Kvinner på tvers 2005

Oppsummering

ved Siri Jensen

Denne oppsummeringen er bygd på den muntlige oppsummeringen holdt av Siri Jensen,
men er ikke identisk med den.

2005-konferansen


Denne konferansen har mulighet til å gjøre en forskjell. Vi som er her kan bidra til å sette menns vold mot kvinner på fagbevegelsens dagsorden. Vi har diskutert ikke bare hva som må til for å sette temaet på dagsorden for sentrale organer; det har kommet mange ideer til hva hver og en kan gjøre på sin egen arbeidsplass og i sin egen forening. Vi har samlet en del av utfordringene fra innlederne, og de er lagt ut på vår hjemmeside.

Menns vold mot kvinner

Menns vold mot kvinner har stort omfang, dette er dokumentert. Maya Brenna Nilsen pekte på at det at denne volden ikke blir stoppet, bekrefter menns makt. Det innebærer at samfunnet ser - og passivt godtar - volden som noe uungåelig. Dette likner på den dominerende holdningen til gutters plaging av jenter blant de voksne i skolesamfunnet: gutter er gutter. Passiviteten kommer også til uttrykk i at det ikke prioriteres å samle tilstrekkelig kunnskap.

Volden virker inn på alle kvinner. Frykten sosialiseres inn i oss, og virker kontrollerende og begrensende på de fleste kvinners liv. Dette ikke sagt for å bagatellisere forskjellen til det faktisk å utsettes for vold. Vekt på det som er felles, kan imidlertid være et nødvendig grunnlag for å nå fram til dem som blir slått og mishandlet, fordi det er et utgangspunkt som er inkluderende, istedenfor at det skapes et oss - og dem. Kjersti Alsaker pekte på at det ikke er lett å forsyne seg med en brosjyre på helsestasjon eller hos legen som henvender seg med store bokstaver til den som blir slått. En brosjyre som retter seg til alle kvinner vil derimot være mye lettere å ta med seg. På samme måte kan deling av erfaringer fra kvinneliv være en bedre åpning for å komme fram med en vanskelig situasjon enn direkte forespørsler etter overgrepserfaringer.

Konferansen har pekt på noen hovedretninger for arbeidet som må gjøres på ulike plan. Det må skapes institusjoner som sikrer at det finnes systemer for å ta tak i menns vold mot kvinner. Alle vet hva som skal gjøres i tilfelle brann, men det finnes ikke tilsvarende tydelige systemer for å håndtere mishandling. Innlemming i arbeidet med helse, miljø og sikkerhet (HMS-arbeidet) kan være en vei å gå. Der kan en etablere systemer uten å vente på konkrete saker. Klare meldinger fra tillitsvalgte om at menns vold mot kvinner er noe som hører til deres ansvarsområde, er en annen. Tove Smådahl har laget et forslag til en veileder til bruk på arbeidsplassene, som LO nå arbeider videre med, denne kan spille en viktig rolle.

Det ble også understreket at det er viktig hele tiden å arbeide på en måte som ikke gjør kvinnene til problemet, og som retter tiltak mot menn. Dette får en særlig betydning i fagbevegelsen der menn som slår, også vil være medlem.

Konferansen understreket også betydningen av at treårsregelen, som gjør at kvinner som er kommet til Norge på familiegjenforening ikke får sjølstendig opphold før etter tre år, blir opphevet. Denne fører til at kvinner tvinges til å leve under uakseptable forhold. Dette må være et minimumskrav til en ny rødgrønn regjering.

Samtidig er det noe vi alle kan gjøre, uansett posisjoner. Vi kan snakke om menns vold mot kvinner, på arbeidsplassen og i vennekretsen, vi kan spørre om det finnes rutiner på jobben for å takle slike situasjoner, hva klubben eller foreningen gjør. TV-aksjonen gir en særlig anledning til å gjøre dette til tema. Grip dagen!

Sekstimersdagen

Det andre temaet på konferansen har vært sekstimersdagen. Vi har fått presentert boka 6-timersdagen på Kellogg's, og oppfordrer både organisasjoner og enkeltpersoner til å bestille eksemplarer til bruk i debatten - og til gaver til venner og kjente. Vi gleder oss over at sekstimersdagen nå er blitt et aktuelt tema i fagbevegelsen og i den offentlige debatten - det er en situasjon vi må bruke aktivt. Det var morsomt å høre om arbeidet med prøveprosjekt i Kristiansand kommune, og vi håper mange bruker anledningen til å reise forslag om prøveprosjekt på sitt sted.

Samtidig er det helt nødvendig å kreve seks timers normalarbeidsdag for alle. Mange steder vil sekstimersdagen isolert på en arbeidsplass kunne framstå som vanskelig - oppmerksomheten blir rettet mot lønnsomheten og organiseringen på ett enkelt sted. Mange vil tenke at hos oss er det ikke mulig. Vi trenger diskusjoner som løfter oss ut av denne bekymringen. Sekstimersdagen som samfunnsmessig reform vil bety at måten hele arbeidslivet er organisert på vil komme i fokus, løsningene blir da ikke lagt på de ansatte på hvert enkelt sted - det blir et offentlig ansvar. En slik innretting er nødvendig om det skal bli noe virkelig trykk bak kravet om sekstimersdagen. Samtidig krever det at diskusjonen om sekstimersdagen føres på tvers av yrker og bransjer, slik at de ulike erfaringene og utfordringene kan møtes i diskusjonen om hva slags arbeidsliv vi trenger.

Innføring av sekstimersdagen på bilverkstedet Nardo har bidratt til at sekstimersdagen også har blitt et tema for mannsarbeidsplasser. Alliansen med menn er helt nødvendig, kampen for kortere arbeidstid er en sentral del av arbeiderbevegelsens kamp mot utbytting og undertrykking og for mer fri tid, tid utenfor arbeidsgivernes kontroll. I dag står kampen for sekstimersdagen opp mot arbeidsgivernes systematiske forsøk på å undergrave normalarbeidsdagen.

Samtidig er det helt nødvendig å holde fast ved at kravet om sekstimersdagen i stor grad er kjempet fram av kvinnene, både i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Det er kvinneforbundene i fagbevegelsen som har stått på, det var kvinnene på Kelloggsfabrikken som var de sterkeste forsvarerne av sekstimersdagen. Det er også kvinnene som har vært klarest i kravet om kortere daglig arbeidstid - med parolen: Vi vil leve hver dag! Dette henger sammen med at sekstimersdagen er et svar på den sterke skvisen kvinnene står i mellom jobben og ansvaret hjemme, en skvis som bare blir sterkere fordi kravene øker på begge fronter. Det som er kalt den store norske kvinnerevolusjonen førte mange flere kvinner ut i lønna arbeid, men den endret ikke arbeidslivet tilsvarende. Kvinners dårlige samvittighet ligger ikke i genene, den kommer av den samfunnsmessige situasjonen. Det er den kraften som ligger i ønsket om forandring av denne situasjonen som må utløses i kampen for sekstimersdagen.

Når sekstimersdagen er blitt mer stuerein, er det lett å tenke at det er taktisk lurt å ligge litt lavt med dette perspektivet; vi har erfaring med at for mye vekt på kvinneperspektivet, kan føre til at en sak får "jentelus". Dette har vært et problem i fagbevegelsen historisk, og det var en del av begrunnelsen for at LO la ned sine kvinnenemnder på LO-kongressen i 1969. De ble erstattet av familiepolitiske utvalg der menn skulle være med. Dette skulle bl.a. gi sakene mer tyngde. Resultatet var at kvinneperspektivet forsvant. Utfordringen i dag er å kombinere en sterk allianse med mannsdominerte forbund og mennene i fagbevegelsen med en videreutvikling av kravets betydning for kvinnene - og dermed for hele fagbevegelsen.

På konferansen har det kommet sterke oppfordringer til å reise kravet om sju timers dag til tariffoppgjøret i 2006, som et ledd i kampen for sekstimersdagen. Andre har gitt uttrykk for skepsis til å dele opp innføringen på denne måten av redsel for arbeidstidsforkortelse uten stillingskompensasjon. Det er viktig at slike ulike syn ikke lammer oss; flest mulig krav om kortere arbeidstid ved dette tariffoppgjøret, enten det tar form av krav om sjutimersdag eller krav om en konkret tidsplan for innføring av sekstimersdagen, er viktige for å sette arbeidstidsforkortelse på den aktuelle dagsorden.

Lønn etter kjønn

Berit Gullikstad pekte på at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er et resultat av hvordan vi som samfunn forstår kjønn; kjønn som et skille mellom mannlighet og kvinnelighet er bygd inn i arbeidslivets organisering og praksis. Hun viste bl.a. til hvordan skiftarbeid og turnusarbeid har vært forstått som to helt ulike fenomener, knyttet til forståelsen av kvinners og menns arbeid. Kjønn brukes som sosialt og kulturelt redskap til å sortere både mennesker og jobber. Dette understreker at det i kampen for likelønn og for heving av kvinnelønna ikke går noen vei utenom å gå løs på kvinners stilling og kjønnsforståelsen i samfunnet. Det kan ikke løses gjennom lure tariffstrategier fra det enkelte forbund.

En slik forståelse aktualiserer igjen behovet for økt samarbeid på tvers i fagbevegelsen i arbeidet for å sette lønn etter kjønn på dagsorden. Dette handler om å etablere kvinnelønna/likelønn som et samfunnsspørsmål som ikke kan overlates til partene i arbeidslivet, men må løses politisk. Oddny Miljeteig tok til orde for å kreve at en rødgrønn regjering setter ned en hurtigarbeidende likelønnskommisjon - som ikke skal utrede, men lage en handlingsplan. Konkret kan det ved dette oppgjøret handle om å stille krav til en rødgrønn regjering om en pott på statsbudsjettet til heving av kvinnelønna i offentlig sektor, som så igjen ville virke inn på nivået for kvinnelønna i privat.

Uansett vil det handle om å få gjennomslag for at dette ikke kan løses innafor rammene til tariffoppgjørene, også hele tariffsystemet har innebygd skillene mellom kvinners og menns lønn. Dette er ikke nødvendigvis lettere med en rødgrønn regjering. Når det gjelder likestilling av turnus og skift, må en forutsette at dette nå innfris umiddelbart. Også her har striden i forhold til AP stått om hvorvidt dette må løses politisk eller gjennom forhandlinger mellom partene.

Fagbevegelsens rolle

Er det noen sammenheng mellom temaene på årets konferanse? For meg er det en tydelig sammenheng. Fagbevegelsens kamp handler også om arbeidsfolks menneskeverd og verdighet. Vi fikk et slående eksempel på dette i fortellingen om arbeiderfanene, der arbeidsfolk i utgangspunktet var for tarvelige til å være avbildet, men som etter hvert - og etter kamp om linjene - overtok plassen på fanene. Troen på egen verdi - og egen verdighet - er en viktig forutsetning for å reise krav på andre områder.

Vi er derfor midt i fagbevegelsens ansvarsområde når vi setter menns vold mot kvinner på dagsorden. Vi er også midt i et historisk minefelt. Både i arbeiderbevegelsen, fagbevegelsen og den kommunistiske bevegelsen har spørsmål om vold og seksualisert vold mot kvinner av mange menn, over hele verden, blitt sett på som mindre viktige saker for bevegelsene, bl.a. fordi det kunne virke til å splitte arbeidsfolk i kampen mot arbeidsgiverne og borgerskapet. Slike saker var noe småborgerlige kvinner jobbet med og var opptatt av. Sjøl har jeg møtt slike standpunkter både i Norge, i India og i Portugal.

Arbeidet med å sette menns vold mot kvinner på fagbevegelsens dagsorden, ikke bare som et engangstilfelle, er derfor også en kamp mot tradisjonelle forestillinger om fagbevegelsens rolle og om forholdet mellom kjønnene innafor egen organisasjon. Vi er tilbake til spørsmålet om en fagbevegelse der det er mulig å slåss for enhet - uten at det betyr at det er nødvendig å tone ned kvinnekrav og kvinneperspektiv eller kamp mot rasisme eller andre spørsmål som utfordrer undertrykking i egen organisasjon.


Om Kvinner på tvers - 2005-konferansen