Kvinner på tvers 10 år: Pustehull og handlingsrom

Kvinner på tvers 10 år:

Pustehull og handlingsrom

Til innholdsfortegnelsen


Kjønn og klasse

av Siri Jensen

Vi har ennå til gode å skape en arbeiderbevegelse i kvinners bilde,
hvor klassekamp utformes i et symbiotisk forhold til kvinners interesser som kvinner.
Beatrix Campbell 1984

"For Kvinner på tvers er dette den grunnleggende tanken - at to store historiske kamptradisjoner må føres sammen, og at det av dette må skapes bevissthet, ideer, organisering og kampformer som gjør det mulig for kvinner å vinne fram med sine kampsaker. Ikke i motsetning til mennene i fagbevegelsen, men som en egen sjølstendig kraft til beste for alle undertrykte." (Fra oppsummeringa av konferansen i 2001)

Den grunnleggende alliansen i kvinner på tvers er samarbeidet mellom kvinneorganisasjoner og kvinnedominerte forbund, kvinnegrupper og kvinnenettverk i fagbevegelsen. Denne gjør det mulig for Kvinner på tvers å være en møteplass for kvinner fra begge bevegelsene og for alle kvinner som er interessert i å være med å skape noe nytt. Dette kan sees som et forsøk på å bygge bro over motsetningen som er skapt mellom vanlige kvinners interesser som kjønn og deres klasseinteresser.

Klassebevissthet

Fagbevegelsen har vært, og er, arbeiderklassens største klasseorganisasjon, og har bidratt, og bidrar, til å bygge opp klassebevissthet. En bevissthet om at arbeidsfolk står mot arbeidsgivere og kapitalkrefter, at det er to parter som har grunnleggende motsatte interesser. I dagens situasjon blir dette igjen mer tydelig, arbeidsgiverne er på offensiven mot arbeidsfolks rettigheter, ledere og eiere flagger sin rikdom. I 2003 har Høyre utropt fagbevegelsen og Norsk Kommuneforbund til hovedmotstander i valgkampen. Klassebevissthet er en viktig forutsetning for arbeiderklassens og fagbevegelsens kamp også i dag.

Samtidig har fagbevegelsen historisk vært bygd opp rundt mannen som den typiske arbeider, og både kampsaker, organisering og måte å jobbe på har vært preget av det. Kvinnene ble i stor grad sett på som et problem. Et typisk eksempel er landsmøtet i Norsk Bokbinderforbund i 1905 som hadde følgende punkt på dagsorden: Hvordan hindre kvinnenes inntreden i svennenes arbeid? Kjersti Ericsson sa det slik på Kvinner på tvers-konferansen høsten 2000:

Var arbeiderbevegelsens mål den økonomisk uavhengige kvinnen, som arbeidet side om side med mannen? Eller var det hjemmehustruen, som tok seg av hus og barn og overlot forsørgelsen til mannen? Denne tvetydigheten har fortsatt å prege fagbevegelsen, og bidratt til at lave kvinnelønner har hatt en tendens til å bli sett på som noe naturlig og selvfølgelig, mens kvinnene sjøl har fått status som ikke "ordentlige" arbeidere.

Kvinnene har ikke passet inn i det normale mønsteret av heltidsarbeidende menn; f.eks. ble deltid lenge fullstendig oversett som tema i fagbevegelsen.

Den tette koplingen mellom klassebevissthet og menns perspektiv har gjort, og gjør, det vanskelig for arbeiderklassens kvinner å bruke fagbevegelsen til å slåss for sine rettigheter både som kvinner og arbeidere, og som kvinnelige arbeidere - kvinneinteressene havner på et vis hele tiden litt på siden. Arbeiderkvinner som har reist saker der menn og kvinner har hatt ulike interesser, er blitt møtt med anklager om at de splitter arbeiderklassen i kampen mot borgerskap og kapitalmakt.

Kjersti Ericsson gikk nærmere inn på forholdet mellom mannlighet og klassebevissthet på konferansen i 1998:

Jeg tror det mannlige kjønnspreget ble så viktig fordi kampen deres som klasse lånte styrke fra identiteten som kjønn. Et dikt skrevet av faren min, som i mange år arbeidet som jern- og metallarbeider, lyder slik:

Trist å være ingeniør
å bli satt til veggs
i forhandling etter forhandling
av arbeidsfolk.

Men så kan han i hvert fall
vise dem sine damer.
Dem tar han med i fabrikken
og peker dit damene skal se
til han oppdager
de kikker i hemmelighet
på dem som jobber med naken overkropp
og glinser av sot og svette.

Diktet heter Klassekamp. Her seirer arbeideren over sin overordnete i kraft av sin mannlighet.

Hun sier videre:

Å være ekstra mye mannfolk er et alternativ til den økonomiske makta som kilde til styrke ... Mannlighet kan også, som i diktet over, mobiliseres som en kilde til styrke i klassekampen, altså mannlighet som motmakt.

Hun mener at dette kan gjøre det lettere å forstå hvorfor gubbeveldet i fagbevegelsen er så utrolig seiglivet. I dag er problemet med denne kulturen at den fungerer dårlig som motmakt, ved at den splitter kvinner og menn fra hverandre og er ute av stand til å ta opp i seg og utløse den krafta som kvinnene representerer.

Den tradisjonelle klassebevisstheten har stått sterkest i den tradisjonelle fagbevegelsen i industrien, med sterke klubber. Men også en organisasjon som Norsk Kommuneforbund i offentlig sektor har historisk vært en tydelig klasseorganisasjon, på tross av at forbundet har organisert alle fra topp til bånn, også sjefene. Fagforeningene utenfor LO har til dels en annen historie, men mange av dem har utviklet seg til kampvillige fagforeninger og styrket fagforeningsbevisstheten, bevisstheten om behovet for å organisere seg som arbeidstakere mot arbeidsgivere og makta. Likevel vil klassebegrepet sannsynligvis være mer fremmed. Flere av disse organisasjonene består av kvinner med 3-årig høyskoleutdanning, og spørsmålet om hvilken klasse de tilhører, er både uklart og omstridt. I disse organisasjonene har nettopp økt kvinnebevissthet ført til økt kampkraft og solidaritet.

Kvinner på tvers har hele tida hatt en bevisst og tydelig fagforeningsforankring. Lønn/ tariffoppgjør, arbeidstid, privatisering, forsvar av velferdsstaten har vært gjennomgående tema. Felles kamp mot arbeidsgiverne har stått på dagsorden. Fagforeningstradisjonen har også satt sitt preg på gjennomføringen av konferansene, i så stor grad at dette har ført til reaksjoner fra kvinneaktivister, som til tider ikke har følt seg helt hjemme.

Spørsmålet om klasse og klassebevissthet er bare delvis gjort eksplisitt og tatt opp som en del av grunnlaget. Temaet er sentralt i Kjersti Ericssons tekst om Kvinner på tvers sine egne bilder, avduket i 1996, en tekst som var med å forme Kvinner på tvers sin oppfatning av seg selv. Likevel er det lite tematisert, bortsett fra på konferansen i 2000 - Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen - som ild og vann? der ulike syn på forholdet mellom arbeiderklassen og kvinnekampen ble diskutert.

Klassebegrepets uklare stilling kom til uttrykk i 1997 i forbindelse med at det ble laget transparenter med noen av grunnpremissene for Kvinner på tvers. Enkelte reagerte på en formulering om at fagforeninger bygger på og utvikler klassebevissthet. For å favne bredden var det viktig å endre dette til at fagforeninger bygger på og utvikler klassebevissthet og/eller fagforeningsbevissthet.

Klassebevissthet handler ikke bare om fagbevegelsen. Temaene Kvinner på tvers har tatt opp, som for eksempel angrepene på velferdsstaten, er forsøkt behandlet fra en samfunnsmessig vinkel, mest mulig sett nedenfra, fra vanlig folks perspektiv. Dette kan tenkes å bidra til å styrke klassebevisstheten, uten at begrepet klasse blir eksplisitt.

Kvinnebevissthet

Kvinneorganisasjoner organiserer på basis av kjønn, og det er kvinnenes interesser som kvinner som står i fokus. Kampen utvikler kvinnebevissthet, bevissthet om at problemene kvinner møter ikke skyldes egen utilstrekkelighet, men systematisk og strukturell undertrykking som kjønn. Dette er en forutsetning for å ta opp kampen. Erfaringer viser at slik kvinnebevissthet må tilføres mannsdominerte organisasjoner utenfra, gjennom kvinner som tar aktivt del i ulike former for kvinnekamp.

Den moderne kvinnebevegelsen i Norge har i stor grad tatt opp saker som er av betydning for vanlige kvinner og har på mange måter overskredet den historiske motsetningen mellom arbeiderkvinnebevegelsen og den borgerlige kvinnebevegelsen. For eksempel har kampen for sjølbestemt abort og kampen mot porno i stor grad vært kamper om kvinners menneskeverd og syn på seg selv og vært breie massebevegelser. Likevel er det slik at det i kvinnebevegelsen spontant lett blir til at noen kvinners interesser får mest gjennomslag og oppmerksomhet, og det er ikke arbeiderkvinnenes. Diskusjonen om kvinnelige ledere er et eksempel på dette. Kvinner i arbeiderklassen har også synes at det har vært vanskelig å kritisere kvinnebevegelsen, fordi det kan bli oppfattet som brudd på enheten og bli møtt av holdninger som at de ikke er kvinnepolitiske nok. De felles kvinneinteressene - og til dels også interessen for kvinnepolitiske spørsmål - ligger i bunnen og gjør Kvinner på tvers-samarbeidet mulig og ganske ukomplisert på tross av mange skiller. Slik formuleres det av én jeg intervjuet:

Disse damene har ulike erfaringer, men masse likheter i sakene man erfarer i jobbsituasjoner, i tariffspørsmål, ja i arbeidslivet generelt, uavhengig av om vi er lavtlønnede eller høytlønnede eller middelklasse. Akkurat når det går på kjønnsspørsmålet så har vi veldig, veldig mye felles også i dag.

Programmene på konferansene har bevisst lagt opp til å utvide temaene utover mer tradisjonelle fagforeningstemaer som lønn og arbeidstid for å øke kvinnebevissthet og kvinnepolitisk engasjement.

Kvinne og klasse - privat og offentlig sektor

Kvinner på tvers ser seg selv som et forsøk på å skape et forum der det er mulig for kvinner å ta opp sine interesser og sine erfaringer som hele mennesker. Her skal kvinner være hovedpersoner og de typiske, ikke er problem eller de som er annerledes. Kvinner på tvers skal være et forum der interessene som kvinner og som klasse løper sammen, ikke atskilles, et forum for å styrke både kvinnebevissthet og klassebevissthet og skape et nytt felles ståsted og grunnlag for nye måter å jobbe på.

Samtidig arver også Kvinner på tvers dilemmaene og tvetydighetene, og det er viktig å gå inn i dem for å finne måter å gå videre.

Kvinner på tvers har fått negative reaksjoner, særlig fra aktive kvinner i industri og transport, på at konferansene er dominert av offentlig sektor, både når det gjelder folk og problemstillinger. Svaret har ofte vært å invitere kritikerne til å være med å prege konferansene gjennom å delta i arbeidsgruppa, men det har vært vanskelig å få til. Dette kan ha mange årsaker. En av mine informanter minner om at industrien har vært og er under et veldig press, med nedlegginger og oppsigelser, og at arbeidsforholda blir stadig tøffere, slik at tillitsvalgte sitter igjen og skal administrere elendigheten og ta seg av alt. En annen er opptatt av at forholdene for tillitsvalgte er helt forskjellige. Hovedavtalen i offentlig sektor gir langt bedre rettigheter og muligheter til å jobbe med fagforening, og derigjennom med Kvinner på tvers. Én reflekterer over andre forklaringer: "Kanskje kan det være at man politisk sett rakker litt ned på det private, for man ønsker en velferdsstat og offentlig drift av det meste og sånn, så at man på en måte har to ulike verdener."

Det er store forskjeller mellom avtaleverk, lønnssystemer og organisasjonsforhold i privat og offentlig sektor. Gjensidig kunnskap om lønns- og arbeidsforhold er liten, slik at mytene, f.eks. om alle godene i offentlig sektor, får god plass. En mangler på mange måter et felles språk for å snakke sammen, både om likheter og forskjeller, selv om dette endrer seg raskt med privatisering og foretaksreformer. Forskjellene har også kommet til uttrykk i diskusjonene på Kvinner på tvers-konferansene, bl.a. har kvinner fra privat sektor i større grad uttrykt skepsis til 6-timersdagen, særlig ut fra hva som er realistisk å få til i konkurranseutsatte bedrifter.

Det er mulig å tenke seg at kvinner fra de gamle kjerneområdene i arbeiderklassen i privat sektor, kan føle seg fremmede for kulturen og den underliggende kvinnepolitiske orienteringen på konferansene, at det ikke bare handler om for mye offentlig sektor, men for lite tradisjonelt arbeiderklassepreg.

Internasjonalt finnes mye litteratur om det kompliserte forholdet mellom kvinneundertrykking og klasseundertrykking, kvinnekamp og klassekamp og erfaringer med at kvinner i arbeiderklassen har problemer med å føle seg helt hjemme, både i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen.

Pamila Sugiman har studert bilarbeiderne i Canada på 70- og 80-tallet. Hun analyserer mange aktive kvinners behov for å distansere seg fra populære oppfatninger om feminisme og markere en annen ideologi. Dette på tross av at de i sin egen kamp hadde anvendt prinsipper og strategier fra kvinnebevegelsen og også alliert seg med erklærte feminister i lokalsamfunnet, på et vis handlet som feminister. Dette er gjenkjennelig fortsatt, mine intervjuer bekrefter at det fortsatt er svært få som kaller seg feminister i fagbevegelsen.

Sugiman peker på at fagforeninga for de kvinnelige bilarbeiderne er et viktig redskap for å oppnå endring. Samtidig har kvinner måttet slåss innafor en maskulin sammenheng. De har derfor forsøkt å kombinere vanlige fagforeningsprinsipper med idéer om kvinners rettigheter på en måte som gir mening for dem selv og er akseptable og legitime for arbeiderklassemenn. Kort sagt, skriver Sugiman, de har utviklet en feministisk fagforeningsjobbing, en måte å jobbe på, som er formet av forholdet mellom menn og kvinner og mellom arbeidsgivere og arbeidere.

Også Susanne Franzway tar opp de samme dilemmaene. De fleste kvinnene i hennes materiale av aktive fagforeningskvinner hadde også blandede følelser angående kvinnebevegelsen. Hun viser til Carol Bacchi som nettopp argumenterer for at grupper av kvinner tyr til ulike strategier, på ulike tidspunkter, avhengig av de politiske betingelsene. Susanne Franzway legger særlig vekt på betydningen menns motstand har for kvinners strategier:

Hvis en argumenterer for at kvinners situasjon blir formet av menns dominansforhold, følger det at det å utfordre denne dominansen ikke bare er et spørsmål om å ha en riktig teori og strategi. Dominansforhold består av ulik makt og at en side dominerer den andre. Dette igjen virker inn på sannsynligheten for å lykkes med ulike frigjøringsstrategier. (Susanne Franzway 1997, side 132)

Dette stiller oppgaven med å analysere mer nøyaktig hva som er de konkrete betingelsene, både når det gjelder mannsdominans og klasseundertrykking, for kvinnenes kamp på ulike arbeidsplasser og innafor offentlig og privat sektor.

Harriet Bradley finner i sin omfattende undersøkelse av ulike arbeidsplasser i Nord-England en generell tendens til at folk som var klar over én form for ulikhet også var sensitive overfor andre former. På den måten er kvinneog klassebevissthet ikke nødvendigvis motsetninger, men kan komme i tillegg til hverandre. Hun skriver:

Dette er et avgjørende punkt, for tidlig arbeid om arbeidende kvinner innebar at kvinner måtte velge mellom klasse- og kjønnslojalitet. Kjønnsbevissthet ble sett som atskilt fra en generell arbeiderklassebevissthet. Seinere arbeid har også gått i retning av å framstille klasse og kjønnspolitikk som kvalitativt forskjellig, klassepolitikk basert på krav om omfordeling, og feminisme bygd på krav om kulturell anerkjennelse og inkludering. I motsetning til dette peker mitt arbeid i retning av at kjønns- og klasseinteresser og bevissthet henger sammen på en mer komplisert måte. (Harriet Bradley 1997, side 185)

Videre går hun konkret inn på hvordan kvinnebevissthet og klassebevissthet formes i et komplisert samspill mellom bakgrunn/oppvekst, erfaringer både i og utenfor arbeidslivet og hvordan kjønn og makt spiller seg ut på den enkelte arbeidsplass.

Kvinner på tvers har erfaring med at kvinnelige tillitsvalgte i industrien kan være like opptatt av kvinnespørsmål som de som jobber i offentlig sektor. Kvinner på tvers hadde i 1997 et eget møte om kvinnelønn i privat sektor i forkant av konferansen. Dette brakte fram mange av de samme problemstillingene som i offentlig sektor, og flere i tillegg. Kritikken var minst like skarp både av mannsdominans i fagbevegelsen og konkret diskriminering på jobb som i offentlig sektor. Møtet førte til at flere deltok på konferansen, bl.a. i et eget verksted som førte til et utvidet kvinnenettverk.

Samtidig utgjør industri (og deler av transport) et tungt mannsdominert område med sterk organisering på arbeidsplassen. Kvinnenes strategi må bli preget av behovet for å balansere samarbeid med menn i den daglige kampen mot arbeidsgiver med både kamp for kvinners interesser og mot kvinnediskriminering. De konkrete forholda varierer både mellom privat og offentlig sektor, mellom kvinnedominerte og mannsdominerte arbeidsplasser, men også innafor disse områdene.

Klasse og kjønn kom også til uttrykk på konferansen i 2000, der kvinner med ulik bakgrunn stilte utfordringer til kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Ingrid Grundt fra transport ønsket en fagbevegelse der ledelsen presser på for et tydeligere likestillingsperspektiv i alle saker, og en kvinnebevegelse som er tydeligere på at likestillingen også tjener menn, fordi det er en forutsetning for en felles kamp for et samfunn uten undertrykking av noen.

Kvinner på tvers har hatt fokus på å styrke kvinnenes bevissthet og kamp, både når det gjelder felles kampsaker i fagbevegelsen rettet mot stat og kapital og når det gjelder spørsmål der menn er utøvere av undertrykkinga. Spørsmålet om samarbeid med menn har spilt en underordnet rolle i diskusjonene, selv om Kvinner på tvers har hatt en positiv holdning til allianser. Kanskje gjaldt Ingrids utfordring også Kvinner på tvers.

Uenighet blant kvinner

Uenighet blant kvinner kan være vanskelig. Kvinner er oppdratt til å ta vare på den gode stemningen, og kritikk kan også oppfattes, både av sender og mottaker, som brudd på en slags forventet kvinnesolidaritet. I stedet kan uenigheten bli vag og ubehagelig.

Motsetningene mellom kvinner, når det gjelder å håndtere klasse og kjønn, kommer fram i liknende former over hele verden der kvinner slåss. Dette tyder på at det har å gjøre med grunnleggende betingelser for kampen. Likevel har det ført til mistillit og gjensidige beskyldninger om ikke å være nok arbeiderklasse, men borgerlige feminister, eller ikke være nok kvinne, men manipulert av menn.

Det kan være mer fruktbart å se ulik strategi som et uttrykk for ulike konkrete betingelser slik Sugiman og Franzway tar opp. Det gjør det lettere å respektere hverandre, og det blir mer interessant å forstå hverandre og de forholda vi slåss under, for å lære mer om undertrykkingas former og hvordan det er mulig å slåss. Hva skiller betingelsene for kampen i industrien, privat service, i offentlig sektor – og på de ulike arbeidsplassene? Dette kan nettopp være viktige temaer for Kvinner på tvers. En slik tilnærming kan også bidra til å unngå enkle generaliseringer.

Kvinner på tvers sin rolle

I oppsummeringa fra diskusjonen om forholdet mellom fagbevegelsen og kvinnebevegelsen i 2000, ble det stilt spørsmål om et nærmere samarbeid mellom disse bevegelsene krever at begge sider tar innover seg det Kjersti Ericsson kalte den dype tvetydigheten som finnes både i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen:

- Fagbevegelsen som en bevegelse bygd rundt en mannlig arbeider som modell, der kvinnene ikke helt passer inn og sees som et problem og
- Kvinnebevegelsens historiske tvetydighet i forhold til arbeiderklassens kvinner.

Kvinner på tvers, som en organisering på tvers av dette skillet, er i en posisjon til å kunne jobbe med begge disse tvetydighetene. Da er det nødvendig å jobbe bevisst med å bli et forum der også kvinneaktivister utenfor fagbevegelsen og fagforeningskvinner, som føler avstand til kvinnebevegelsen, oppfatter at de er viktige og at de har noe å lære.

Slik kan Kvinner på tvers sees som et bidrag til at vanlige kvinner, eller mer høytidelig, kvinnene i arbeiderklassen og det arbeidende folket, blir seg bevisst, og utformer aktivt, sin felles rolle i kampen mot kapitalens offensiv og for et samfunn der kvinner er mennesker og mennesker er viktigere enn profitten.