Kvinner på tvers 10 år: Pustehull og handlingsrom

Kvinner på tvers 10 år:

Pustehull og handlingsrom

Jubileumshefte

Til innholdsfortegnelsen


Åpning av konferansen 1996

ved Kjersti Ericsson

Vi har levd med bildene bestandig. Bildene av pionerene som tenkte den uhyrlige, dristige og grensesprengende tanken at ingenting behøvde å være slik som det var. "Hvem skaffer slottets herre brød, men lever selv i bitter nød?" spørres det i en gammel sang som vi fortsatt synger. "Jo, det er arbeidsmannen," lød svaret. Fra det svaret steg nye spørsmål: Er det rettferdig? Hvorfor er det slik? Kan det forandres? Og hvem kan forandre?

En av de første som svarte på disse spørsmålene, var Marcus Thrane. "Arbeiderne bør ikke lenger være tilfredse med det bestående," sa han. "For arbeidernes rettigheter vil jeg kjempe, og søke å formå dem til selv å kjempe for deres fremtids vel; ti legger ikke arbeiderne selv hånd på verket, er det ikke sannsynlig at deres stilling i samfunnet forbedres."

Et nytt samfunn, sosialisme, skapt av arbeiderne sjøl. Det svaret brakte Marcus Thrane til tukthuset. Men ordene hans fikk asyl i tusenvis av hjerter. Og han ble ett av de første bildene, en person med navn, ansikt, tanker, håp. Siden kom det flere. Arbeiderne var ikke lenger en grå, usynlig og umælende masse. Gjennom sin egen kamp, sine egne handlinger, trådte de ut av skyggen.

Vi har levd med bildene bestandig. De er en del av oss, av kampen vår og av drømmen om framtida. Og likevel. Det er noe galt med disse bildene. "Hvem skaffer slottets herre brød, men lever selv i bitter nød?" spør sangen, og svarer: arbeidsmannen. Fra det svaret stiger nye spørsmål: Hvem bakte brødet? Hvem serverte det, både til slottets herre og til arbeidsmannen i den trange hytta? Hvem tok sjøl den minste biten så mann og unger skulle få nok når det var knapt om mat? Hvem var oppe først og sist i seng?

Den unge Aleksander erobret India.
Han alene?
Cæsar slo gallerne.
Hadde han ikke i det minste med seg en kokk?

- spør Bertolt Brecht i diktet En lesende arbeiders spørsmål. Når vi ser på bildene, kan heller ikke vi unngå å spørre: Arbeiderbevegelsens pionerer kjempet og organiserte. Hadde de ikke i det minste med seg en kokk? En vaskehjelp? En barnepike? En lappeskredder? En sykepleier? Kort sagt: Hadde de ikke med seg ei kone?

På de strålende portrettene av slottsherrer som en kan se i mange fine gallerier, står de der, velnærte, i klær av silke og fløyel og skuer ut over sine egne, bugnende åkrer. Ingenting røper at noen er usynlig til stede i bildene: nemlig herrenes undersåtter, de som gjør det arbeidet som er forutsetninga for at herrene kan stå fram slik de gjør på portrettene.

På bilder av pionerene, som henger rundt i arbeidersamfunn og folkets hus i hele landet, er også noen usynlig til stede. Det er kvinnene, som gjorde det arbeidet som var forutsetninga for at pionerene kunne stå fram slik de gjorde. Dermed blir bildene doble: De er bilder av klassekjempere, men samtidig bilder av herrer. Slik symboliserer de en halv frihet, en halv rettferdighet, et samfunn som kalles nytt, men som ikke gjør slutt på det eldste av alle undertrykkingsforhold: Menns dominans over kvinner.

Og det er mer. Vi spør ikke bare: Hvor er bildene av kokkene som pionerene trengte når de dro i felten for arbeiderbevegelsens sak? Vi spør også: Fantes det ikke kokker som sjøl kjempet, som organiserte andre kokker? Fantes det ingen som krevde en hel frihet, en hel rettferdighet, et virkelig nytt samfunn? Jo, de fantes. Men bildene deres har vi ikke levd med bestandig. Marcus Thrane havnet i tukthus, men han fikk også en soleklar plass i historia. Kvinner som kjemper, blir forsøkt visket ut av den samme historia. Slik skal vi fortsatt tro at det eneste mulige bildet av frihet, rettferdighet og et nytt samfunn er et bilde der vi er usynlige og mannen på sjølsagt vis står fram som herre.

Men disse bildene godtar vi ikke lenger. Og det vi ikke godtar, kan vi forandre. Vi har funnet fram våre egne bilder.

(Mannsportrettene i Samfunnssalen ble deretter dekket til ett for ett av kvinnebilder. Se opplisting nederst.)

Vi har strevd for å finne disse bildene. Historias viskelær har vært effektivt. Men vi har en historie. Og vi ønsker å skape historie. Med Marcus Thranes ord: "For kvinnenes rettigheter vil vi kjempe, og søke å formå dem til selv å kjempe for deres fremtids vel; ti legger ikke kvinnene selv hånd på verket, er det ikke sannsynlig at deres stilling i samfunnet forbedres."

I dag er vi nesten bare kvinner i salen. Og det er bare bilder av kvinner på veggene. De usynlige har gjort seg synlige - ikke minst for hverandre. Hvis vi sjøl skal skape vår egen historie, må vi se hverandre for å bli ei kraft. Så se nøye på denne forsamlinga, og på disse bildene på veggen, for det blir lenge til dere får se noe liknende. Tenk på dagen i dag når usynliggjøringa igjen setter inn - i fagbevegelsen, i politikken, i media, i hverdagen. Vi finnes. Vi har historie. Vi skaper historie.

Men det er noe galt med våre bilder også. De bildene vi har dekket til, påberopte seg å være portretter av arbeiderbevegelsens pionerer. Ikke mannlige pionerer, ikke mannebevegelsens pionerer. For mannen er ikke kjønn, han er det almengyldige menneske. Han representerer alle.

De bildene vi har hengt opp, er ikke almengyldige. De er bilder av kvinnelige pionerer eller kvinnebevegelsens pionerer. De representerer ikke alle. De representerer ei særgruppe.

Bildet av mannen som det almengyldige mennesket er grunnleggende falskt. Et slikt bilde kan bare skapes gjennom makt - den overordnede i et maktforhold regner ikke den underordnede som fullt ut menneskelig på linje med seg sjøl. Og den underordnede smittes av det samme synet.

Når vi har dekket bildene av det almengyldige mennesket med bare kvinnebilder, så er det nettopp for å understreke dette poenget: Mannen kan ikke representere alle. Han er verken mer eller mindre almengyldig menneske enn oss. Og for å avskaffe det maktforholdet som gjør bildet av mannen som det almengyldige mennesket mulig, må kvinner samles, vi må se hverandre, og vi må slåss.

Vi har hengt våre kvinnebilder over mannsbildene som hang her fra før. Det er ikke fordi vi ønsker å snu dominansforholdet på hodet. Vi vil ikke erstatte ett almengyldig menneske med et annet. Vi vet at det er mange som mangler på våre bilder, blant annet de mannlige pionerene. Deres historie vever seg i vår. Visst var det usynliggjøring og undertrykking. Men det var også felles kamp og felles sak. Og det er for eksempel bare ett mørkt ansikt på våre bilder - Rigoberta Menchu. Er det almengyldige mennesket hvitt? Er den almengyldige kvinne hvit?

Utgangspunktet for bevegelsen Kvinner på tvers var konkrete krav: Ei lønn å leve av, ei arbeidstid å leve med. For å slåss sammen for disse kravene, måtte vi bryte fagbevegelsens vanlige rammer og skape noe nytt. I kjølvannet av konkrete kvinnekrav oppdager vi stadig nye mønstre som må brytes dersom vi skal slippe å leve som fremmede i et samfunn organisert for andres behov.

Arbeiderbevegelsens pionerer tenkte en stor tanke: At samfunnet skulle være organisert, for å ivareta, ikke slottsherrenes behov, men vanlige folks, arbeidsmannens. I dag er slottsherrene erstattet med de gylne fallskjermenes adelskap. Tanken er ikke mindre viktig og mindre stor for det. Men det falt ikke arbeiderbevegelsens mannlige pionerer inn at kvinners behov skulle telle i organiseringa av samfunnet, og det er fortsatt en nokså fjern tanke for mange av våre mannlige fagforeningskamerater.

Jeg jobber på universitetet. Det er et sted der kvinners kunnskaper og kvalifikasjoner blir systematisk nedvurdert, og der det er et alvorlig handicap å ha ansvar for barn hvis en skal gjøre karriere. Universitetet er laget for menn. Her trengs det et nytt mønster, som på alle andre samfunnsområder.

Men når jeg sitter på jobben og skriver forelesningsnotater, så kommer Parvathi fra Sri Lanka inn og vasker kontoret mitt. Og skjønt jeg tjener mindre enn de fleste av mine mannlige kolleger, så tjener hun mye mindre enn meg. Og det er hun, ikke jeg, som først vil få belastningsskader i rygg og skuldre. Det er henne, ikke meg som ledelsen på universitetet lager effektiviseringsprosjekt for å rasjonalisere vekk. Det er hun, ikke jeg, som får slengt skjellsord etter seg på trikken hjem, fordi fjeset hennes er brunt på en måte som ikke går vekk om vinteren. Det er hun, ikke jeg, som går i angst for at ungene skal bli trakassert på skoleveien fordi fjesene deres er brune på den samme måten. Det er hun, ikke jeg, som daglig kan lese i avisa og se på TV at hun er et problem og en belastning for det norske samfunnet, og at vi på alle mulige måter må sikre oss mot at det kommer flere av hennes slag til landet.

Parvathis behov må telle i organiseringa av samfunnet. Vi trenger Parvathis bilder. Ellers blir det likevel bare en halv frihet, en halv rettferdighet, et nytt samfunn der gamle undertrykkingsforhold lever videre.

Så bildene våre i dag, de er bare en begynnelse. De er en protest og en utfordring, mot den enøyde visjonen, mot ideen om at de frigjorte kan ha sitt eget tjenerskap. Men de er også en utfordring til oss sjøl: Kampen vår må ikke lukke seg. Den må åpne seg, mot et samfunn der tanken om det almengyldige mennesket er meningsløs og selvfølgelig på samme tid, fordi ingen er mønster og ingen er særgruppe, men alle er mennesker, rett og slett. Mange bittesmå skritt, mange store, tunge slag og mange vanskelige veivalg ligger mellom dagen i dag og dette målet. Men uten et slikt mål - hva blir det da som bestemmer retninga når vi går?

Hverdagslige krav og store mål, slik må kvinners kamp være. Jeg vil avslutte med et lite dikt om en kvinne som visste akkurat det. Hun deltok i en stor opprørsbevegelse i India for nesten 50 år siden. Men hun hadde passet godt her i dag. Og ved å lese diktet, henger jeg liksom opp bildet av Jamalunnisa Baji, ett av alle de bildene vi trenger for at galleriet vårt skal bli like rikt som den bevegelsen vi må være en del av:

De lærte oss ord
som store, fargesterke
silkefaner:
Frihet! Rettferd!
Men vi visste
at en må være nøye
med de små stingene
på vrangen.
Derfor sa vi:
Britene ut av India!
Egne latriner for kvinner
i hver landsby!


Kvinnebildene til Kvinner på tvers

1. Ellisif Wessel (1866-1949). Hun tok initiativ til å starte fagforeningen Nordens Klippe i 1906 og representerte kontinuiteten i fagforeningen.

2. Gina Krogh (1847-1916). Kvinnesakskvinne. Var med på å starte Norsk Kvinnesaksforening i 1884 og Landskvinnestemmerettsforeningen i 1885. Hun var formann i Norske Kvinners Nasjonalråd fra det ble stiftet i 1904.

3. Elise Ottesen-Jensen (1886-1973). Hun ble født i Norge og var sosialarbeider i Sverige. Hun var forfatter og en foregangskvinne når det gjelder seksualopplysning og familieplanlegging.

4. Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889. 372 kvinnelige fyrstikkpakkere ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikker i Oslo gikk ut i streik fordi lønna ble satt ned. Streiken førte ikke til større resultater for de streikende, men den fikk stor betydning for arbeiderbevegelsen.

5. Arbeiderkvinnen. Plakat fra 1. mai 1923.

6. Bergljot Larsen (1883-1968). Norsk sykepleier. Hun stiftet Norsk Sykepleierforbund i 1912 og var formann der 1912-1935. Hun var redaktør av tidsskriftet Sykepleien 1912-1947. (Bildet var utlånt fra Norsk Sykepleierforbund og tilhører ikke Kvinner på tvers.)

7. Nei til EU/EØS fra EU-kampen. Kystkvinner mot EØS overleverte lappeteppet til Sjøfarts- og fiskerikomiteen 30. september 1992.

8. Førskolelærerstreiken 1995. Streik som fokuserte på kvinnelønn og likelønn under tariffoppgjøret. Bildet viser kvinner (førskolelærere) kledd i dress og slips, som demonstrerer med ulike plakater, bl.a. "Må vi se ut som menn for å tjene som menn?"

9. Kamp mot velferdsmeldinga. Bilde fra enslige forsørgeres situasjon i 1996. Bildet viser to kvinner og ett barn med plakat: "Forsvar velferdsstaten. Stopp velferdsmeldinga!"

10. Kvinner i Barentsregionen. Konferanse for kvinner i Barentsregionen i april 1996. Kvinner fra Norge og Russland diskuterte behovet for gjensidig hjelp og samarbeid. De var også på gata og demonstrerte.

11. Rigoberta Menchu. Fredsprisvinner fra Guatemala 1992.

12. Helga Karlsen (1982-1936). Arbeiderpartiets første kvinne på Stortinget i 1928. Bystyret og skolestyret i Oslo i 20-åra. I 1932 første kvinnelige formann i Oslo Arbeidersamfunn. (Dette bildet hang fra før i Samfunnssalen, og tilhører ikke Kvinner på tvers.)