe ned når de blir eldre. De har jobber der en blir tidlig utslitt. I tillegg kommer at arbeidslivet har endret seg, og at mønsteret med faste livstidsjobber er i ferd med å forsvinne. Stadig flere blir skjøvet ut og inn av arbeidslivet av fusjoner, nedleggelser, outsourcing, privatisering.

2. Det er menn, ikke kvinner som vinner på besteårsregelen. (Merk at dette er det motsatte av argumentet over.) Dette har noe sant i seg, som jeg viste i avsnittet over er det flere menn enn kvinner som tjener på denne regelen. Grunnen til dette er at besteårsregelen bare er aktuell dersom du kommer over minstepensjon, og ca 50 % av kvinnene, men bare 10 % av mennene er minstepensjonister. Menn har også flere år i arbeid og dermed bedre mulighet til å velge bort dårlige år.

50 % av kvinnene er ikke lite. Samtidig er det slik at stadig flere kvinner opptjener rett til tilleggspensjon utover minstepensjonen; framover vil derfor stadig flere kvinner få glede av besteårsregelen - og da er det jo på tide å fjerne den!

Og det er slik at for svært mange av de 50 % av kvinnene som har glede av denne regelen betyr denne økningen dette gir i pensjonen svært mye. For en del er det nettopp det som skal til for å komme over minstepensjon. Nettopp fordi kvinner har lavere opptjening, betyr også mindre summer mye for hverdagen. Det hjelper ikke damene som går ned i pensjon at det er flere menn som gjør det samme, det kan de ikke gå i butikken med.

3. Besteårsregelen er urettferdig fordi den betyr at to som har betalt inn likt gjennom livet kan få ulik pensjon og to som har betalt inn ulikt, kan få lik pensjon. Dette er ett av Arbeiderpartiets hovedpoeng i deres foredrag om PK. Dette argumentet, at en individuelt skal få igjen direkte i forhold til det en har betalt inn, er et gjennomslag for en annen måte å tenke om pensjon enn det som var folketrygdens og velferdsstatens utgangspunkt.

For å ta et eksempel fra helsevesenet. Vi betaler alle relativt like mye inn til helsevesenet, men vi får ikke like mye ut. Og vi tenker ikke slik dersom vi blir gamle uten å være mye syke at nå må vi skynde oss å ta en plastisk operasjon for å få igjen det vi har betalt inn. God helse er en fordel, de som har god helse bidrar til å betale for de som har dårlig helse. Og alle vet at dersom det rammer dem, vil de ha fordel av dette.

På samme måte kan en se på trygg, fast jobb med sikker inntekt som et gode, som gjør det mulig å bidra til felleskassa slik at andre som ikke har hatt de samme mulighetene får en brukbar pensjon.

Folketrygden var ikke tenkt som et forsikringssystem. Tanken var at alle betaler inn utfra inntekt og får igjen et pensjonsnivå som er til å leve av - uten at inntekten stuper for bratt i forhold til det en er vant til.

Allianse mot alleårsregel

Innføring av alleårsregel og fjerning av besteårsregelen vil senke pensjonen for de aller fleste - og dette legger grunnlag for at det skulle være mulig å slå angrepet tilbake dersom mytene og argumentene møtes i debatten framover.

I tillegg vil det særlig ramme kvinner som jobber deltid i perioder av livet, arbeidsledige og folk som støtes ut av arbeidslivet til dårligere og midlertidige jobber, folk under utdanning av ulike typer. Dette avspeiles i høringsuttalelsene og i debatten ellers i krav om pensjonsopptjening for studenter, for arbeidsledige og for alle som har barn, fra organisasjoner som samtidig støtter prinsippet om alleårsregel.

Disse kravene er forståelige og rettferdige, men vil neppe ha noen mulighet til å bli innfridd - nettopp fordi de bryter med hovedprinsippet i innstillingen: alleårsregelen.

I stedet må vi jobbe for at disse gruppene samler seg i en felles allianse for å forsvare hovedprinsippene i dagens folketrygd, mot innføring av alleårsregel og fjerning av besteårsregelen.

Hva kan gjøres?

Tilslutt vil jeg istedenfor å oppsummere hele konferansen, konsentrere meg om hva som kan gjøres i de to store sakene som står foran stortingsbehandling: Arbeidslivsloven - på konferansen av Ebba Wergeland døpt ALLUFLEX - og pensjonskommisjonens innstilling. Dette er saker som gjelder alle og kravene er samlende og enkle:

Avvis forslaget til ny arbeidslivslov! Avvis pensjonskommisjonens innstilling! Ingen Stortingsbehandling før etter valget!

- Først og fremst gjelder parolen om folkeopplysning, folkeopplysning og atter folkeopplysning. Gjør barbariet synlig var uttrykk som ble brukt i debatten etter hvert som kvinner fortalte om sine kontrakts- og arbeidstidsforhold. Kampen kan bare vinnes om det store flertallet av medlemmene i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen og andre folkelige organisasjoner som bryr seg om hvordan samfunnet skal se ut framover, vet hva som står på spill. Her kan alle bidra hver på sin måte med å spre informasjon.

- Det er sterk motstand i fagbevegelsen, men den må utvikles videre. Det holder ikke med gode høringssvar fra toppen, sakene må opp i alle foreninger og klubber. Det må fattes vedtak og disse må offentliggjøres - i fagblader og lokalaviser og på nett - og de må sendes oppover i organisasjonene. Vedtakene må kreve at det settes makt bak kravene.

- Kravet om utredning av likestillingskonsekvenser av PK må holdes oppe; det er uhørt i 2004 å foreslå en reform som vil ramme kvinner hardere enn menn. På samme måte må konsekvensene for kvinnene av forslaget til arbeidslivslov komme klarere fram. Lettere adgang til midlertidige ansettelser rammer i stor grad kvinner og særlig kvinner med minoritetsbakgrunn. Forslaget går ikke inn for kravet om likestilling av turnusarbeid og skift, men vil tvertimot gjøre kampen vanskeligere. De konkrete bestemmelsene om arbeidstidas lengde ved slikt arbeid foreslås fjernet, og erstattet av en bestemmelse om at arbeidstida blir bestemt ut fra ei samla vurdering av den helsemessige belastningen arbeideren blir utsatt for (inkludert arbeidstidens plassering). Heller ikke rett til heltidsarbeid er tatt med. Likestillingsombudet etterlyser også en drøfting av kortere arbeidstid.

- Det er mulig å samarbeid lokalt på tvers, bruk gjerne noen av KPT-organisasjonene som utgangspunkt. Da jeg var på Gjøvik for noen uker siden og snakket om pensjon, sa ei av kvinnene noe tankevekkende. Hun sa at pensjonsspørsmålet kanskje var den største kvinnesaken siden sjølbestemt abort. Kvinnene på Gjøvik ville utnytte nettverket sitt på tvers av organisasjoner til å samle seg og jobbe videre, bl.a. for å få til et felles utspill i forhold til media lokalt. Slike initiativer er mulig uten at en er veldig mange, det er mulig å begynne i det små. Det er også mulig å øve press på lokale stortingsrepresentanter og kreve at de går inn for utsatt behandling og avvisning av forslagene.

- Det kan være viktig å få med de politiske ungdomsorganisasjonene i arbeidet - det er deres framtid, og de er ofte lettere å bevege enn partiene om en får avlivet myten om at 50-åringene tar pensjonen fra ungdommen om dagens ordning får fortsette. Det er tvert imot ungdommen som vil tape.

- Det er mange ulike fora og konferanser som tar opp pensjon og arbeidslivslov. Det kan være klokt å bruke slike anledninger til å bevisst å skolere nye folk, som f.eks. Globaliseringskonferansen, Nei til EUs kvinnekonferanse, Aksjon for velferdsstatens konferanse om privatisering og lokale kurs og konferanser.

- Underskriftskampanjen og aksjonsdagen mot Alluflex 11. november, gir gode muligheter for å samle motstanden. Det er mulig å skrive under og hente underskriftslister fra www.lo-oslo.no og kan brukes av alle, ikke bare LO-medlemmer og ikke bare fagorganiserte.

I hvilken grad grunnlaget for dagen tar opp mer enn arbeidslivsloven varierer noe fra sted til sted. Det er viktig å jobbe for å få motstanden mot Pensjonskommisjonens forslag/forsvar av folketrygden med i grunnlaget lokalt, ikke bare forsvaret av AFP - selv om det er viktig nok.

Aksjonsdagen kan brukes til skolering. Det er mulig å delta for alle, uansett om en deltar i mer omfattende aksjoner. Det går an å lage et lunsjmøte om de aktuelle temaene til støtte for aksjonsdagen, oppfordre folk til å delta i ev. markeringer, spre informasjonsmateriale.

- Det fins ideer om en egen aksjonsdag, en "pensjonsdag", i løpet våren med samarbeid mellom ulike typer organisasjoner som går i mot PK.

I tillegg til det direkte arbeidet mot Alluflex og PK vil jeg hente fram tre viktige saker fra debatten på konferansen.

Til slutt vil jeg ønske alle velkommen tilbake til neste års konferanse - med utfordringen fra Victoria Rweleise til alle de deltakende organisasjonene om å sende minst en kvinne med minoritetsbakgrunn til konferansen.