Pensjonskommisjonen (PK) vil endre grunnprinsippene i folketrygden og legge forsikringstekniske beregninger til grunn for opptjening av tilleggspensjon, av PK kalt inntektspensjon.
Hovedprinsippet i forslaget til nytt pensjonssystem er at det skal være større samsvar mellom hva du tjener, hva du betaler inn og hva du får utbetalt. Dette skal først og fremst sikres gjennom en alleårsregel, dvs. at alle år du har inntekt skal telle med i opptjening av din pensjon, og størrelsen på pensjonen skal bestemmes av det du har betalt inn. Dagens besteårsregel skal fjernes. Den går ut på at de 20 beste årene dine bestemmer størrelsen på pensjonen, selv om du må ha opptjent pensjonspoeng i 40 år for å få full uttelling.
Prinsippet om større samsvar mellom inntekt, innbetaling og pensjon innebærer også at det skal kuttes i pensjonen for hvert år pensjonistkullenes forventede levealder øker, fordi hver enkelt da får utbetalt pensjon i flere år enn det innbetalingen i sin tid var basert på. Og det skal også kuttes kraftig i pensjonen dersom en går av tidligere enn pensjonsalderen av samme grunn. Alle disse forslagene støttes også av mindretallet Henriette Westhrin, SV, selv om hun legger fram en annen modell.
Slike forsikringsprinsipper er bra for folk med høye inntekter og jobber der det er mulig å holde ut lenge. Mens det er dårlig for folk med lavere inntekter og harde jobber. Siden menn tjener mer enn kvinner, er denne ordningen dårligere for kvinner enn for menn. Disse virkningene er nødvendige følger av et større samsvar mellom inntekt og pensjon, og en trenger ikke kunne noe teknisk om pensjon for å forstå det. Det er da også konsekvensene av flertallets forslag, og de sier sjøl at forslaget vil være bedre for menn enn for kvinner i forhold til dagens situasjon. De pynter litt på forslaget ved å legge til noen små forbedringer for inntekter mellom 113.000 og 210.000 (forutsatt jevn inntekt i 40 år, som disse gruppene stort sett ikke har), men konsekvensen er likevel at vanlige inntekter taper, høyere vinner.
Den angivelige hensikten med dette er å få folk til å jobbe lenger for å opparbeide mest mulig pensjon og unngå reduksjon. I praksis vil det bety at alle de som ikke har mulighet til å jobbe lenger pga helsa eller fordi arbeidsplassen ikke vil ha dem, må klare seg med mindre pensjon.
Forsikringsprinsippene begrunnes med argumentet om at folk får igjen det de har betalt for og at det er mer rettferdig. Dette er den moderne rettferdigheten som består i at er du rik, skal du ha mye av alt: de som tjener mye får mer pensjon, og de som tjener lite får mindre.
Også i dag er det et visst samsvar mellom hva du tjener og hva du får i pensjon, og slik bør det være. Tenkningen som ligger til grunn for dagens system er likevel en helt annen enn at du skal få igjen det du har betalt inn. Det er grunn til å gå tilbake til ideene i folketrygden. Anne Lise Seip siterer i sin bok Veiene til velferdsstaten Sosiallovkomiteen av 1935 som pekte på at det var forskjell mellom ordninger "der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til". Hun konkluderer med at: "Det var altså samfunnets bæreevne, ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjon."
Folketrygden har to elementer. Minstesikringen består av at alle får en minstepensjon. (Alle med 40 års botid i Norge, mange innvandrere fyller ikke kravene; dette er noe som må endres, men dette er ikke tatt opp av PK.) Standardsikringen (standardtrygghet) ble innført for at man ikke skulle få et plutselig og bratt fall i inntekten, men også som trygdet kunne beholde omtrent den levestandard man hadde opparbeidet seg. Den bygger på opptjente pensjonspoeng. 40 år skulle være nok til å få utbetalt full tilleggspensjon. 20-årsregelen, besteårsregelen, tok utgangspunkt i at de fleste har høyest inntekt på slutten av yrkeslivet og skulle bidra til å sikre levestandarden, også for grupper som hadde hatt varierende inntekter. På det tidspunktet folketrygden ble vedtatt var det bl.a. bønder. Et viktig argument for standardsikringen har også vært at alle skal ha felles interesse av å opprettholde folketrygden, og at behovet for private forsikringer skal være minst mulig. Grunnideen er altså ikke at du skal ha igjen det du har betalt inn, men et samfunnsmessig system for å sikre alle en brukbar alderdom. Ordningen bygger på solidaritet mellom generasjonene.
Besteårsregelen utgjør det viktigste bruddet med forsikringsprinsippet, og det er satt inn kraftig skyts for å undergrave støtten blant folk.
Det viktigste argumentet som brukes mot besteårsregelen, er at den er urettferdig. Arbeiderpartiets folk i PK reiser rundt og viser bilder av to kvinner som har betalt inn likt gjennom livet og fått ulik pensjon, og to som har betalt inn ulikt og fått lik pensjon. Den opplagte konklusjonen er at dette er urettferdig, ut fra en forsikrings- og markedslogikk. Men det er faktisk slik velferdsstaten ideelt sett skal fungere, alle betaler inn over skatten, men folk får ulikt igjen - etter behov. Dette prinsippet undergraves bl.a. av skattelette til de rike.
For å ta en parallell til helseområdet. Alle betaler skatt til helsevesenet, men folk får tilbake ulikt i forhold til hva slags helse de har gjennom livet. Det er ikke slik at folk som har vært friske tenker at de må skynde seg å ta en plastisk operasjon når de blir gamle for å "få tilbake" det de har betalt inn. God helse er en fordel, de som har god helse bidrar til å betale for dem som har dårlig helse. Samtidig vet alle at dersom sykdom rammer dem, vil de ha fordel av ordningen.
På samme måte kan en se på trygg, fast jobb med sikker inntekt som et gode, som gjør det mulig å bidra til felleskassa slik at andre som ikke har hatt de samme mulighetene får en brukbar pensjon. Samtidig som en vet at hvis arbeidsløshet og utstøting skulle ramme en sjøl, finnes et slingringsmonn i forhold til pensjon. Her ligger det solidariske grunnlaget for velferdsstaten.
Besteårsregelen betyr at samfunnet tar et kollektiv ansvar for å sikre en brukbar pensjon for folk som ikke har et liv som passer med idealet om full, fast jobb med jevn og sikker inntekt gjennom hele livet. Dette idealet stemmer ikke med kvinners faktiske liv, men det er også andre som ikke passer inn: Folk som er arbeidsløse i kortere eller lengre tid, langtidssyke (utover sykmeldingsperioden), studenter, folk som går på attføring, omskoleres eller tar videreutdanning uten full lønn vil heller ikke tjene opp pensjonspoeng tilsvarende full jobb. Alle disse tjener på besteårsregelen.
Ordningen er ikke "treffsikker" på den måten at den utelukkende tjener de svakeste, men den er til glede for svært mange. Faktisk viser pensjonskommisjonen at det store flertallet taper på overgang fra dagens ordning til alleårsregel (se figur). Bare de 10 % av kvinnene som har høyest pensjon og de 20 % av mennene med høyest pensjon vil tjene på overgangen. Besteårsregelen er altså et eksempel på en ordning som tjener flertallet, samtidig som den er til fordel for utsatte grupper og utgjør et sikkerhetsnett for alle.
Figuren er tatt fra Pensjonskommisjonens innstilling (side 136) og viser den isolerte virkningen av overgang fra dagens regelverk med 40 års opptjening og besteårsregel til et nytt system med alleårsregel (her kalt livsløpsopptjening). Første desil er de 10 % med lavest pensjon, andre desil er de 10 % neste, etc. Figuren viser at bare de to øverste desilene blant menn tjener på en slik omlegging og bare den øverste desilen blant kvinner (ligger over en tenkt tversoverstrek ved 100 som markerer at systemene slår likt ut). Menn med lav pensjon er de største taperne. Figuren viser at ideen om at menn med vanlige inntekter vil tjene på en alleårsregel ikke har rot i virkeligheten. Se for øvrig artikkelen. Merk at denne figuren ikke viser virkningen av andre spareforslag i kommisjonens innstilling som reduksjon av pensjon i forhold til levealder og at pensjonen ikke skal følge lønna. Dette ville vist at enda flere ville tape mye mer.
Fjerning av besteårsregelen innebærer at all risiko i livet i form av annet enn fullt fast arbeid med god lønn straffes med lavere pensjon og blir den enkeltes ansvar alene.
På tross av dette hevdes det at besteårsregelen først og fremst tjener akademikere og høytlønte med bratt karriere, dvs. stor forskjell på begynnerlønn og sluttlønn. Særlig har det vært hevdet av ledelsen i Fellesforbundet at sliterne, vanlige industriarbeidere, vil ha fordel av om denne regelen oppheves. Dette er i strid med opplysningene i pensjonskommisjonens innstilling. Figuren viser tvert i mot at det menn med lave lønninger som taper mest. Årsaken til dette er bl.a. at mange mannlige industriarbeidere jobber både skift og overtid mens de er yngre, men er tvunget til å trappe ned når de blir eldre. De har heller ikke jobber der de kan stå lenge.
I tillegg kommer at arbeidslivet har endret seg, og at mønsteret med faste livstidsjobber er i ferd med å forsvinne. Stadig flere blir skjøvet ut og inn av arbeidslivet av fusjoner, nedleggelser og ulike former for outsourcing. Besteårsregelen blir ikke mindre viktig framover, men mer.
Stikk i strid med det forrige argumentet hevdes det fra andre at besteårsregelen ikke er så viktig for kvinnene, tvert imot er det menn som tjener på ordningen.
Aller først, svært mange kvinner som jobber deltid i perioder av livet og full tid i andre perioder, vil tape på at besteårsregelen forsvinner. Selv om de i dag ofte ikke har 40 års opptjening. Og selv om de i et nytt system vil ha noe bedre pensjonsopptjening på inntekter mellom 113.000 og 210.000.
PK vil pynte på dette gjennom å styrke ordningen med omsorgspoeng, dvs. øke opptjeningen ved omsorg for barn under 6 år og pleietrengende eldre. I seg selv er en slik økning bra. Men denne ordningen gjelder kvinner som har omsorg tilnærmet på heltid, og er ikke noe alternativ for kvinner som jobber deltid. Det siste er den vanligste tilpasningen blant kvinner til skvisen mellom arbeid og familie, og endringene vil føre til at disse kommer dårligst ut. Ordningen treffer heller ikke kvinner som jobber deltid fordi de ikke får andre jobber eller fordi de ikke orker full stilling. Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen oktober 2003, bearbeidet av NHO-direktør Olav Magnussen, viste at bare 45 % av de som jobbet deltid hadde omsorg for barn.
Dette er et viktig prinsipielt spørsmål. Ca 44 prosent av kvinnene jobber til en hver tid deltid, og andelen er relativt stabilt. Dette framstår som den enkelte kvinne/families eget valg, mens det i stor grad er et samfunnsmessig fenomen. Deltidsarbeidet er et resultat av samfunnets organisering der omsorg for barn og gamle i stor grad hviler på familien og fortsatt mest på kvinnene. Dette holdes oppe bl.a. av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, organisering av deltidsstillinger, arbeidstida og både menns og kvinners forståelser av kjønn. Så lenge deltidsarbeidet i stor grad har samfunnsmessige årsaker, skal perioder med deltid ikke gi redusert pensjon. Uansett om deltid tilsynelatende er frivillig valgt eller ikke er knyttet til omsorgsarbeid.
I stedet legger PK opp til at deltid er et individuelt valg og at samfunnet bare skal ta et kollektivt ansvar for kvinner som jobber tilnærmet full tid med omsorgsarbeid.
Det er likevel noe riktig i at menn tjener mest på besteårsregelen. Som figuren viser, er det lavtlønte menn som taper mest på en overgang til alleårsregel. Dette er fordi PK har regnet inn de økte omsorgspoengene i figuren - og dette veier noe opp for de lavtlønte kvinnene som ofte er lenger hjemme med barn.
Besteårsregelen er bare aktuell for de som kommer over minstepensjon, og ca 50 % av kvinnene, men bare 10 % av mennene, er minstepensjonister. Ergo er ordningen til fordel for 90 % av mennene og 50 % av kvinnene. Menn har også flere år i arbeid og dermed bedre mulighet til å velge bort dårlige år. Samtidig er det slik at stadig flere kvinner opptjener rett til tilleggspensjon utover minstepensjonen; framover vil derfor stadig flere kvinner få stadig mer glede av besteårsregelen - og da er det jo på høy tid å få den vekk!
En fordel for nærmere 50 % av kvinnene er ikke uviktig. Og forskjellen er til dels stor, regelen kan være avgjørende for at kvinner får mer enn minstepensjon. Men det er også slik at selv små summer har stor betydning. Nettopp fordi kvinner har lavere opptjening, betyr også mindre beløp mye for hverdagen. Det hjelper ikke damene som går ned i pensjon at det er flere menn som gjør det samme, det kan de ikke gå i butikken med.
Folketrygden er allerede i dag et system som er bygd på menns livsløp. Hege Brækhus, amanuensis ved Institutt for rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, beskriver trygdens funksjon slik: "Bare det leveviset som er typisk for menn, fulldags inntektsgivende arbeid uten avbrudd, gir uttelling som sikrer en fortsettelse av tilvant levestandard." (Et nødvendig gode. Folketrygdens plass i Velferds-Norge.) For kvinner representerer trygdesystemet en "garanti mot fattigdom". Kravet fra kvinnene har vært en pensjonsordning bedre tilpasset kvinners livsløp. Prinsippet om større samsvar mellom inntekt og pensjon og alleårsregelen er et langt skritt i motsatt retning. Da hjelper det ikke med noen smuler til de aller lavest lønte og med bedre omsorgspoeng, for å kompensere for feil kjønn.
Konklusjonen er at det store flertallet vil tape på overgang til alleårsregel i forhold til dagens system. Dette er nettopp et ledd i omfordeling fra vanlige inntekter til de rikeste. Ordningen vil ramme kvinnene særskilt, ikke som en særgruppe slik de ofte blir omtalt, men som flertallet av pensjonistene; 60 % av befolkningen over 70 år er kvinner og kvinneandelen øker med alderen. Endringene vil ramme alle som ikke har stabil fast jobb hele livet. Innføring av forsikringsprinsipper bryter med solidaritetstanken som ligger i bunn av velferdsstaten, i stedet skal en hver være sin egen lykkes smed. Alt dette gjør at det er grunnlag for en brei allianse til forsvar av dagens prinsipper.
Likevel viser høringsuttalelsene at flere organisasjoner, på tross av kritiske innvendinger mot mange av PKs forslag, er uklare i synet på alleårsregel/oppheving av besteårsregelen. Noen støtter alleårsregel samtidig som de krever at nettopp deres gruppe må få ordninger som kompenserer for ulempene ved en slik regel. Akademikerne og studentene krever pensjonsopptjening under utdanning, likestillingsombudet krever garantert pensjonsopptjening for foreldre med barn under 10 år uavhengig av yrkesdeltakelse. Tidligere har ledere i fagbevegelsen tatt til orde for arbeidsløses rettigheter. FFO krever at det i pensjonssammenheng bør ses bort fra manglende periodevis eller prosentvis deltakelse i arbeidslivet dersom dette skyldes funksjonshemning eller kronisk sykdom, men det er uklart om dette kommer i tillegg til eller i stedet for den nåværende regelen. Disse kravene er forståelige og rettferdige og viser nettopp at en alleårsregel vil slå negativt ut for mange. Samtidig er sjansene for å få innfridd alle krav om egne regler for alle dem som rammes, uhyre små, nettopp fordi de bryter med hovedprinsippet i forslaget - større samsvar mellom inntekt, innbetaling og pensjon. De ulike gruppene kan oppnå mer ved sammen å forsvare besteårsregelen.
Diskusjonen om grunnprinsippene i folketrygden og konsekvensene av å innføre alleårsregel og fjerne besteårsregelen er derfor avgjørende for at flest mulig organisasjoner og enkeltpersoner skal samle seg bak kravet om å avvise hele PKs forslag. For det er nettopp det som må være kravet til en ny politikk i 2005.