Kvinner på tvers 10 år: Pustehull og handlingsrom

Kvinner på tvers 10 år:

Pustehull og handlingsrom

Til innholdsfortegnelsen


Kvinneorganisering på tvers

av Siri Jensen

"Kvinner på tvers er et mangfold av flotte kvinnfolk fra ulike fagforeninger og interesseorganisasjoner; på tross av kanskje ulike særinteresser, så har vi med basis i kjønn veldig mange felles interesser. Hvis vi ser bort fra ulikhetene, så har vi så mye å stå sammen om, og denne gjengen er en gjeng med damer i alle aldrer, det har heldigvis begynt å komme en del unge, så det er vel nesten fra 20 og opp til 60 snart." (Sitat fra intervju.)

Denne artikkelen fokuserer på ulike former for forståelse av særegen kvinneorganisering, og diskuterer erfaringene med Kvinner på tvers i forhold til dem. Jeg vil se både på hvordan den teoretiske forståelsen kan belyse erfaringene og på hvordan erfaringene kan gi nytt lys til teorien. Aller først presenteres kort utbredelsen av og holdningen til særegen kvinneorganisering i fagbevegelsen i Norge.

Særegen kvinneorganisering

Det er i dag påfallende lite egen kvinneorganisering innafor fagbevegelsen i Norge, og så vidt jeg vet også i Norden, sammenliknet med land som England, Canada, Australia og USA. Det som finnes er ganske spredt, og det finnes ingen egne former for samling av kvinner på tvers av forbundene i regi av LO eller av de andre hovedorganisasjonene. Bare Norsk Grafisk Forbund har en egen kvinneorganisasjon der alle kvinnelige medlemmer i forbundet kan bli medlem, med røtter tilbake til 1930-tallet. Det er blitt avholdt kvinnekonferanser i enkelte mannsdominerte forbund, og det finnes ulike former for nettverk, men de har ingen formell plass i organisasjonen. Det finnes enkelte kvinneutvalg. Et par kvinnedominerte fagforbund har en struktur med kvinneutvalg sentralt og lokalt og regelmessige kvinnekonferanser.

En del forbund har likestillingsutvalg der også menn deltar. Dette er utvalg som behandler likestilling som saksfelt, og i noen tilfeller tar på seg oppgaver som likner på kvinneutvalg, men kan ikke sees som en særegen organisering av kvinner.

LOs holdning

I 1890-åra kom det første gjennombruddet for kvinnelige fagforeninger, etter initiativ både fra mennene og fra kvinnene selv. De var dels egne fagforeninger, dels egen kvinneorganisering innafor eksisterende fagforeninger. Neste store bølge med kvinneaktivitet kom i 30-årene med både kvinnegrupper og krav om eget kvinneutvalg i LO. Dette møtte motstand, men kvinnene sto på sitt, og LOs kvinnenemnd ble opprettet i 1940. Allerede i 1945 arrangerte nemnda egne kvinnekurs, og årene etter krigen var år med relativt omfattende kjønnsbasert virksomhet i fagbevegelsen, fra 1957 også med LO-skolen for kvinner og landsomfattende faglige kvinnekonferanser. (1)

På midten av 1960-tallet la LO om linja, og foreslo kvinnenemndene nedlagt og erstattet med familiepolitiske utvalg med deltakere av begge kjønn. Det var på dette tidspunkt rundt 20 lokale kvinnenemnder i tillegg til den sentrale. Begrunnelsen var bl.a. at arbeidet for kvinnenes sak ikke bare var en oppgave for kvinnene, men at også mennene måtte komme med, også for å gi dette arbeidet større status. Det ble også sagt at egen kvinnevirksomhet innafor LO alene ikke var tilstrekkelig. En måtte inn i alle LOs organer, inn i hele LOs organisatoriske og tariffpolitiske arbeid skulle en komme videre. (2)

Forslaget ble vedtatt på LO-kongressen i 1969, uten forutgående behandling i de lokale kvinnenemndene, mens de kvinnelige delegatene var ute til fotografering. (3) På kongressen ble også Sverige brukt som forbilde, der var nedleggingen av LOs kvinneråd og opprettelsen av LOs familieråd skjedd i 1967. "Det har vist seg at det har ført til stor aktivitet, sakene har ikke blitt diskutert ensidig som kvinnespørsmål, men av familiepolitisk og sosial karakter." I Oslo var motstanden stor. Den lokale kvinnenemnda ble ikke lagt ned før 1.1.1977 og erstattet av et familiepolitisk utvalg med flertall menn. De som var uenige i nedleggingen besluttet å fortsette arbeidet gjennom Oslo faglige kvinnebevegelse, med samme formål og vedtekter, men nå med individuelle medlemmer.

Omorganiseringen kom på et tidspunkt da den nye kvinnebevegelsen var begynt å få vind i seilene og også hadde aktive folk innafor fagbevegelsen. Nedleggingen av kvinnenemndene ble derfor i praksis rettet mot nye, aktive og radikale kvinner og førte til at fagbevegelsen kom på etterskudd i forhold til kvinnebevegelsen og innflytelsen derfra. Vedtaket ble tolket som et prinsipielt standpunkt mot særegen kvinneorganisering og egne kvinnetiltak.

De strenge reglene mot fraksjonering gjorde at mye av kvinneaktiviteten måtte skje under vanskelige forhold. Dette har trolig hatt store konsekvenser for kampen mot mannsdominansen i fagbevegelsen, fordi det gjennom mange år umuliggjorde mobilisering av kvinnene i fagbevegelsen gjennom egne konferanser og nettverk. Det fantes noen unntak som bl.a. kvinneutvalget i Norsk Tjenestemannslags stedsstyre i Oslo og omland og Grafiske kvinners landssammenslutning. Mens kvinneutvalg i fagbevegelsen ellers stort sett er av nyere dato. LOs offisielle holdning til egen kvinneorganisering og egne kvinnetiltak ble ikke endret før i 1995. (4)

Lite kvinneorganisering

Av de ni organisasjonene som de intervjuete tilhører, er det to organisasjoner som har en form for særegen kvinneorganisering, gjennom kvinneutvalg eller kvinnepolitisk utvalg, sentralt og lokalt. I den ene er det nå blitt opp til lokalleddet om det skal være kvinneutvalg eller likestillingsutvalg. To organisasjoner har en struktur med sentralt likestillingsutvalg med egne utvalg eller kontakter lokalt. Fem organisasjoner har ingen strukturer for å ivareta kvinne eller likestillingsspørsmål, blant disse er alle de fire organisasjonene i privat sektor.

Når det gjelder egne kurs eller møter bare for kvinner, praktiseres dette, ifølge informantene, pr i dag bare av organisasjonene med kvinneutvalg. Et unntak kan være Kast deg frampå-kurs (bøllekurs) eller Kvinner kan-kurs. To av organisasjonene som ikke har formelle strukturer, har tidligere avholdt bøllekurs, en av dem systematisk over flere år, men det er ikke praksis i dag. En har planlagt et slikt kurs.

Kvinneutvalgene jobber med mye av de samme sakene:

De som hadde egen organisering, mente at dette betydde mye. Å ha et kvinne- eller kvinnepolitisk utvalg var helt nødvendig for å sette kvinnepolitikk på dagsorden. De opplevde også at det særegne kvinnepolitiske arbeidet i dag var under press; bl.a. ble berettigelsen utfordret på landsmøter og årsmøter. Flere mente at det hadde skjedd en forandring de siste årene, i retning av at det ikke lenger var så legitimt eller populært å snakke om kvinner. Dette var særlig tydelig i organisasjoner som var sterkt preget av kvinnebevegelsens inntog i fagbevegelsen i andre halvdel av 1980-tallet. Det var også bekymring over at andelen menn i styrer og tillitsverv ser ut til å øke, og at dette ikke lenger problematiseres på samme måte som tidligere.

Andre, i organisasjoner med et annet utgangspunkt, la ikke vekt på dette på samme måte.

Kvinneorganisering - tre tilnærminger

I fagbevegelsen både i England, USA, Canada og Australia har det vært mye diskusjon om egen organisering av kvinnene, og mange fagforbund har etablert egne strukturer med kvinneutvalg og kvinnekonferanser, det siste også innafor hovedorganisasjoner tilsvarende LO som helhet.

Linda Briskin (5) har forsket på særegen kvinneorganisering, bl.a. i Canada. Hun understreker at det i diskusjonen om egen kvinneorganisering er viktig å skille mellom separatisme (atskillelse) som et mål i seg sjøl og egen kvinneorganisering som en strategi - som et middel for å oppnå et mål. Slik hun ser det innebærer separatisme ofte en åpen avvisning av å jobbe sammen med menn og at en ser på det å bygge alternative samfunn som en løsning, framfor å forandre den dominerende sosiale strukturen i organisasjonen eller samfunnet. Mens egen organisering er en strategi for å styrke kvinner i kampen for å endre de politiske og økonomiske forholdene.

Kvinner i fagbevegelsen har i all hovedsak argumentert for egen kvinneorganisering som strategi og ikke for atskillelse, men de er ofte blitt møtt med at de er separatister og avvist på grunn av det. Briskin mener at sammenblandingen innebærer at egen kvinneorganisering ofte er blitt sett som en splittende strategi i fagbevegelsen, istedenfor et middel til å styrke, ikke bare kvinners stemmer, men hele fagbevegelsen.

Briskin opererer med tre tilnærminger til egen kvinneorganisering.

1. Ghettoisering

En rød tråd i motstanden mot egen kvinneorganisering har vært påstanden om at slik organisering produserer kjønnsdiskriminering istedenfor å motarbeide den. At det fungerer som ghettoer der kvinner får holde på med sitt uten at organisasjonene behøver å ta hensyn til dem. Dette har, som nevnt, vært synet både i Sverige og Norge. En slik påstand hviler etter Briskins mening på to forutsetninger: 1) at en har valgt en strategi for likestilling som bygger på integrering i mannsdominerte strukturer på like betingelser og 2) at kjønnsforskjeller er grunnleggende uten betydning. Hun mener å kunne se et skifte bort fra et slikt syn etter hvert som en strategi som utelukkende bygger på en slik integrering ikke gir resultater.

Dette kan kanskje sees som en parallell til organisasjonene som etter hvert går inn for kjønnskvotering, etter at en linje med at likestilling skal oppnås ved at kvinner skal velges på "like" fot med menn, har lidd nederlag.

2. Mangelmodellen

Egen kvinneorganisering er ofte blitt rettferdiggjort med en analyse som sier at kvinnelige arbeidere, som et resultat av sosialisering, er dårlig rustet til å ta på seg lederoppgaver i fagbevegelsen, dvs. at problemene som kvinner møter er et resultat av mangler hos dem selv, som f.eks. manglende selvtillit. En slik tilnærming, sier Briskin, anerkjenner kjønnsforskjeller, men legger vekt på at kvinneorganisering er nødvendig for at hver enkelt kvinne skal forandre seg, ikke for at fagbevegelsen skal forandre seg.

Også i min erfaring er dette en argumentasjon som ofte er et viktig ledd i å vinne menns støtte til egne kvinnetiltak og organisering. I et av intervjuene sies det slik:

Når man sier Kvinner på tvers, så legger man jo føringer for at dette er kvinnepolitiske saker. Og da er man forklaringspliktig, og jeg tror at jeg prøver å vinkle det dit hen at det er en fordel for fagforeningene å ha bevisste kvinner, og dette hjelper oss til å få aktive medlemmer og den type ting.

En oppfatning om at egne tiltak er nødvendig for å få kvinner til å delta i faglig aktivitet, går godt sammen med fagbevegelsens tradisjonelle syn på kvinner som noen som er annerledes og ikke passer helt inn i det normale mønsteret.

Briskin framhever at hun ikke vil undervurdere betydningen av kurs og andre tiltak som tar sikte på å skolere kvinner, styrke sjøltilliten o.l. Som det går fram av forrige avsnitt, er kursvirksomhet en sentral del av kvinneutvalgenes virksomhet, og bøllekurs og kvinner kan-kurs har hatt stor utbredelse. Kurs har ofte en dobbel hensikt, styrke kvinner og samtidig omforme organisasjonen eller sette kvinnepolitikk på dagsorden. Det Briskin ønsker er "å sette søkelyset på det problematiske strategiske budskapet som ligger innbakt i en slik tilnærming - et budskap som ikke bare "gir offeret skylda", men som også forutsetter at det å være/bli som menn er løsningen for kvinner". Først når kvinner er blitt som menn, skal de få plass i styre og stell.

En klassisk kritikk av mangelmodellen gis av Wenche Bjørnebekk i sitt innlegg på Kvinner på tvers i 1998, Om kvinnepolitikk og egne kvinneretta tiltak når det bare er 20 % mannlige medlemmer:

Hva er det som skjer når er klubb som består av 15 framifrå kvinner velger den ene mannen til klubbleder? To år på rad? Uten kampvotering. Går alle kvinnene på videreutdanning samtidig som de har små barn? Eller er de uinteresserte og pysete? Kanskje er spørsmålene gale og avleder derfor gale svar. Hvis vi istedenfor å se på den enkelte kvinne, ser på innholdet i vervet, og på den måten de forventes løst, tror jeg vi er nærmere et svar.

3. En proaktiv (6) organisering

Dette dreier seg, ifølge Briskin, om et aktivt valg for å styrke kvinners stemmer, ta opp deres interesser som arbeidere og fagforeningsaktivister, og lage en setting der de kan utforme strategier på bakgrunn av egne erfaringer. En slik tilnærming bygger på en anerkjennelse av at kvinner har egne erfaringer på grunn av sitt kjønn og har et annet forhold til makt enn menn.

En slik egen kvinneorganisering bygger på en analyse av at kvinners problemer er et resultat av strukturell og ideologisk diskriminering, og at kvinner må organisere seg kollektivt for å oppnå institusjonelle forandringer. I den prosessen må de ta med seg sine erfaringer som kvinner. Et eksempel på dette kan være å sette søkelys på utforming av tillitsvalgtrollen og se på om den passer for en alenemor. Et annet eksempel fra intervjuene er at kvinneutvalg har sett på organisering av årsmøter for å bidra til at det skal være trygt å delta og komme med forslag.

Briskin understreker at hennes syn ikke baserer seg på påstander om biologiske kjønnsforskjeller, påstander om hvordan kvinner egentlig er (7), men ser kvinners erfaringer som sosialt konstituert. Dette innebærer at kvinners posisjon i samfunnet og kvinneundertrykkinga gir dem felles erfaringer. Hun tar også opp at stereotypier om at kvinner er mer omsorgsfulle og emosjonelle av natur kan bli brukt til å begrunne egen organisering. Det er derfor nødvendig å være tydelig i å argumentere for særegen kvinneorganisering ut fra konkrete samfunnsmessige erfaringer i en gitt historisk situasjon, for ikke å bygge opp om slike stereotypier.

En slik proaktiv tilnærming avviser troen på at kjønnsnøytral integrasjon, på samme betingelser som menn, er mulig eller representerer en løsning. Den tror ikke kjønn kan gjøres irrelevant gjennom gode intensjoner, og anerkjenner at kjønnsnøytrale tilnærminger faktisk kan forsterke status quo, fordi de usynliggjør undertrykkingas gjennomtrengende karakter. Briskin understreker at strategier som tar kjønn med i betraktningen er nødvendige for å avspeile kvinners erfaringer og overkomme kvinners ulemper og for å sette søkelys på hvordan strukturell ulikhet opererer. Egen organisering er en slik strategi.

Jeg vil legge til at slik særegen kvinneorganisering er viktig for å utvikle kvinnebevissthet, bevisstheten om at diskrimineringen vi utsettes for som kvinner, ikke skyldes at det er oss sjøl det er noe i veien med, men at kvinner systematisk undertrykkes som kjønn. En slik bevissthet er nødvendig for å utløse kampkraft, gjennom at raseri og frustrasjon vendes til felles handling utover istedenfor forakt som vendes innover. Dette innebærer at kvinners konkrete erfaringer som kvinner kan bli en kraft, spissformulert at kvinner har styrke fordi de er kvinner, i motsetning til oppfatningen om at kvinnene utgjør et problem. Erfaringer viser at i mannsdominerte organisasjoner må kvinnebevissthet tilføres utenfra gjennom deltakelse i kvinnekampen og kontakt med kvinnebevegelsen. (8)

Kvinner på tvers - proaktiv organisering

Kvinner på tvers er et samarbeid på tvers av kvinnebevegelsen og fagbevegelsen som først og fremst er organisert rundt en årlig konferanse. Diskusjoner er den sentrale delen av virksomheten. Det finnes i utgangspunktet ikke noe enhetlig ideologisk grunnlag, Kvinner på tvers samler kvinner og organisasjoner med ulikt syn på kvinneorganisering og strategi. Samtidig har Kvinner på tvers i løpet av ti år utviklet en forståelse av seg selv og en måte å jobbe på som kan analyseres utfra Briskins tilnærminger.

Briskins beskrivelse av en proaktiv tilnærming passer umiddelbart godt på Kvinner på tvers.

Fra informasjonsbrosjyre


Hva? Kvinner på tvers ...

- et samarbeid mellom kvinnedominerte fagforeninger, kvinneorganisasjoner, interesseorganisasjoner og enkeltpersoner

- et forum med plass til kvinners virkelighet og krav

- et forum med rom til å tenke og handle utradisjonelt

- et uformelt forum som ikke er bundet opp i hovedsammenslutninger eller andre strukturer

- et forum hvor kvinner ikke defineres som problemet, men har styrke fordi vi er kvinner

Brosjyren beskriver en organisering som har tatt et aktivt valg for å styrke kvinners stemmer, ta opp deres interesser som arbeidere og fagforeningsaktivister, og lage en setting der de kan utforme strategier på bakgrunn av egne erfaringer, som var Briskins formuleringer av en proaktiv tilnærming. Temaene på konferansene synliggjør kvinners arbeids- og livsbetingelser, både forhold som rammer kvinner særskilt, og analyser av hvordan de store sakene i tida får særlige konsekvenser for kvinnene. Erfaringene ligger til grunn for diskusjon om strategi.

Kvinner på tvers sin rolle i kvinnelønnskampen er et godt eksempel på avvisning av troen på kjønnsnøytralitet. Begrepet kvinnelønn tar sikte å avdekke kvinneundertrykkinga som grunnlag for å slåss for endring, og styrke kvinnene som aktiv kraft i kampen med en egen stemme. Bruken av begrepet hviler på en oppfatning om at å dekke over kvinneundertrykkinga gjennom bruk av kjønnsnøytrale begreper kan bidra til å fastholde forskjellene.

Briskin beskriver dette på organisasjonsnivå. I mine intervjuer går aktivistene nærmere inn på hvordan dette ser ut fra dem som har deltatt. De ble bedt om å beskrive Kvinner på tvers og spurt hva Kvinner på tvers hadde betydd for dem. Tre elementer går igjen. Kvinner på tvers er et sted du henter kunnskap og får del i ulike erfaringer, det er et spennende møtested med rom for ulike kvinner og ulike syn, og det gir et bredt kvinnenettverk. Et typisk svar kan være:

Hvis jeg skulle beskrive det helt ut fra hvordan jeg har oppfatta det, så vil jeg si at det er et spennende sted å være, det er mangfoldig, det er kvinnesak fra mange sider, og det gjør at det har vært veldig lærerikt å være der for min del, i forhold til det å se på kvinners situasjon fra mange ulike ståsteder. Det er et forum som er veldig oppdatert, det gjør også at det er spennende å være der. Så er det liksom litt næringsrikt i forhold til det å være tillitsvalgt, fordi forumet har som ambisjon å samle så mange på tvers.

Flere legger vekt på at de får tilgang til diskusjoner, erfaringer og kunnskap de ellers ikke ville ha fått del i, fra mange kanter, og at de skjønner mer av hvordan andre organisasjoner tenker. Dette bidrar trolig til økt forståelse av at problemer i egen organisasjon eller bransje ikke er helt spesielle, men henger sammen med kvinnenes posisjon i samfunnet og fagbevegelsen som helhet. Slik bidrar det til å styrke kvinnebevisstheten. Det ser ut til at nettopp allsidig kunnskap om kvinners situasjon og erfaringer er et viktig grunnlag for å kunne ta opp kvinners interesser som arbeidere og fagforeningsaktivister og styrke kvinners stemmer.

Flere legger vekt på at klimaet i diskusjonene har gjort det mulig å utvikle nye tanker. "Jeg synes det var veldig utviklende og spennende og veldig mye flotte folk, og så var det raust, det var liksom ikke at man satt på hver sin tue, man klarte å utveksle erfaringer og komme videre sammen." Romslig er også et ord som blir brukt. En sier at "Kvinner på tvers er et sted hvor det føles veldig behagelig å eksperimentere med brainstorm og tankevirksomhet", en annen at det er sted å "bryne seg". Uformelt er et nøkkelord: "Uformelt, samtidig som også folk med formelle posisjoner har vært uformelle i Kvinner på tvers, det tror jeg vel kanskje har vært noe av styrken til Kvinner på tvers, sånn som jeg har sett det."

Svarene kan tyde på at en forutsetning for å styrke kvinners stemmer og lage en setting der kvinner kan utforme nye strategier, er at det er uformelle rom for høyttenkning og eksperimentering. Dette rimer også med erfaringene fra flere konferanser, der mange nettopp ønsker seg flere uformelle fora for å komme videre i ulike diskusjoner om strategi.

Det mest slående i intervjuene var kanskje hvor stor vekt som ble lagt på nettverket deltakerne hadde fått gjennom Kvinner på tvers. Følgende svar er typisk:

Og så var det et nettverk. Fordi mange av dem som jeg ble kjent med i Kvinner på tvers, mange av damene, har jeg truffet i andre sammenhenger etterpå. Og det har vært nyttig og det har vært hyggelig.

Mange legger vekt på nytten av å kjenne hverandre når en møtes i andre sammenhenger, det gjør det lettere å snakke sammen og samarbeide. Andre legger vekt på at det har gjort det lettere å ta egne initiativ til kontakt med andre organisasjoner, når en kjenner dem en skal snakke med fra Kvinner på tvers, både for å be om støtte og gi støtte til ulike aksjoner.

Nettverk er et svært konkret bidrag til å styrke kvinners stemmer. Det er skrevet mye om menns nettverk som et viktig grunnlag for deres makt. En av dem jeg intervjuet sier det slik: "Jeg synes jeg merker at menn er veldig lojale overfor menn, menn samler menn rundt seg, og de står sammen." Hun beskriver hvordan menn i fagforeningsstyret ofte har snakket sammen før saker behandles i styret. Et nøkkelspørsmål i mange verv er nettopp å ha kontakter som sikrer informasjon og allianser. Hvilke kontakter bestemmer hvilken informasjon. Som en uttrykte det: "Kvinner på tvers er et nettverk, akkurat som LO-foreningene i Oslo har et nettverk, så har dameforeningene et nettverk. Og det er to forskjellige ting."

Kvinner på tvers sin erfaring er at egen kvinneorganisering styrker kvinners stemmer som kollektiv, men det skaper også bånd mellom ulike kvinner, bånd som kan brukes på arenaer som allerede er etablert, men også til å skape nye.

Tvetydig forhold til kvinneorganisering

Kvinner på tvers har paradoksalt nok ikke noe entydig forhold til nødvendigheten av at kvinner organiserer seg særegent. Slik presenteres hovedideen:

Kvinner på tvers er først og fremst en ide, en måte å jobbe på. Ideen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner, på tvers, utafor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå gjennom med kvinners interesser i smått og stort. (Informasjonsbrosjyren til Kvinner på tvers)

Formuleringen er tvetydig. Fagforeninger, klubber og interesseorganisasjoner, uavhengig av kjønn, sees som nødvendige ledd i samarbeidet for å slå gjennom med kvinners interesser, her understrekes nødvendigheten av breie allianser på tvers, også med menn. Samtidig forteller navnet, Kvinner på tvers, og de deltakende organisasjonene som i all hovedsak er kvinnedominerte, eller kvinnegrupper innafor mannsdominerte, om et kvinnesamarbeid.

Også praksis inneholder samme tvetydighet, konferansene er åpne for menn, uten at det gjøres noe eget arbeid for å mobilisere dem, og de utgjør bare noen få. I invitasjonsbrevene som hvert år går ut til organisasjonene, presenteres konferansene på følgende måte: "- som det eneste forum hvor man kan samles om kvinners kår i arbeidsliv og samfunn på tvers av privat og offentlig sektor, på tvers av organisasjonsskiller og på tvers av alle nivåer i organisasjonene."

Arbeidsgruppa har hele tida bestått av kvinner, i mange år uten at det ble gjort til tema. I forbindelse med kvinnelønnsdemonstrasjonen i 1995 stilte Lærerforbundet med en mannlig representant til arbeidsgruppas arbeid med denne, og dette ble ikke oppfattet som problematisk av noen. De første arbeidsgruppene besluttet, å invitere kvinnegrupper, kvinneutvalg eller kvinnenettverk innafor mannsdominerte forbund til samarbeidet, men ikke de mannsdominerte organisasjonene i seg selv. Brosjyren fra 1996 beskrev arbeidsgruppa som et forum av kvinner.

Dette prinsippet ble utfordret i 1999 da en mannlig representant for en slik fagforening ønsket å delta i arbeidsgruppa. Saken ble grundig diskutert i arbeidsgruppa, og det var ulike syn. Flertallet ønsket at arbeidsgruppa skulle forbeholdes kvinner. Her følger et utsnitt av svarbrevet:

Bakgrunnen for denne avgjørelsen er at vi mener at det trengs et særegent organisert kvinnearbeid på tvers i fagbevegelsen og mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, og at vi ser arbeidsgruppa i Kvinner på tvers som et ganske unikt forum for slikt samarbeid.

Vi ser undertrykkinga vi er utsatt for som kvinner som et viktig felles grunnlag for samarbeidet i gruppa. Samtidig skapes et rom der kvinner ikke lenger er "de andre" i forhold til en mannlig norm. I et samarbeid mellom kvinner er det enighet og uenighet mellom kvinner som blir synlig og viktig. Vi velger i denne sammenheng bort uenigheter og ulikt perspektiv mellom kvinner og menn.

Vi ønsker et samarbeid på våre egne premisser. Erfaringer viser at et lite mindretall menn i en slik gruppe gjør en stor forskjell. Både fordi andre spørsmål blir viktige, og fordi kvinner da forholder seg spesielt til mennene.

Det var uenighet om denne avgjørelsen. Mindretallet mente at vi trenger samarbeid med alle som støtter våre saker for å få gjennomslag, og at vi ikke har råd til å stenge ute menn som vil gå inn i et samarbeid på våre premisser. Uansett vil gruppa i hovedsak være et kvinnesamarbeid og bestå av kvinner.

Brevet avsluttet med et ønske om samarbeid og allianser på konkrete saker og ønsket velkommen til konferansen.

Det kan se ut til at tvetydigheten i forhold til menns deltakelse har gjort det mulig med en brei kvinneorganisering, uten å utfordre uenigheten blant deltakerne og organisasjonene på de mer prinsipielle spørsmålene rundt behovet for særegen kvinneorganisering. Slik er det skapt et rom for å diskutere problemstillingene som Briskin trekker opp i sin proaktive tilnærming, uten at svaret er gitt på forhånd.

Ikke synliggjøring av ulikhet

Briskin peker på at kvinners forhold til særegen kvinneorganisering har vært preget av en dyp ambivalens, dvs. motstridende holdninger. Dette avspeiler et viktig dilemma, på den ene siden kampen for å bli integrert som likeverdige (og ikke annerledes) i fagbevegelsens struktur og organer, og på den andre siden anerkjennelsen av at kvinner er diskriminert som kvinner og kan trenge egne tiltak for at slik integrasjon skal være mulig.

Dette dilemmaet preger også holdningene som refereres av de kvinnene som er intervjuet. Flere viser til at særlig yngre kvinner mener at egne kvinnetiltak, kvinneutvalg og kvinnepunkter i programmene er diskriminerende både overfor kvinner og menn. De vil ha likestilling, og da skal det være likt. Samtidig skal kvinneperspektiv inkorporeres i alt arbeid, det skal ikke være noe eget fokus. Flere av mine informanter tenker at disse yngre kvinnene overvurderer hvor langt likestillingen faktisk er kommet, og at de vil få seg noen erfaringer etter hvert. En av dem sier det slik: "Jentene mener seg likestilt, at de har fått gjort valga sine helt uhindra av faktorer rundt dem, og de har valgt, og de vil komme til å lykkes hvis de bare er seg sjøl og går sin egen vei. Det er ingen sånne hindrer, det tror de, til de blir stoppet en dag."

En annen reflekterer på denne måten: "Hva er det som gjør at det (kvinnespørsmål) er vanskelige og ikke-populære saker? Jeg har tenkt mye på disse unge jentene som vil ha det ut av vokabularet, ikke kvinner eller kjønn. Vi skal ha kvinneperspektiv på alt, men ikke skrive kjønn med store bokstaver foran på det. Er det et slags ubehag for de unge jentene? Er det for forsmedelig at vi ikke har fått til kvinnefrigjøring eller likestilling? At de ikke vil innrømme det for det blir for ubehagelig, ikke orker å bruke disse ordene. De sier de ikke kjenner igjen måten vi snakker på. De snakker om at de har lik arbeidsdeling hjemme."

Én peker på at det kan sees som et resultat av at de yngre kvinnene faktisk har andre erfaringer: "Men det har jo også utviklet seg, jeg tror nok de har en annen erfaringsbakgrunn enn kanskje vi har i forhold til samliv, hvordan man deler, hvordan man er ute i jobb. Når du ser på vår foreldregenerasjon, så vil jeg jo si at det er mer likeverdig."

Men det kan også sees som et uttrykk for motsetningen som Briskin tar opp, disse jentene vil ha likestilling og vil fjerne alt som synliggjør forskjell.

Dagens vekt på individuelle muligheter kan også gjøre det vanskeligere å svelge at menn har mer makt enn kvinner og makt over kvinner. Jorun Solheim reflekterte i sitt avslutningsinnlegg på konferansen Kvinner og makt, juni 2003, over at likestilling kan være en uskyldig og ren kategori, mens kjønnsmakt er noe skamfullt, urent, noe som ikke skal være sånn. Kanskje er det her ubehaget kommer inn.

Motviljen mot en strategi som synliggjør kvinners erfaringer er også i tråd med postmodernistisk feminisme, som hevder at når kvinner handler kollektivt som kvinner, risikerer de å bekrefte og forsterke kvinners identitet som kvinner og opprettholde kjønnsforskjellene. De bidrar dermed til sin egen undertrykking og forhindrer nedbygging av den mannlige dominansen (hegemoniet).

Kollektiv handling som kvinner (9)

Maud Eduards utfordrer dette synet i sin bok Forbjuden handling.

Eduards analyserer eksempler på kvinners kollektive aksjoner i Sverige, og viser at reaksjonene retter seg mer mot selve kvinneorganiseringen enn mot innholdet i aksjonene. Hun peker på at kvinners separate organisering er vanskelig å kontrollere og derfor er mer utfordrende. Kritikken og motstanden mot aksjonene hun skriver om handlet om hvem som organiserte seg, hvordan, hvor og omkring hva. De som organiserte seg ble omtalt som ikke vanlige kvinner, og de risikerte å bli anklaget for å hate menn. Selvorganisering var ikke demokratisk. Kvinner som valgte en ny arena, f.eks. utenomparlamentarisk arbeid, ble kritisert for ikke å drive med legitim politikk.

Hun viser også hvordan kritikken stadig omformulerte hva aksjonene handlet om, slik at kjønn ikke skulle bli en politisk konflikt- og interessedimensjon. Dette ser vi ofte eksempler på i kvinnelønnskampen, der det stadig kommer ulike forklaringer som "viser" at forskjeller i lønn ikke handler om kjønn, men om utdanning, stillingstype etc.

Eduards viser til at slike kollektive kvinneaksjoner rokker ved formell kjønnsnøytralitet som en sentral verdi i politikken. Kjønn får ikke bli en politisk dimensjon, demokratiet og den demokratiske samarbeidsånd er og skal forbli formelt kjønnsnøytral. Kanskje er det også dette kampen for å heve kvinnelønna, bruken av kvinnelønnsbegrepet og kravet om kvinnepott på statsbudsjettet står opp mot. Kollektiv handling utfordrer samfunnets kvinnesyn:

Genom at handla separat og kollektivt utmanar kvinnor mäns privilegium at sätta gränser för kön, dvs. för kvinnor ... När kvinnor gör gemensam sak, spränger de gränserna för vad det innebär at vara kvinna, en som ska vara tillgänglig och inte agera på egen hand. De tar ingen hänsyn til den norm som säger at de saknar handlingskraft. Därmed tydeliggörs gapet mellan kvinnor som ett socialt konstruerat ideal å ena sidan och levande kvinnors praktiker på den andra. Och motståndet mot kvinnors självorganisering pekar ut kön som en makt- og interessekonflikt. (Förbjuden handling, side 149)

Kollektiv handling er nødvendig for å skape handlingsrom for kvinner:

Om man forfäktar tanken at det yttersta uttrycket for kvinnofortryck ligger i at kvinner fornektes handlingskraft og handlingsutrymme, retten til selv å definere "virkeligheten", måste kvinnors frigjörelse erövras genom att handlingsutrymme skapas. Det er benämnandet av kvinnor som oformögna att handla som måste overskrides. Men - og det er mitt hovedpoeng - denna teoretiske innsikt måste praktiseras som politikk. Förmågan og retten att agera kan endast skapas gjenom kollektiv handlande i olika sammenheng. Häri ligger det næra sambandet mellom teori, ideologi og rörelse. (Samme sted, side 150)

Eduards peker på at når kvinner handler kollektivt, innebærer det ikke bare at de rekonstruerer kategorien kvinner, dvs. gir kategorien kvinner et annet innhold, de setter også navn på menn, og tvinger dem til å forholde seg til sin sosiale posisjon som menn og til konstruksjonen av maskulinitet. Sprengkraften ligger i den kollektive handlingen som sådan, utover spesifikke krav, og innebærer en omdefinering av kjønnsordningen. Situasjonen endrer seg fra å handle om samspillet mellom hva kvinner er og hva menn gjør, til hva kvinner gjør og hva menn er. Eduards hevder at det mest forbudte, det er å sette navn på menn som politisk kategori.

Kvinner på tvers kan nettopp sees som en form for kollektiv handling som bidrar til å sprenge det stereotype kvinnesynet og gi kvinner større handlingsrom og handlingskraft. Der organiseringen i seg sjøl kanskje er det aller viktigste. Slik ble det oppsummert på den aller første konferansen:

Vi har skapt noe nytt. Vi har skapt et forum med plass til kvinners virkelighet og krav, med rom til å tenke og handle utradisjonelt. Der kvinner ikke er definert som et problem, men har styrke fordi vi er kvinner. Konferansen er arrangert av foreninger, mange er tillitsvalgte, til dels sentralt i sine forbund. Samtidig er det et forum som ikke er bundet opp til fagforeningssystemet og de etablerte strukturene, der kvinnespørsmål og kvinner har en underordna plass.

Det at kvinner samarbeider på tvers av organisasjoner og bevegelser, betyr at de skaper et rom der spillereglene innafor de enkelte organisasjonene oppheves og med det også måten kvinners underordna posisjon er innskrevet i disse reglene. I intervjuet uttaler én:

Jeg tenker at det betyr jo at man er med på å påvirke innafor de spillereglene og organene som er, og så lager man sitt eget som Kvinner på tvers, der man mener og sier akkurat hva man vil og sier det hvor man vil og til hvem man vil.

Det at samarbeidet er på tvers av nivåer i organisasjonene, bidrar til å forsterke handlingsrommet. Én reflekterte slik:

Det er i alle fall annerledes enn vanlig fagforeningsarbeid. Det er et ubyråkratisk samarbeid mellom de som er opptatt av kvinner på tvers sine saker. Det kan kanskje ha noe med vanlige medlemmer og styrer, en blanding av nivåer, og det synes jeg har vært veldig morsomt. Også at man ikke behøver å tenke at det må styrebehandles, alle disse vanlige sa ksgangene som kanskje er nødvendige i organisasjoner, men som gjør at du blir så utålmodig. At det går an å gjøre noe kjapt, de som møter opp er med å bestemme og nå har vi bestemt. Åh, det er så deilig.

Joan Acker er opptatt av nettopp hvordan skrevne regler bidrar til å befeste og opprettholde den kjønnsnøytrale tenkningen i organisasjoner, og dermed dekke over at organisasjoner og organisasjonspraksis er kjønnet. (10) Dette kan bidra til å forklare at å sette slike regler til side åpner et større handlingsrom for kvinner, og at det oppleves som en lettelse. En annen sier det slik: "Nå fikk jeg plutselig et bilde av de møtene vi hadde, hvor det var enorm entusiasme og aktivitet, det skjedde så masse, og det var litt anarkistisk på en måte, men det var jo veldig skapende."

Acker henviser til Dorothy Smith, som peker på hvordan også feministiske kritikere av organisasjonsteori deler organisasjonsforskningens nære forhold til tenkemåten hos ledere og beslutningstakere. Samtidig står de også utafor dette fordi de er kvinner. Smith hevder at den doble bevisstheten som oppstår som resultat av å være innafor og utafor på en gang, gjør det mulig (ikke uunngåelig) å se sammenhenger som før har vært skjult. Å se det som har vært skjult er vanskelig, fordi våre tenkemåter er blitt til innafor de rådende maktforholdene.

Det går an å tenke seg at Kvinner på tvers, som en organisering både utafor og innafor fagbevegelsen, kan åpne for den samme typen dobbel bevissthet. Det åpner muligheter for lettere å se hvordan egne organisasjoner fungerer. Et svar kan peke i denne retningen:

Vi har hatt et uformelt sted hvor vi har snakka om organisasjonens synspunkt og fått tilbakemeldinger på en helt annen måte enn vi gjør ellers. Internt i egen organisasjon så får en jo aldri sett på seg sjøl med et annet lys, hvis ikke du treffer noen utenfra.

Opplevelsen av å skape noe nytt var kanskje aller størst i starten:

De første konferansene synes jeg var veldig spennende. Nå er de jo temamessig egentlig like spennende, og på hver konferanse så er det noen helt strålende utslag, men de første åra var det annerledes, fordi da var selve konseptet så nytt og spennende, og du så hvordan det fungerte. (Sitat fra et intervju.)

I dag er samarbeidet på den ene siden noe som er etablert:

Noen ganger får jeg inntrykk av at man er liksom redd for at Kvinner på tvers begynner å bli behandla som en hellig ku, og det er jo ikke noe bra, men noen ganger synes jeg nå at det kan virke litt sånn. Det har et godt rykte på et vis, det er det jeg mener litt med solid kanskje, det står godt, og det er liksom nesten en slags institusjon noen ganger i min organisasjon. (Sitat fra et intervju.)

Samtidig er det noe som må etableres på nytt hvert eneste år, dette ble understreket på konferansen i 2000:

Samarbeidet på tvers er ikke en selvfølge, konferansene blir til på tross av at det ikke fins tid og rom til å lage dem. Vi har fortsatt ikke en sjølsagt plass, men vi prøver å klemme tankene våre inn i en faglig og politisk verden med sitt språk og sine spilleregler. (Fra oppsummeringa 2000.)

Det er en utfordring å beholde det grensesprengende og nyskapende og fortsette å utforske nye muligheter.

Kollektiv handling og motstand

Kvinner i fagbevegelsen har erfaringer med at særegen kvinneorganisering skaper motstand, og at det også her er selve organiseringen, ikke sakene som tas opp, som provoserer. Lenge ble slike forsøk omdefinert til fraksjonisme med fare for eksklusjon. Så seint som i 1983 var det svært kontroversielt med en møteplass for kvinner med sentrale verv i fagbevegelsen, og mange kunne ikke møte. (11) Fortsatt er egne samlinger av kvinner i forbindelse med landsmøter og styremøter utenkelig i mange sammenhenger. En av mine informanter forteller at det i hennes organisasjon fortsatt går gjetord om noen egne kvinnetreff som ble holdt for mange år siden. Behovet for egen organisering oppfattes fort som en kritikk av menn, og det er fortsatt kontroversielt å si at det finnes kvinneundertrykking i fagbevegelsen.

På den andre siden har jeg fra mine egne erfaringer i grafisk eksempler på at nettopp kvinnenes kamp for slik organisering har flyttet grensene for kvinnene. Kanskje like mye som resultatet i konkrete saker.

Cynthia Cockburn (12) legger også vekt på betydningen av å slåss for rom til egen organisering og tiltak. Hun oppsummerer erfaringene til faglige aktivister som jobber for likestilling og trekker opp noen viktige strategier for feministisk praksis i organisasjoner. Her legger hun bl.a. vekt på at det er viktig helt fra starten av å etablere legitimitet for separat aktivitet for kvinner og legge det hun kaller "forskjell på våre premisser" til grunn. Kvinner må føle seg frie til å være fullt ut til stede som kvinner, enten denne identiteten uttrykkes ved hjelp av kropp, følelser eller verdier, uten å bli marginalisert, møtt av stereotypier eller satt på plass. Hun skriver at dette ser ut til å være et nøkkelpunkt i forhold til å gå fra likhetstenkning, det at individuelle kvinner slutter seg til menns kultur, til en likestillings- og kvinnetenkning, der kvinner som kjønn er fullt ut representert i organisasjonen.

Kvinner på tvers har i liten grad møtt åpen motstand, og det har vært lett å få oppslutning fra mange organisasjoner. Dette kan trolig skyldes at Kvinner på tvers ikke er en organisering innafor fagbevegelsen eller en bestemt hovedorganisasjon, og at den organiseres i hovedsak rundt konferanser, ikke egne aksjoner. Kvinner på tvers har heller ingen sentrale talspersoner som uttaler seg på vegne av nettverket og som kan oppfattes som en trussel. Det kan også være viktig at konferansene er åpne for menn, og derfor ikke utfordrer gjennom å definere menn utafor. Likevel vet vi at det i enkelte forbund som har valgt ikke å delta, er stor skepsis. Også denne er, så langt vi vet, basert på selve organiseringen, ikke på konkret kritikk av programmet på konferansene etc.

Samtidig ser vi at kvinnelønnsstrategien, som baserer seg på kollektiv handling ut fra synliggjøring av kvinners undertrykte posisjon, etter hvert har møtt stor motstand. Kanskje kan dette også henge sammen med at en slik strategi gjør kjønn til en makt- og interessekonflikt og at den peker på menn som kjønn. I tillegg impliserer kvinnelønnsbegrepet at menn i kvinnedominerte yrker får kvinnelønn, og dette kan være vanskelig å forstå - og svelge. Eller som én sier: "Det er tross alt en del lavtlønte menn også i vår bransje, vet du, så vi har fått tilbakemeldinger på det, at vi må ikke bare snakke om kvinnelønn, vi må snakke om lavtlønn også."

Eduards analyse kan bidra til å forklare hvorfor motstanden blir så sterk. Noen av mine informanter går så langt som til å si at begrepet kvinnelønn er i ferd med å bli tabu.

Kvinnedominerte organisasjoner

Her er det jo ikke annet enn kvinner, og så trenger de jaggu meg sitt eget utvalg også, hva er det her for noe? Det er jo helt sykt, hvis du tenker etter på en måte. Og hvor positivt er det, sånne sleivkommentarer lever jo i organisasjonen, men det er vel ikke så veldig mange som har tort å si det fra en talerstol, men desto flere som har sagt det på røykerommet. (Sitat fra intervju.)

Særegen kvinneorganisering eller egne kvinnetiltak innafor sterkt kvinnedominerte fagforbund kan virke provoserende. Diskusjonen om slike utvalg kommer stadig opp igjen. En medvirkende årsak kan også her være at egen organisering gjør mennene synlige som kjønn. I et par tilfelle ble da også svaret forslag om å opprette mannsutvalg eller interessegrupper for å forsvare menns interesser. Mannsutvalg behøver ikke være rettet mot kvinner, men i eksemplene som fortelles er det nærliggende å oppfatte dem mer som en reaksjon mot kvinnetiltak enn som sjølstendige initiativer.

Briskin viser til at forskning tyder på at tallmessig kvinnedominans ikke sikrer at kvinnespørsmål får oppmerksomhet eller at kvinnene blir forholdsmessig representert i ledelsen. Hun viser til at kvinneutvalg kan fremme kjønnsspesifikke analyser og strategier som ikke ville blitt utviklet på annen måte.

Hanne Nexø Jensen (13) skriver om hvordan kjønn ikke bare er noe vi bærer med oss som et biologisk faktum, men at kjønnsforhold er en del av organisasjonenes oppbygning. En konsekvens av dette er at kjønn er av betydning også der det bare er ett kjønn til stede, hun nevner som eks. en gruppe mannlige soldater på brakka, eller en gruppe kvinner som renser reker på en fabrikk på Grønland. I kvinnedominerte yrker er kjønn definitivt til stede, bl.a. i form av den lave lønna. I kvinnedominerte organisasjoner kommer kjønn ofte til uttrykk gjennom at menn ofte er overrepresentert i ledelse.

Også i Norge ser vi at kvinnedominerte fagforbund ofte beskriver arbeidsforhold og oppgaver i kjønnsnøytrale termer. Dette henger sammen med at fagbevegelsen som helhet - og forhandlingssystemet - er bygd opp rundt en idealarbeider – en mannlig industriarbeider. Det mannlige ligger som norm, uten at det gjøres eksplisitt, medlemmene omtales i kjønnsnøytrale vendinger. Også de kvinnedominerte fagforbundene utafor LO er preget av denne tradisjonen. Dette er noe av grunnlaget for behovet for særegen kvinneorganisering også i disse organisasjonene. Det dreier seg om å gi kvinner en stemme som kvinner, ikke bare som medlemmer og å utvikle kvinnebevissthet som grunnlag for kampen.

Flere av mine informanter gir uttrykk for et skille mellom kvinnesaker, dvs. saker der kvinneperspektivet gjøres tydelig, og saker som angår kvinner fordi flertallet av medlemmene er kvinner, men der kjønn ikke omtales. Det kan komme til uttrykk slik:

Det er 5 kvinner og 1 mann i styret, likevel er ikke kvinnespørsmål noen fanesak i det generelle styrearbeidet. Det overskygges av det som brenner. Men det blir kvinnespørsmål indirekte, fordi sakene gjelder kvinnearbeidsplasser, lokale forhandlinger, prioritering av at alle skal få.

Eller slik:

- men på klubbnivå er det jo mer på en måte hverdagen og problemene der og da.

Flertallet av kvinnesakene behandles i kjønnsnøytrale termer, og det ser ut til å være nødvendig for at de skal komme inn på styrets eller klubbens vanlige dagsorden og prioritering. Hverdagen og språket der er kjønnsnøytralt. Det kan virke som om dette er så selvfølgelig og innarbeidet både på arbeidsplassene og i fagbevegelsen, at for å synliggjøre kvinner og deres situasjon, må spørsmålene løftes til mer politiske spørsmål som hører hjemme høyere oppe i organisasjonen. Dette stemmer med erfaringer om at kvinnebevissthet må tilføres organisasjoner utenfra. En av dem som ble intervjuet sa det slik: "Vi er en stor kvinnedominert organisasjon og det må vi ta følgene av, og det tror jeg ikke er like lett hvis ikke du får synspunkter fra andre."

Kjersti Ericsson framhevet på Kvinner på tvers-konferansen i 1998 at kvinners reelle makt i ulike organisasjoner må vurderes ut fra om vi klarer å skape aksept for våre egne dagsordener, egne perspektiver og eget språk. Denne kampen kan være tøff og ubehagelig:

Kvinner opplever ofte at vi enten blir usynlige eller altfor synlige. Ingen av delene er særlig moro. Altfor synlige risikerer vi å bli hvis vi bryter med reglene på den arenaen vi spiller på. Det finnes en slags samhandlingens trafikkregler, både i arbeidslivet og fagbevegelsen, og i disse reglene er det underforstått at kvinners interesser og perspektiver har generell vikeplikt. Den som ikke godtar dette, risikerer å bli en vandrende trafikkulykke, og det er det ikke så mange som orker.

Trolig er det dette en av mine intervjupersoner har opplevd, når hun gjentatte ganger har tatt opp at det ikke går an å velge inn flere menn og ikke har nådd fram. Hun sier:

Det er klart at da blir du ikke noe spesielt populær, da er du stempla, og når du gjør det for fjerde gang, så jeg må si at jeg er begynt å tenke, kanskje det bare er å prøve å være stille fordi det jeg gjør får motsatt effekt.

Hun har ikke føyd seg etter regelen om vikeplikt, kvinnerepresentasjon må vike for andre hensyn. Kanskje er det nettopp vandrende trafikkulykker de yngre kvinnene som ikke vil ha fokus på kjønn, ikke vil være.

Det er også andre måter å bryte med et uuttalt krav om at kvinner skal være akkurat passe. En av kvinnene jeg snakket med var både en aktiv likestillingskontakt og åpent lesbisk. Begge deler var feil, hun hadde fått tilbakemelding på at hun hadde tapt valg fordi hun var for opptatt av likestilling, og fått høre at hun var for fokusert på at hun var lesbisk. Kombinasjonen kolliderte med kravet om å være passe. Slike erfaringer understreker betydningen av å slåss kollektivt.

- etter det som brenner

Også Hege Skjeie og Mari Teigen skriver om likestillingens vikeplikt, men på samfunnsnivå. (14) De skriver at likestilling som offentlig politikk representerer prinsipper som ofte viker "litt" og derfor er en politikk som mangler prioritet.

De skriver også om hvordan det de kaller "på-vei-metaforen" bidrar til å skjule dette:

På-vei-metaforen er et politikkens handlingsspråk som skaper stadige illusjoner om at en endring i "riktig retning" hele tiden skjer, lineært og utviklingsoptimistisk. "Toget går vel av seg selv nå?" Eventuelt er det "jammen langt fram". Men målet - altså likestillingen er likevel i sikte. Denne reisemetaforen bidrar også til å skyve konkrete debatter bort fra prinsipielle synspunkter på hva likestilling krever, og tildekker situasjoner der likestilling viker. På-vei-metaforen holder seg ikke helt til temaet, som altså ikke alltid er "hvor langt er det nå igjen til målet?", og heller ikke "hvorfor trenger vi likestilling her", men rett og slett: "Hvorfor skal prinsippet vike nå?" (Skjeie og Teigen - 2003, side 212)

Kvinnespørsmål kommer stadig bak i køen. Alle som jobber med slike spørsmål kjenner den klassiske prioriteringen - etter det som brenner. Problemet er bare at neste gang er det som regel noe annet som brenner, og vikeplikten inntrer på nytt.

I fagbevegelsen er dette mulig bl.a. på grunn av skillet som er beskrevet over, mellom hverdagssaker som angår alle medlemmer på arbeidsplassene og kvinnesaker som noe annet og mer politisk. Dette medfører at kvinnespørsmål lett kan bli oppfattet som en ekstra oppgave - eller en plage, noe en burde ha gjort, istedenfor et arbeid for halvparten av medlemmenes konkrete interesser.

Men det er også andre mekanismer som virker mot kvinnespørsmålene. Kjersti Ericsson har i boka Søstre, kamerater! satt navn på en av dem: Den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter. Dette er nettopp alle de gangene da det er gode grunner til at det ikke var mulig å gjøre noe med kvinnespørsmålet akkurat i dag, akkurat på dette møtet. "Resultatet av utallige enkelthendelser blir ei linje - ei linje som presser kvinnesakene ut og vekk." (Ericsson (1987), side 145.)

Dagens utvikling i arbeidslivet gir en klassisk situasjon for nedprioritering av kvinnespørsmål. Én av dem jeg snakket med sa det slik:

Det med at folk blir oppsagt og at du har nedskjæringer, det gjør jo at rommet for alt annet blir mindre, mye mindre. Når trusselen er at jeg ikke har jobb om 3 måneder, den er jo på en måte mye større enn å diskutere hvorfor avanserer ikke damene, det blir mye trangere.

Likestillingsombud Kristin Mile stilte på konferansen i 2000 spørsmålet om likestillingsarbeid var et godværsfenomen, bl.a. på bakgrunn av sin erfaring med at det i store omstillinger ikke tenkes likestilling.

Dette har flere sider. Sjølsagt kan det være kriser og konflikter der andre forhold enn kjønn kan være viktigst å organisere rundt. Samtidig vil kjønn nesten alltid være et viktig aspekt som fort forsvinner helt. En polsk kvinneaktivist sa på en kvinnekonferanse etter Berlinmurens fall: I tider med store forandringer blir alt annet (enn kvinnesaker) viktigere. Resultatet ble synlig etterpå, da polske kvinner mistet både arbeid og rett til abort.

Kvinner på tvers har tatt opp mange av dagens sentrale kampspørsmål og bidratt til å gjøre konsekvensene for kvinner mer tydelig. Dette har bidratt til å mobilisere kvinner og gitt kunnskap og argumenter som deltakerne har tatt med seg inn i sine organisasjoner. Innlederne fra konferansene har ofte blitt invitert flere steder. Slik bidrar Kvinner på tvers til at kvinnespørsmål får en større plass i den felles kampen, samtidig som kvinnenes rolle blir mer synlig.

Uavhengighet og integrasjon

Briskins ghettomodell peker på faren for at særegen kvinneorganisering blir et sidespor, der kvinner kan drive med sitt, men uten å ha påvirkning på eller klare å endre sin egen organisasjon. Dette er en reell fare som oppleves både med kvinneutvalg og likestillingsutvalg:

Det eneste jeg frykter med å ha et likestillingsutvalg, det er at de andre fagforeningene da kan løfte den biten av fagforeningsarbeidet ut fra sitt eget fagforeningsstyre, og så overlate det til likestillingsutvalget. Men i formålsparagrafen så står det jo at organisasjonen skal jobbe med likestilling mellom kjønna. Vi har diskutert om vi skal ha egen likestillingsparagraf eller ha det i formålsparagrafen, og da synes jeg at det var best å ha det i formålsparagrafen for da kan ingen si at det skal ikke vi gjøre, for formålsparagrafen skal jo gjennomsyre hver enkelt tillitsvalgt.

Min egen erfaring fra kvinnekampen i et politisk parti viser at dersom kvinner og kvinners interesser skal kunne slå gjennom i en organisasjon, er det nødvendig både med særegen kvinneorganisering og med aktive kvinnebevisste kvinner i ledende posisjoner i organisasjonen. Og det må være en allianse mellom disse. Flere av dem jeg snakket med som satt i kvinneutvalg eller likestillingsutvalg viste da også til betydningen av at lederen/ ledelsen var opptatt av kvinnespørsmål. Det er samtidig viktig å akseptere at jobbing i egne kvinnestrukturer og det å være kvinne i det vanlige apparatet er to forskjellige ting. I en egen kvinneorganisering er oppgaven å jobbe for kvinnenes kollektive interesser, og kvinnene kan sjøl sette dagsorden, utvikle analyse og strategi. Kvinnene i det vanlige apparatet, både valgte og ansatte, må i større grad forholde seg til hele bredden av organisasjonens aktivitet, og kvinnespørsmål konkurrerer med andre saker. Ofte vil kvinnene også representere ulike standpunkter, arbeidsområder eller regionale deler av organisasjonen. Samarbeidet mellom kvinnene i ulike posisjoner må skje på grunnlag av respekt for disse ulikhetene.

Å jobbe for at kvinnespørsmål blir integrert i organisasjonens arbeid (også kalt mainstreaming) blir ofte satt opp mot egen kvinneorganisering, som to ulike strategier, og det er mainstreaming som dominerer i fagbevegelsen, både i Norge og i EU-sammenheng.

Briskin argumenterer for en tospors strategi. Hun hevder at framgang for kvinner i fagbevegelsen, særlig i den nåværende situasjonen, avhenger av at man opprettholder en strategisk balanse mellom uavhengighet av strukturene og praksisen i fagbevegelsen og integrasjon (eller mainstreaming) i disse strukturene.

Uavhengighet forhindrer politisk marginalisering - dvs. at de radikale kravene om inkludering og demokratisering, som ofte inngår i initiativer for kvinneorganisering, blir vannet ut. Uavhengighet støtter opp om grunnleggende endring av fagforeningspraksis. Tilstrekkelig autonomi danner grunnlaget for en sterk stemme om kvinners anliggender og er en kontekst for å bygge allianser mellom fagforeningskvinner og andre kvinneorganisasjoner.

Integrasjon i fagforeningsstrukturen forhindrer organisatorisk marginalisering (dvs. at en havner på sida), og skaper betingelser for både ressurstildeling og kjønning av fagforeningspolitikk og strategi. (Briskin 1998)

Hun viser videre til konkrete erfaringer gjennom de siste 20 årene. Autonomi er avhengig av ressurser, både folk og penger, av muligheten til å fatte sjølstendige vedtak om politiske og strategiske initiativer, og av en organisert og bevisst deltakelse av dem som utgjør målgruppa (15), som kan styre og støtte arbeidet. Integrasjon er avhengig av et formelt mandat for kvinneutvalget (f.eks. i vedtekter), muligheten for direkte kanaler til beslutnings- og forhandlingsprosesser og en måte å nå ut til alle medlemmer gjennom fagblad og nett. Eksistensen av både formelle og uformelle komiteer og nettverk bidrar til å lette balansen mellom autonomi og integrasjon.

Det er interessant å se på Kvinner på tvers i dette perspektivet, selv om Kvinner på tvers ikke er en organisering innafor fagbevegelsen, men et samarbeid mellom kvinner i fagbevegelsen og kvinner i kvinneorganisasjoner og interesseorganisasjoner, åpent for alle interesserte kvinner.

Kvinner på tvers sin autonomi bygger på at samarbeidet får ressurser stilt til rådighet fra organisasjonene som deltar, både folk til arbeidsgruppa og penger til å gjennomføre konferansene. Når det gjelder de som deltar i arbeidsgruppa, er de en blanding av oppnevnt av organisasjonene og med på grunn av egen interesse. Arbeidet er helt avhengig av ildsjeler. Støtten fra organisasjonene avklares formelt for ett år av gangen, selv om flere organisasjoner har en mer langsiktig linje for å delta i Kvinner på tvers.

Kvinner på tvers har ingen myndighet over seg, men muligheten til å fatte vedtak om politiske og strategiske initiativer begrenses av at deltakerne i arbeidsgruppa, og også mange på konferansene, er representanter for sine organisasjoner. De må derfor balansere det de er med på i forhold til om organisasjonen fortsatt vil delta. På den andre siden kommer støtten fra mange ulike organisasjoner, og dette gir større frihet. Kvinner på tvers har ingen fast "medlemsmasse", hvem som deltar på konferansene varierer; det blir arbeidsgruppa som representerer kontinuiteten.

Når det gjelder integrasjon, har Kvinner på tvers ikke noe formelt mandat i forhold til organisasjonene. Påvirkningen skjer gjennom at konferansene, og arbeidet med dem, øker kvinnebevisstheten og får fram argumenter, erfaringer og kunnskap som deltakerne tar med seg til sine organisasjoner. Flere av dem som ble intervjuet la vekt på nettopp dette. Kvinner på tvers legger også vekt på å få kvinner som sitter i sentrale posisjoner med i samarbeidet. I den grad det lykkes, gir det kanaler inn til organer der det fattes beslutninger.

Mangelen på integrasjon oppleves som et problem når det gjelder Briskins punkt om muligheten til å nå ut til alle medlemmer. Slik blir det formulert i ett av svarene:

Det er klart at en leder i en organisasjon har mye større makt og makt over det som blir sendt ut i en organisasjon. Det er noe med det at man ikke har makt. Jeg har ikke makt til å bestemme at dette kjempeviktige fra Kvinner på tvers skal nå ut til alle medlemmer.

Balansen mellom autonomi og integrasjon tar egne former i en organisering som Kvinner på tvers. Det er et sentralt dilemma at Kvinner på tvers på den ene siden er et samarbeid mellom organisasjoner, med formelt oppnevnte representanter, og på den andre siden er - og tar mål av seg til å være - en sjølstendig bevegelse med egen politikk på tvers. En slik politikk kan være forskjellig fra, men ikke nødvendigvis stå i motsetning til de enkelte organisasjonenes syn, slik f.eks. lønnsplattformen har vært. Dilemmaet innebærer også at deltakerne i arbeidsgruppa i varierende grad oppfatter seg både som organisasjonsrepresentanter og Kvinner på tvers-ere.

Erfaringene med Kvinner på tvers viser at et samarbeid mellom fagforeningskvinner og andre kvinneorganisasjoner har vært en forutsetning for i det hele tatt å få til en organisering på tvers og dermed for uavhengighet, og ikke bare omvendt, slik Briskin peker på. Et samarbeid på tvers innafor fagbevegelsen som Kvinner på tvers hadde ikke vært mulig uten at organisasjoner utenfor fagbevegelsen var trukket inn, verken organisatorisk eller innholdsmessig. Kvinnebevegelsen bidrar til et dypere og mer konsekvent kvinneperspektiv og til større autonomi i forhold til fagbevegelsen.

Oppsummering

Jeg har i denne artikkelen sett på Kvinner på tvers i lys av noen ulike former for forståelse av særegen kvinneorganisering. Kvinner på tvers kan plasseres innenfor en tilnærming som Linda Briskin har kalt en proaktiv organisering. En slik tilnærming dreier seg om et aktivt valg for å styrke kvinners stemmer, ta opp deres interesser som arbeidere og fagforeningsaktivister, og lage en setting der de kan utforme strategier på bakgrunn av egne erfaringer. Kvinner på tvers kan også sees som en form for kollektiv handling som utfordrer samfunnets kvinnesyn og kjønnsordning og skaper større handlingsrom for kvinner.

De konkrete erfaringene som kommer fram i intervjuer med deltakere i arbeidsgruppa i Kvinner på tvers må sees i forhold til disse forståelsene. Allsidig utveksling av kunnskap og erfaringer, fra mange kanter, uformelle rom for høyttenkning og egne kvinnenettverk ser ut til å være viktige konkrete elementer i en organisering som skal styrke kvinnenes stilling.

Artikkelen tar også opp på ulike former for motstand som kvinneorganisering og kvinnesaker møter i fagbevegelsen.

Til slutt vurderer artikkelen Kvinner på tvers i lys av Briskins strategiske balanse mellom uavhengighet av strukturene og praksisen i fagbevegelsen og integrasjon (eller mainstreaming) i disse strukturene. For Kvinner på tvers får dette en litt annen utforming. Her blir det sentrale dilemmaet at Kvinner på tvers på den ene siden er et samarbeid mellom organisasjoner og på den andre siden er - og tar mål av seg til å være en sjølstendig bevegelse med egen politikk på tvers.


Noter

1) Gro Hagemann (1990). [Tilbake]

2) "Det å være et kontakt- og informasjonsorgan for å øke den faglige interessen og kunnskapene blant kvinner - var ikke lenger tilstrekkelig. Arbeidet fra sentralt hold på dette feltet var kommet så langt at erfaringene tilsa at en måtte gå andre veier for å nå fram med kvinners krav. Bare egen kvinnevirksomhet innafor LO alene var ikke tilstrekkelig. En måtte inn i alle LOs organer, inn i hele LOs organisatoriske og tariffpolitiske arbeid skulle en komme videre." Liv Buck, tidligere kvinnesekretær i LO, intervjuet i Erica Jahr (1992). [Tilbake]

3) Jahr (1992). [Tilbake]

4) "Vi setter nå i gang et formålsrettet arbeid for å øke kvinners deltakelse i fagbevegelsen på alle nivåer, og vi går bort fra at kvinner og menn skal gjøre alt sammen, til å se at det trengs spesielle tiltak for kvinner." Esther Kostøl på Landskonferansen for LOs familie- og likestillingspolitiske utvalg i fylkene, desember 1995. [Tilbake]

5) Briskin (1998). [Tilbake]

6) Proaktiv er vanskelig å oversette. Med det menes en politikk som ikke bare forholder seg til eller reagerer på forhold som er skapt og definert av andre, men som sjøl aktivt analyserer sin egen situasjon og setter sine egne mål. [Tilbake]

7) Dette omtaler hun som essensialistiske påstander. [Tilbake]

8) Jensen (1995). [Tilbake]

9) Eduards (2002). [Tilbake]

10) Acker (1993). [Tilbake]

11) Grafiske kvinners landssammenslutning tok i 1983 initiativ til uformelle samlinger av kvinner med sentrale verv i fagbevegelsen som fungerte fram til LO-kongressen i 1985. [Tilbake]

12) Cockburn (1991). [Tilbake]

13) Jensen, Hanne Nexø (1998). [Tilbake]

14) Skjeie og Teigen (2003). [Tilbake]

15) Her brukes på engelsk begreper constituency. [Tilbake]