Forslagene til ny pensjonsordning er et av mange alvorlige angrep på velferdsstaten vi har sett i den senere tid. SV skal behandle saken på landsmøtet 6.-9. mars. Det er fortsatt ganske uklart hva resultatet vil bli. Jeg vil kommentere enkelte sider av debatten rundt den så kalte Johnsen-kommisjonens innstilling, slik den bl a har fremstått i Klassekampen, og noen momenter i pensjonsutvalget i SV sin innstilling. Dette er ingen presentasjon av endelige pensjonspolitiske standpunkter. Det er snarere et forsøk på å heve debatten opp på et prinsipiellt og ideologisk nivå også innad i SV, før vi dykker ned i detaljer og diskusjoner om hva som kan være politisk mulig. Dette er første innlegg, ytterligere et følger ...
Johnsen-utvalgets foreløpige rapport er enstemmig. SVs representant i Johnsen-kommisjonen, Henriette Westhrin, begrunner dette med at det for henne var viktigere å få tydelig fram konsekvensene av de ulike forslagene, enn å få fram uenighetene. Vi kan mene hva vi vil om en slik strategi, som ser ut til å være lenket til en "etterpå-debatt-strategi" internt i partiet: Altså at partiets pensjonspolitikk utformes ved å ta stilling til offentlige innstillinger. Det kan ikke være helt enkelt å representere partiet i Pensjonskommisjonen på slike premisser.
Konsekvensene av et slikt strategivalg er i alle fall at man i rimelighetens navn må lete etter SVs synspunkter i innstillinga fra partiets pensjonsutvalg, ledet av Knut Even Lindsjørn.
Den inneholder mye bra, men følger kommisjonens fotspor langt på vei. Blant annet aksepteres de påståtte problemene med å finansiere den kommende eldrebølgens pensjoner og det vi kan kalle proporsjonalitetsprinisppet, får SV-utvalgets tilslutning. Det siste vil bli drøftet i neste innlegg.
Det er ikke noe uttalt mål i kommisjonens foreløpige rapport, men har vært fremme i debatten og virker ganske opplagt: Regjeringen(e) ønsker å etablere konsensus omkring pensjonsreformen. SVs utgangspunkt (kap 4) er "et helhetlig system med tillit i befolkningen". Det ser ut som et allment politisk ønske at reformene skal vedtas av et enstemmig storting. Jeg forstår det slik at SV ønsker at reformene skal ha så bred oppslutning at pensjonene ikke blir gjenstand for stadige politiske drakamper. Det er utvilsomt en god tanke. Spørsmålet er om det fordrer grunnleggende enighet om prinsipper og politiske synspunkter, eller kan slik stabilitet bygges på kompromissløsninger etter sterk politisk kamp? Er det mulig å tenke seg at SV kan være ENIG med f.eks. Høyre om grunnlaget for pensjonspolitikken? Hvis vi ikke markerer sterk nok avstand til den grunnleggende tenkningen omkring de forslagene som foreligger og setter dem inn i den politiske konteksten de hører hjemme, vil kompromisset sannsynligvis bli dårligere enn det kunne vært politisk grunnlag for. Samtidig fremstår resultatet som vår politikk. Blir det mindre uangripelig da?
Både kommisjonen og SVs utvalg legger til grunn for arbeidet at det i framtiden vil bli vanskelig å finansiere aldertrygden, fordi antallet yrkesaktive synker i forhold til antallet pensjonister (jfr. 3.2, utgangpunkt for reformer). Til grunn for en slik antakelse ligger beregninger gjort av SSB. En rask telefon til SSB kunne imidlertid bekrefte antakelse om at slike beregninger er høyst usikre. De bygger på den forutsetning at dagens trender i befolkningsutviklingen fortsetter, en forutsetning som kanskje ikke bør tas for gitt. Til nå ukjente sykdommer eller sterkere innslag av livsstilssykdommer med dødelig utgang - og bildet kan være et annet. Men mest undring vekker det allikevel at arbeidskraftinnvandring ikke nevnes i denne forbindelse. Det virker nokså utenkelig at vi ikke skulle finne måter å ordne det på dersom behovet er tilstede. Om en slik utnytting av arbeidskraft fra fattige land er ønskelig, er et annet spørsmål. Poenget er at det jobbes politisk på usikre og tildels falske premisser.
Implisert i forutsetningen om "eldrebølgen" ligger også påstanden om at det offentlige ikke vil ha råd til å forsørge våre eldre i framtiden dersom dagens regler opprettholdes. Radikale økonomer hevder det er tull og tøys. Den forventede økte verdiskapningen pr. arbeidstaker vil være så stor at det ikke blir evnen, men viljen det kommer an på. Argumentasjonen er overbevisende, men jeg kan ikke gå god for slike beregninger. I stedet utfordrer jeg økonomer til å bekrefte/avkrefte påstanden. De skal få mer å svare for. Det hevdes nemlig også at det i prinsippet er umulig for en stat å spare penger til senere forbruk. Vi kan aldri bruke mer enn vi produserer påståes det, slik at pensjon alltid vil være et spørsmål om fordelig av det overskudd som til enhver tid skapes. Argumentasjonen ligger litt over min fatteevne, men behøver ikke være uriktig av den grunn. Partiene på venstresiden burde for lengst ha vurdert slike faglige forutsetninger og rettledet oss ikke-økonomer.
Resonnementet er at pensjonsfond ikke er formålstjenlig og at selv med færre yrkesaktive bak hver pensjonist, er det mulig å opprettholde dagens ordning - hvis de som jobber er villige til å dele med dem som ikke er i arbeid.
Andre resonnementer er lettere for lekfolk å avvise. F.eks behøver man neppe være økonom for å skjønne at vitsen med fondering faller bort dersom staten skal bære risikoen for evt. tap. I så fall handler det vel bare om å dytte enda flere penger inn i den internasjonale spekulasjonsøkonomien? Det er ingen god ide. En del norske kommuner kan bekrefte at risikoen er høyst reell. Vi kan vel heller ikke se bort fra at hele den globale børsøkonomien kollapser på et tidspunkt. Men rett skal være rett: Fondering betyr ikke nødvendigvis kjøp av aksjer i det globale markedet. Hvorvidt Norge kunne investere i innenlandsk produksjon, eller f.eks. materiell opprustning av skoler og sykehus, bør også fagøkonomer belyse.
Hvorfor er en kostnadsreduserende pensjonsreform så viktig, hvis vi egentlig har råd til å opprettholde dagens ordning? For oss som har deltatt aktivt i arbeidet mot EU-medlemskap, kommer forslagene om samsvar mellom innskudd og ytelse ikke som noen overraskelse. Det såkalte forsikringsprinsippet er fremherskende i EU og det indre marked kan vanskelig håndtere svært ulike pensjonsordninger. Hensynet til landenes konkurranseevne presser dessuten skattenivået nedover. Pensjonsutgiftene presses tilsvarende. Utilstrekkelige pensjonsytelser åpner for private tilleggspensjoner, som er langt lettere å ta med seg til et annet land. Det er penger å hente i pensjonsmarkedet, samtidig som arbeidskraften blir mer mobil. Pussig at SVs pensjonsutvalg ikke peker på disse forholdene.
Endelig: Det virker også nokså opplagt at reduserte pensjonskostnader ikke lar seg forene med forbedring av et system som knapt holder liv i noen lenger. Dermed vil det vel også bli vanskelig å kombinere reduserte utgifter med bred oppslutning? Redusert pensjon for alle kan kanskje aksepteres, dersom økonomien skulle kreve det. Å be om venstresidens støtte til et system som gir høytlønnede høyere pensjon, mens svært mange andre kommer dårligere ut, virker ikke rimelig.
Forslagene til ny pensjonsordning er et av mange angrep på velferdsstaten vi har sett i den senere tid. Her kommenteres noen sider ved debatten om besteårsregelen, dvs at de 20 årene med høyest inntektsnivå legges til grunn for pensjonsutregningen. Hensikten med å evt. fjerne regelen er at pensjonen i større grad skal avspeile den samlede inntekten gjennom livet.
SVs pensjonsutvalg legger til grunn at pensjonsavgiften skal være å betrakte som sparing til egen pensjon. Det må være "sammenheng mellom innbetaling som yrkesaktiv og utbetaling som pensjonist". Samtidig som man ønsker en viss fordelingseffekt, hevdes det at taket for hvor mye man kan få utbetalt som pensjon må settes "såpass høyt at det store flertall kommer under dette". Det er Johnsen-kommisjonens tanke om "å modernisere folketrygden ved å gjenreise en klarere sammenheng mellom arbeidsinntekt, premieinnbetaling og pensjon" som kommer til uttrykk her - og det er altså "en statlig inntektspensjon som er proporsjonal med summen av den arbeidsinntekten de har hatt gjennom livet opp til et bestemt nivå eller tak for årsinntekten". SVs pensjonsutvalg mener "Dette er viktig for å opprettholde tilliten til systemet". Med andre ord forutsettes det at et pensjonssystem som ikke lar det store flertall få rimelig god avkastning på pensjonsinnskuddene sine, ikke kan vinne allmenn aksept og tilslutning. Jeg forstår det også slik at SV mener folk flest finner dette rettferdig, på samme måte som Arne Rolijordet i kronikken "En omvendt fordeling" (Klassekampen 17/2-03) at "det virker jo unektelig tilforlatelig".
Det er mulig jeg ikke har bakkekontakt. Det er også mulig at et slikt prinsipp virker rettferdig langt inn i SVs rekker. Men jeg reagerer instinktivt negativt både på sparingstanken og proporsjonalitetstanken. Og det gjelder selv om utelukkende taktiske hensyn ligger til grunn. SV er her på kollisjonskurs med tradisjonelle rettferdighetsbegreper i arbeiderbevegelsen. Vi er vant til å tenke at rettferdighet er å ta fra de rike og gi til de fattige. Eller gi etter evne og få etter behov, om man vil. I stedet skal vi nå høylydt gå inn for at de som er "flinke" og tjener mye også skal få tilsvarende mye hjelp fra staten?
Forleden lærte jeg et nytt uttrykk for den slags rettferdighet; actuaristic fairness eller forsikringsteknisk rettferdighet om man vil. Gjesteforsker ved Universitetet i Oslo og tidligere ansatt i IMF, Sheetal Chand, holdt en forelesning om Robinson Crusoe, pensjonsforsikring, de problemer som oppstår hvis Robinson lever lenger enn han hadde trodd og spart kokosnøtter til - og de fordeler vi har av å ikke leve på en øde øy. Da kan de som lever lenge, overta nøtter etter dem som dør tidlig. Det var ikke muligheten til å dele godene han snakket om. Han snakket om hvor viktig det er at enhver høster i forhold til egen innsats og egen nøysomhet - eller sparing. Jeg er vant til å se på slikt som usolidarisk og dønn urettferdig, men det er naturligvis fordi jeg erkjenner at vi ikke har samme muligheter til å så.
Proporsjonalitetsprinsippets grunnleggende problem blir tydelig når den offentlige tjenestepensjonens 2/3-prinsipp legges til grunn. "SV mener en samlet pensjon som utgjør om lag 2/3 av lønnen er et rimelig pensjonsnivå." Utvalget er nok klar over at 2/3 av lønna er en katastrofe for mange, mens andre kan leve i ren luksus. Det kommenteres slik: "Samfunnsmessige skjevheter i lønnsfordelingen mellom ulike grupper i samfunnet, kan ikke løses av pensjonsordningen alene." Det er jeg hjertens enig i, og derfor vil jeg nok også anse det som klokt å opprettholde en viss differensiering i pensjonen. Men en pensjonsordning som utdyper forskjellene mellom fattig og rik? Og som hviler på en forståelse av at enhver får som fortjent? Bokstavelig talt!?!
For øvrig var tanken om 2/3 pensjon langt rimeligere i en tid med jevnere lønnsnivå, og da minstepensjon til en i hovedsak hjemmeværende mor som regel kom i tillegg til fars opptjente pensjon.
Tilbake til retorikken. Hvorvidt man velger å se på proporsjonalitetsprinsippet som en form for sparing eller en mer "rettferdig" trygdeordning er kanskje bare av teoretisk interesse. Jeg tror imidlertid at spare- og forsikringsretorikken undergraver forestillingen om trygd som en sikkerhetsordning på linje med andre sosiale ytelser. Den stadig mer utbredde forestillingen om at folk skal ha "tilbake" skattepengene sine, bryter effektivt ned det ideologiske grunnlaget for velferdsstaten. Å se på offentlige pensjonsordninger som en måte å spare til egen alderdom på, har akkurat den effekten. For den enkelte vil det da være naturlig å sammenlikne den statlige pensjonssparingen med mulighetene i et privat marked. En statlig pensjonsordning med sterk fordelingsprofil - det jeg kaller en rettferdig pensjon - er dermed dømt på forhånd.
Statlige pensjonsytelser må sees i sammenheng med velferdsstatens utvikling forøvrig. Mange behov som følger med alderdommen; hyppigere legebesøk, flere medisiner, hjelp hjemme eller pleie på aldershjem, hjelp til transport etc. dekkes i stadig mindre grad av det offentlige. Derfor er det helt avgjørende å heve minstepensjonen, slik representantskapet i Oslo SV har vedtatt. Hvis vi har begrensede ressurser, må det - i rettferdighetens navn - være hovedoppgaven. De som tjener godt og ikke synes de kan nøye seg med en felles minstestandard på sine eldre dager, de får sørge for sitt gode liv selv. Det er mange av dem som nå forespeiles høyere pensjon, fint i stand til.
Så kan det være andre grunner til å bygge ut et pensjonssystem som demmer opp for de private ordningene.
Rettferdig eller ikke: Enhver pensjonsreform som sikter mot å skape samsvar mellom livsinntekt og pensjon, er i utgangspunktet ingen fordel for kvinner. Kvinner har lavere lønn og mindre tid i lønnet arbeid. Det har SVs pensjonsutvalg til dels tatt konsekvensen av, og fastslår at "Skal man gå over til en ordning med alleårsregel ... vil et minstekrav være å sikre de som av ulike årsaker gjør "ikke betalt arbeid"". Uttrykket sikre antyder at vi har gode ordninger i så måte, og at det ikke er aktuelt å forbedre dem. Pensjonspoeng for ulønnet omsorgsarbeid ble innført i 1992. Diskusjonen om en slik ordning som kompensasjon for bortfall av besteårsregel, er altså misvisende. Spørsmålet er hvilket forbedringspotensiale dagens ordning har.
Formuleringen i SV-innstillingen er dessuten kjønnsnøytral, slik EØS-avtalen krever. På nåværende tidspunkt er det altså bortkastet å reflektere over ideer som å telle arbeidsår ulikt, f eks å la et kvinneår tilsvare 1½ mannsår. Slike tiltak sprenger også forutsetningen om samsvar mellom innskudd og utbetaling.
Dagens pensjonsordning er ikke spesielt kvinnevennlig. Innføring av alleårsregel for å gjøre prorsjonalitetsprinsippet til grunnpilaren i pensjonssystemet, vil innebære en relativ forverring for kvinner flest. Konsekvensene i kroner og øre vil også bero på minstepensjonens størrelse, utregningsmåter og om reglene for opptjening av pensjonsrettigheter endres. Jeg tviler på at framtidige ordninger vil bli så gode at de kompenserer både for hjemmearbeid og for den manglende karrierebygging/lønnsøkning, som gjerne følger avbrekk i yrkeslivet og/eller redusert arbeidstid.
Pensjon basert på reell livslønn vil neppe oppmuntre til å gå helt eller delvis ut arbeidslivet, hverken i forbindelse med omsorgsarbeid eller (etter)utdanning. Men det var kanskje heller ikke meningen?
Forslagene til ny pensjonsordning er et av mange angrep på velferdsstaten vi har sett den senere tid. SV er i ferd med å utvikle en konkret pensjonspolitikk, men det er fortsatt ganske uklart hva resultatet vil bli. Jeg vil kommentere enkelte sider av debatten, med særlig vekt på konsekvenser for kvinner.
SVs pensjonsutvalg tar utgangspunkt i den ene av kommisjonens modeller for framtidige pensjonsordninger og legger til grunn at pensjonsavgiften skal være å betrakte som sparing til egen pensjon. Det må være "sammenheng mellom innbetaling som yrkesaktiv og utbetaling som pensjonist". Samtidig som man ønsker en viss fordelingseffekt, hevdes det at taket for hvor mye man kan få utbetalt som pensjon må settes "såpass høyt at det store flertall kommer under dette". Det oppleves av mange som rettferdig. SV vil sørge for at relativt høytlønnede skal få høyere pensjon, bl a for å motvirke utbredelsen av private pensjonsordninger. Om et slikt grep kan være effektivt skal ikke drøftes her. Vi har et visst forhold mellom inntekt og pensjon. Ytterligere differensiering av pensjonene blir ikke mer rettferdig i mine øyne, særlig ikke hvis pensjonskostnadene samtidig skal reduseres.
Det viktigste grepet som foreslås for å øke samsvaret mellom inntekt og pensjon, er forslaget om å fjerne besteårsregelen. Forenklet sagt innebærer den at de 20 beste inntektsårene utgjør pensjonsgrunnlaget. Det kan kanskje virke urimelig at en som jobber seg opp skal få bedre pensjon en som jobber jamt og trutt, men det skurrer når de samme politiske aktørene ellers roper på fleksibilitet, egenutvikling, omskolering og etterutdanning - og premiering for økt innsats. Det forutsettes tilsynelatende at inntektsøkning ikke skyldes utdanning på bekostning av yrkesdeltakelse, men det er vel faktisk nettopp slik mange kvinner oppnår høyere lønn?
Fra enkelte hold hevdes det at besteårsregelen ikke spesielt kommer kvinner til gode. Det pekes på nytten f eks akademikere har av ordningen. Man kunne også trekke fram kulturarbeidere og freelancere. Slutninga at besteårsregelen derfor kan fjernes, er nok forhastet. En pensjonsreform som sikter mot å skape større samsvar mellom livsinntekt og pensjon, er i utgangspunktet ikke kvinnevennlig. Det har SVs pensjonsutvalg til dels tatt konsekvensen av, og fastslår at "Skal man gå over til en ordning med alleårsregel ... vil et minstekrav være å sikre de som av ulike årsaker gjør "ikke betalt arbeid"". Uttrykket sikre antyder at vi har gode ordninger i så måte og at det ikke er aktuelt å forbedre dem. Pensjonspoeng for ulønnet omsorgsarbeid ble innført i 1992. Diskusjonen om en slik ordning som kompensasjon for bortfall av besteårsregel, er misvisende. Spørsmålet er hvilket forbedringspotensiale omsorgspoengordningen har. I kvinneperspektiv er deltidsarbeidendes pensjonsrettigheter minst like viktige.
Formuleringen i SV-innstillingen er dessuten kjønnsnøytral, slik EØS-avtalen krever. Sånn sett er det bortkastet å reflektere over ideer som å telle arbeidsår ulikt, f eks å la et kvinneår tilsvare 1½ mannsår. Slike tiltak sprenger også forutsetningen om samsvar mellom faktisk inntekt og pensjon.
Så la oss se nærmere på det handlingsrommet vi p.t har. Fulle pensjonsrettigheter oppnås først ved en yrkesaktiv periode på 40 år. Det sies litt slurvete at deltidsarbeid ikke regnes, men arbeidstiden har ingen betydning for utregningen av pensjonspoeng. Inntektens størrelse er avgjørende og den må være over et visst nivå. Effekten er den samme: Svært mange kvinner oppnår ikke fulle pensjonsrettigheter, mange blir minstepensjonister. På den andre siden kan de som tjener nok redusere arbeidstiden uten at det får konsekvenser for pensjonen.
Besteårsregelen er et godt prinsipp, som gjør det mulig å luke ut lavinntektsår fra pensjonsgrunnlaget. Kvinner har vel en del slike, som følge av godt befestede kjønnsrollemønstre? Reglene for opptjening av fulle pensjonsrettigheter er derimot et problem for kvinner som deler tiden mellom lønnet og ulønnet arbeid.
Så vidt jeg kan se fremgår det ikke eksplisitt av hverken Johnsen-kommisjonens eller SV-utvalgets innstilling, om 40-årsregelen er tenkt beholdt, fjernet eller endret. At årsinntekt opp til 1G (54.170 kr) ikke gir pensjonsrett, er vel like mye i strid med proporsjonalitetsprinsippet som besteårsregelen. Deltidsarbeidende kan kanskje få høyere pensjon dersom all lønn regnes med i pensjonsgrunnlaget. Det avhenger av utregningsmåten. Men den eventuelle vinninga går fort opp i spinninga hvis besteårsregelen fjernes. De to reglene møter trolig felles skjebne. Politisk flertall for å fjerne eller endre opptjeningsreglene uten samtidig å fjerne bestårsregelen, er nokså utenkelig.
Det er ganske kompliserte beregninger som kan vise hvilke ordninger kvinner flest vil være tjent med. Så vidt jeg har skjønt er det lite som tyder på at noen med lav eller middels inntekt vil komme bedre ut hvis alleårsregel legges til grunn. I følge Johnsen-kommisjonen gir det "mindre omfordeling fra høyere til lavere inntekter" enn dagens ordning. Kanskje kvinner har mest å hente ved å øke minstepensjonen?
Dagens pensjonsordning er ikke spesielt kvinnevennlig. Økonomisk avhengighet som følge av dårlige pensjonsutsikter, undergraver skilsmisseretten for mange kvinner i voksen alder.
Alleårsregel og proporsjonalitet som grunnprinsipp i pensjonsordningen, vil innebære en relativ forverring for kvinner i forhold til menn. Kvinner har lavere lønn og færre timer i lønnet arbeid. Jeg tviler på at framtidige ordninger vil bli så gode at de kompenserer både for hjemmearbeid og for den manglende karrierebygging/lønnsøkning, som gjerne følger avbrekk i yrkeslivet og/eller redusert arbeidstid. Konkrete forslag med et slikt siktemål bør være en prioritert arbeidsoppgave for alle kvinnepolitiske utvalg og organisasjoner!