Et viktig grunnprinsipp for en samlet pensjonskommisjon er at det i en modernisert folketrygd må være en klarere sammenheng mellom arbeidsinntekt, premieinnbetalinger og pensjon. Så lenge menn har høyere lønn enn kvinner, vil dette føre til at kvinner taper i forhold til dagens system.
En konsekvens av dette prinsippet vil være at besteårsregelen vil ryke. I dag beregnes størrelsen på pensjonen ut fra de 20 åra du har hatt høyest lønn. Nå foreslår kommisjonen at hele tiden skal telle. Dette vil ramme kvinner som i perioder har jobbet deltid eller vært hjemmearbeidende.
En annen konsekvens er at selv om kommisjonen foreslår en mer fleksibel pensjonsalder mellom 62 og 70 år, skal du tape penger om du går av tidlig. I praksis innebærer dette at en slik fleksibel pensjonsalder ikke vil være reell for folk med lav lønn og tungt arbeid, ofte kvinner. Bjørg Listein, første nestleder i Norsk helse- og sosialforbund reagerer skarpt på dette (Klassekampen 5. september 2002) og viser til at hjelpepleierne topper uførestatistikken og at det knapt finnes hjelpepleiere over seksti år i 100 prosent stilling. Bente Slaatten, leder i Norsk sykepleierforbund, reagerer på samme måte og legger til at dersom en ønsker at folk skal stå lenger i jobb, må arbeidet legges til rette for dette.
Kommisjonen ser ut til å være klar over at opptjening gjennom hele livsløpet har konsekvenser for kvinnene og prøver å pynte litt på dette. De mener det bør vurderes om omsorgspoeng for ulønnet omsorg for egne barn under 7 år og pleietrengende pårørende kan gis tilbakevirkende kraft helt tilbake fra 1967. I dag gir dette pensjonspoeng tilsvarende en lønn på ca. 200.000 kroner (4G), omtrent på nivået med minstelønna for ufaglærte etter 10 år i det nye lønnssystemet i offentlig sektor. Dette er på ingen måte tilstrekkelig, og det omfatter heller ikke alle deltidsansatte. Kommisjonen foreslår også at en bør utrede deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller. Dette har tidligere vært behandlet både i Trygdemeldinga og Velferdsmeldinga (1994-95) og droppet fordi det er for komplisert.
Det er forventet at økt yrkesaktivitet vil føre til større opptjening av pensjonsrettigheter for kvinner. Men endringer i forholdet mellom menns og kvinners inntekt går svært langsomt, og deltidsandelen blant kvinner er relativt stabil. Et mer brutalt arbeidsliv med høyt tempo og aktiv utstøting av de som ikke henger med, kan også bidra til å holde deltidsprosenten oppe.
Dersom hovedprinsippet skal være at en i større grad enn i dag skal få pensjon etter hva en tjener, er det ingen tvil om at det betyr en omfordeling fra lavlønte til høytlønte, fra kvinner til menn i forhold til dagens ordning. Kommisjonen ønsker eksplisitt at større deler av systemet skal likne mer på forsikring enn på skattefinansiering, og det svekker grunnprinsippet likhet/omfordeling
Et annet punkt som er viktig for kvinnene er angrepene på tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor. Disse avtalene er tariffestet, men vil kunne komme under sterkt press.
Jeg vil framheve noen viktige punkter i dagens ordninger:
Pensjonskommisjonen mener det bør bli slutt på systemet med en garantert bruttopensjon. Argumentet er at det vil være urimelig om endringer, les kutt, i folketrygden ikke skulle ha noen konsekvenser for offentlig ansatte. Tjenestepensjonen bør derfor bare være et supplement. Når det gjelder nivået på pensjonen, skriver de at en kan ta sikte på at dette opprettholdes. Men siden dette dreier seg om rettigheter i tariffavtalen, vil dette lett kunne føre til at offentlig ansatte må slåss om sine pensjoner ved hvert eneste tariffoppgjør.
De offentlige pensjonsordningene, med bruttogarantien, er et nøkkelspørsmål for hele endringen i folketrygden. Det er opplagt vanskeligere å få til kutt i folketrygden dersom dette bare skal ha virkning for privat ansatte. Slik er opprettholdelse av dagens offentlige tjenestepensjon også en forsvarslinje for ansatte i privat sektor.
Pensjonskommisjonen er på kollisjonskurs med arbeiderklasse- og kvinneinteresser. Diskusjonen - og organisering av motstanden - kan ikke vente på mer konkrete innstillinger, kampen om grunnprinsippene må føres nå. Allianser må bygges mellom ansatte i offentlig og privat sektor. Konsensusen i kommisjonen om grunnprinsippene må brytes, før de nærmest blir oppfattet som nye naturlover og oppgaven blir å gjøre det beste ut av det. Dette er en utfordring til fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, og alle andre sosiale bevegelser, og det haster.