Norske kommuner og helseforetak fikk i 2001 2,5 milliarder kroner i tilleggspremie til KLP, i hovedsak grunnet svikt i finansinntektene - dvs. utviklingen på børsen etter 11. september. I 2002 har sviktende børskurser ført til at lønns- og pensjonsoppgjøret må dekkes fullt ut av KLPs kunder - et beløp på 6 milliarder kroner.
Norske arbeidstakere må betale dobbelt for økningene i pensjonsutgifter. For det første brukes de til å få fart i omstillingen av helsevesenet og nedskjæringer i kommunene. Staten kunne gått inn med midler - da bankene var i trøbbel var det nettopp det som skjedde. Men helseforetakene ble opprettet med sikte på å få kuttet utgifter, og ekstraregningene kommer til nytte. Nå får de ansatte virkelig lære at det er budsjettet som gjelder, ikke helsetjenestene til befolkningen. For det andre brukes økningen i pensjonsutgiftene til å hamre inn at gode pensjonsordninger er for dyrt, og særlig offentlig tjenestepensjon. Nedskjæringene skal bidra til at offentlig ansatte sjøl skal komme til samme konklusjon.
Selv om dette dreier seg om utgiftene til offentlig tjenestepensjon, støtter det som skjer også opp under argumentene om at pensjon er for dyrt. Det er ikke tvil om at de som ønsker å endre folketrygden trenger drahjelp, kravet om en god offentlig pensjonsordning står i utgangspunktet sterkt i befolkningen.
Viktige prinsipper som har ligget til grunn for den norske velferdsstaten har stor oppslutning: Universalitet, dvs. ytelser til alle, likhet/omfordeling for å redusere klasseforskjeller, rettigheter - ikke inndeling i verdige og uverdige, solidaritetsprinsippet med betaling gjennom skatt, ikke ved forsikringsordninger, statlig og nasjonalt ansvar - ikke prisgitt arbeidsgiver, kommuneøkonomi eller markedskrefter. Disse prinsippene har på ingen måte vært gjennomført fullt ut - velferdsstaten er et kompromiss. Men de har bidratt til å skape et velferdssystem som alle har interesse av, og det har bidratt til å gjøre Norge til et samfunn med mindre klasseforskjeller og et bedre sted å leve. I dag er disse prinsippene langt på vei umoderne.
Velferdsstaten er tvetydig når det gjelder kvinnene. På den ene siden bygger den på kvinners gratisarbeid både hjemme og i lønna omsorgsarbeid og bidrar til å fastholde kvinners underordning. På den andre siden har den gjort det mulig for kvinnene å styrke sin stilling. Det er i hvert fall tre faktorer som er viktige når vi skal forklare kvinnenes relativt sett sterke stilling i Norge: det store antallet kvinnearbeidsplasser i offentlig sektor, prinsippene om universalitet, likhet og skattefinansiering i trygdesystemet, og støtten til eneforsørgere. Universalitet og skattefinansiering har sikret at alle kvinner har fått pensjon, uansett om de har vært i jobb eller ikke. Likhet/omfordelingselementet har gjort at kvinner, med lavere yrkesaktivitet og lønn, har kommet bedre ut enn de ville gjort med et mer forsikringsbasert system. Det er likevel fortsatt en gruppe kvinner som faller utenfor, folketrygdens krav om 40 års medlemskap i trygden for å få full utbetaling, gjør at kvinner som har innvandret hit fra land utenfor EØS kommer dårligere ut.
Samtidig forsterker og viderefører pensjonssystemet inntektsforskjellene mellom kvinner og menn. Hege Brækhus, førsteamanuensis ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Tromsø, beskriver trygdens funksjon slik: "Bare det leveviset som er typisk for menn, fulldags inntektsgivende arbeid uten avbrudd, gir uttelling som sikrer en fortsettelse av tilvant levestandard" (i boka Et nødvendig gode. Folketrygdens plass i Velferds-Norge). For kvinner representerer trygdesystemet en "garanti mot fattigdom". I motsetning til i mange andre land er det å være enslig eldre kvinne eller eneforsørger i Norge ikke identisk med å være fattig. Kvinnelige pensjonister hadde i 1999 66 % av inntekten til mannlige pensjonister, henholdsvis 123.400 kroner og 187.000 kroner. Og forskjellene har bare økt. I 1980 hadde mennene 16 % høyere pensjon, i 1991 30 % høyere og 1999 50 % høyere. Hovedårsaken er opptjening av tilleggspensjoner på grunnlag av lønn.
Også kvinner opptjener etter hvert større tilleggspensjoner. Andelen som er minste-pensjonister går ned, i 1999 var 55 % av kvinnene og 12 % av mennene minstepensjonister. Blant minstepensjonistene er 87 % kvinner.
Pensjonskommisjonen har i sin foreløpige innstilling trukket opp to alternative modeller. Det ene er lik basispensjon til alle, supplert med tvungne eller frivillige tjenestepensjoner og individuelle forsikringer, og det andre er en såkalt modernisert folketrygd. Det første alternativet innebærer en omfattende privatisering av det meste av pensjonssystemet. Jeg oppfatter det siste alternativet som det mest sannsynlige.
Pensjonskommisjonen er enige om at "en modernisert folketrygd" må innebære en "klarere sammenheng mellom arbeidsinntekt, premieinnbetaling og pensjon". Vi har sett hvordan ulikheter i arbeidstid og lønn slår ut i dagens system, og så lenge kvinner har ca. 60 % av menns inntekt og 80 % av menns lønn, er det åpenbart hvem som vil tape. Kommisjonen skriver da også videre: "Det er ikke til å unngå at dette kan komme i konflikt med hensynet til en jevn fordeling mellom pensjonistene." De skriver videre at selv om de med lavest inntekter forutsettes å få det samme som i dag, med en grunnsikring, vil de med noe høyere inntekter (enn de aller laveste) og middels inntekter få lavere pensjon, mens de med høye inntekter få økt pensjon.
I dagens situasjon, med lavere kvinnelønn og økende klasseforskjeller, skulle dette være grunn nok til allerede nå å kreve at kommisjonen legger andre premisser til grunn for sine videre forslag.