Jeg vil i denne innledningen først gå inn på premissene for Pensjonskommisjonens innstilling. Deretter skal jeg snakke om hovedinnholdet i forslagene. Særlig med vekt på konsekvensene for kvinner. Tilslutt skal jeg si noe om fondering.
Utgangspunktet for kommisjonen, som folk sikkert har fått med seg fra media, er på standen om at det blir for få yrkesaktive til å forsørge for mange gamle. Og det ligger i bunnene av hele denne pensjonsdiskusjonen; at det fra fire og en halv person i yrkesaktiv alder per alderspensjonist i dag vil være to og en halv i 2050 og 1,9 i 2100. Og påstanden til kommisjonene er at dette krever 20 prosent kutt i pensjonsutgiftene og at det krever at folk må jobbe lenger. Dette er hovedbudskapet i pensjonskommisjonens innstilling.
Så da blir jo det første spørsmålet: Er det sånn at det må kuttes?
Og da er jo først spørsmålet om det blir for mange gamle. Statistisk sentralbyrå hadde en prognose på levealder i 1999 der de mente at forventet levealder for kvinner ville bli 84 og for menn 80 år i 2050. Og dette vil innebære at "eldrebølgen", som den kalles, når en topp i 2040 og deretter avtar noe. Det vil si; det var Statistisk sentralbyrås framskrivninger i 1999. Men i forbindelse med Pensjonskommisjonen, lagde de en ny framskriving og da forutsetter de at alderen skal øke til 88 i 2050 og 95 i 2100. Dette er tallene for kvinner. For menn regner de med at levealderen skal øke til 84 år i 2050 og til 92 år i 2100. Og dette er en forlengelse av levealderen framover som går rett opp. Statistisk sentralbyrå snakker selv om "de atskillig dristigere forutsetningene".
Mange helsevitere mener at dette er det ikke noe grunnlag for å anta - at levealderen bare skal fortsette å øke. Det er liten sannsynlighet for at denne kurven ikke vil flate ut en eller annen gang og det er veldig vanskelig å spå om 2100, det er jo faktisk hundre år til. Men det pekes på at den generasjonen som blir gammel nå er den første generasjonen der kvinner har røkt hele livet. Vi har livsstilsykdommer, vi har overvekt, vi har stress og stadig mer brutalt arbeidsliv. Det er mange ting i tida nå som gjør at det å spå så sikkert om levealderen så langt fram er veldig usikkert. Men med de talla har de fått en fin kurve som ser sånn ut:
Og det er jo veldig en veldig skremmende kurve, ikke sant? Forsørgelsesbyrden overfor eldre går rett til vers. Men nå er det jo sånn at spørsmålet om hva slags tall man tar med bestemmer også hvilke resultater man får ut i den andre enden.
For det er sånn at hvis man ser på forsørgelsesbyrden ikke bare overfor eldre, men også for ungdom under 20 år, som jo stort sett ikke forsørger seg sjøl, så blir bildet et helt annet fordi fruktbarheten nå er veldig lav, så det er færre barn og unge. Hvis du tar med de færre barna, får du en kurve som ikke har den fine rett i taket-kurven fram mot 2050 som Sigbjørn Johnsen er så glad i å vise fram. Du får en kurve som er mye jevnere, og som blant annet viser at det var flere å forsørge i 1970 enn det er nå, fordi andelen barn og unge er gått så kraftig ned.
Dette viser jeg for å illustrere at det flere måter å regne på når vi skal vurdere forsørgelsesbyrden i et samfunn. Det er ikke så entydig gitt at resultatet blir slik pensjonskommisjonen framstiller det: At dette går rett ad undas hvis man ikke gjør noe.
Vi må jo dessuten slå fast at å snakke om "for mange gamle" er et forferdelig utgangspunkt. Det at folk lever lenger er altså en slags forbrytelse, det var ei gammel dame som sa at det er jo som om vi gamle er reine Svartedauden, og det er jo sant at man kan får inntrykk av det slik framstillingen nå er. Dette er jo snakk om at folk lever lenger, altså et uttrykk for velstandsforbedring i samfunnet og en enorm ressurs for samfunnet - ikke et kjempeproblem.
Så er det den andre delen av påstanden: Det blir for få yrkesaktive. Utgangspunktet for kommisjonen er at det er for få yrkesaktive, og at dette vil bli verre, dermed må folk jobbe lenger. Da blir jo spørsmålet er det nødvendig med press og økonomiske straff på den enkelte for å få folk til å jobbe. Er det det som trengs?
Det går an å peke på at det er faktisk en god del mennesker i dette samfunnet som vil jobbe, men som ikke får jobbe. Kvinner i Norge har veldig høy yrkesaktivitet allerede så mye av problemet som omtales i resten av Europa, gjelder oss i mindre grad. Det finnes arbeidsledige, det finnes folk på tiltak, det finnes funksjonshemmede og yrkesvalghemmede som ikke er i jobb og som uttrykkelig gir uttrykk for at de vil jobbe. Folk støtes ut av arbeidslivet i stadig større grad. 300.000 er uføretrygdet i dag. Av dem er det en del som er trygdet fordi det ikke finnes arbeid som er tilpasset dem og som de faktisk kunne ha utført. Og det finnes en god del som er uføre fordi arbeidslivet har støtt dem ut. Det har vært så hardt at de har fått skader som gjør at de ikke er i stand til å jobbe lenger. Mange folk på deltid ønsker å jobbe mer. Det finnes derfor enkle ting å ta tak i hvis man ønsker å øke yrkesaktiviteten som er andre ting enn å straffe dem som vil gå av med alderspensjon ved å redusere ytelsene. F.eks. kunne Arbeidslivslovsutvalget fått et helt annet mandat; forslaget fra flertallet vil i stedet bidra til å støte flere ut av arbeidslivet.
For det som ikke snakkes så mye om, selv om det står i kommisjonens innstilling, det er jo at produktiviteten i Norge øker. Det er faktisk sånn at offentlige beregninger i kommisjonens innstilling anslår at verdiskapningen vil være dobbelt så høy i 2050 som i dag. Det betyr at samfunnet har mye større verdier å disponere. Og spørsmålet om hva den rikdommen skal benyttes til og av hvem det er politiske spørsmål, det er spørsmål om valg og ikke et spørsmål om at man må. Og dette står det dessverre mye mindre om i avisene enn det står om Sigbjørn Johnsen yndlingskurver som viser alle disse gamle som skal forsørges av så fryktelig få yrkesaktive. Økningen i verdiskapning fra nå til 2050 gir rom for økt skatt. Roar Eilertsen i De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte har regnet ut at om vi betaler ti prosent høyere skatt i 2050 så har blir nasjonen som helhet 70 prosent rikere enn i dag i stedet for hundre prosent rikere. Verdiskapningen dobles. Dette kan samfunnet ta ut i formue som privat rikdom - med den fordelinga det innebærer eller samfunnet kan ta det ut som mer skatt som gir økt offentlig rikdom og bedre mulighet til å opprettholde offentlige tilbud som for eksempel pensjon.
Ti prosent økt skatt i 2050, det er omtrent det pensjonskommisjonen mener er nødvendig for å dekke opp de økende utgiftene vi får dersom den nåværende folketrygdordningen fortsetter. Fem prosent økt skatt vil være å øke skattenivået til et nivå på linje med det som er i Danmark og Sverige i dag. Nå er det jo mange av oss som mener at vanlige folk betaler nok skatt, i og for seg, men her må man jo også legge inn at mange også jobber for et mer rettferdig skattesystem der det er de som har de høyeste inntektene og formuene som skal betale mest skatt. Poenget her er at med økt verdiskapning i samfunnet, så får du et spørsmål om hvorvidt denne verdiskapningen skal gå bare til økt privat rikdom, mens det offentlige blir strupt på samme måte som vi ser i dag. Det er et mulig valg å bestemme at den økte verdiskapningen skal gå til offentlig forbruk. Slik at de kan brukes til pensjon, til helse- og sosialsektoren, skole osv. Hvordan denne rikdommen skal forvaltes er et politisk valg i dag, og vil også være det i framtida. Det er viktig å være klar over at det er en forutsetning for pensjonskommisjonen at de ikke kan øke skattene, fordi de ønsker å fortsette dagens politikk med å gi skattelette til de rikeste. Fordi økte skatter etter rådende ideologi vil svekke konkurranseevnen osv. PK føyer seg pent inn i politikken med å slanke offentlig sektor.
Et svært viktig poeng her er at selv om man ikke øker skattene, må jo likevel folk betale mer. Da vil folk måtte betale penger sjøl til ulike private pensjonsforsikringer ved siden av skatten for å sikre seg at de får en pensjon som det er mulig å leve av. Det er ingen som tror at det vil gå mindre samfunnsmessige ressurser til pensjon i 2050 enn i dag. Spørsmålet er hvor mye av dette som skal være i offentlig regi i et offentlig trygdesystem og hvor mye som skal overlates til tjenestepensjonsordninger og private forsikringer. Dess mindre som er i et offentlig trygdesystem, dess mer som er i private forsikringer, dess større forskjeller vil det blir på fattige og rike i forhold til hvor mye pensjon man faktisk får. Når den offentlige pensjonen krympes og den private andelen øker, får du en omfordeling av pensjon fra de fattige til de rike som kan betale for seg. Dette er et system vi kjenner igjen fra helsevesenet: USA bruker samlet mye mer på helsevesenet enn Norge, men det brukes gjennom et privat system som gjør at det er gode muligheter for de rike og ekstremt dårlige for de fattige. Men som nasjon bruker de ikke mindre på helsevesenet, men mer.
Dragkampen om de framtidige pensjonene står altså ikke over hvor mye samfunnsmessige ressurser som skal brukes på pensjonene, men over om de skal finansieres via skatt og offentlig pensjon eller om de skal finansieres gjennom et privat system der vi betaler private pensjonsavgifter til forsikringsselskapene. Diskusjonen om hvorvidt samfunnet har råd blir derfor en helt fiktiv diskusjon. Det er ikke et spørsmål om ressursene men om fordelingen og kanaliseringen av dem.
Så mye om rammebetingelsene. Jeg har lagt såpass stor vekt på det fordi jeg mener at hvorvidt pensjonskommisjonen får gjennomslag for sine forslag eller ikke er avhengig av om de får folk til å tru på at vi må dette eller ikke. Hvis folk trur at vi må kutte pensjonene, så får pensjonskommisjonen gjennom sine forslag. Men hvis folk tenker at nei, vi må ikke, dette er politiske valg, da kan vi greie å vinne denne kampen.
Hovedprinsippet i forslaget som pensjonskommisjonen har lagt fram er at det skal være et større samsvar mellom hva du tjener, hva du betaler inn mens du er yrkesaktiv og hva du får i pensjon. Så mye samsvar at vi i framtida skal betale en egen avgift som går til en slik inntektspensjon. Denne avgiften er beregnet slik at du hvert år skal du tjene opp 1,25 prosent av inntekten din, til det som kalles din pensjonsformue. Den bestemmer hvor mye du får utbetalt når du går av med pensjon. Hvis du som regneeksempel jobber i 40 år med jevn inntekt, vil du tjene opp til en pensjon som er lik 50 % av inntekten din. (40 år er bare regneeksempel, antall år skal ikke spille noen rolle, bare totalinntekt.)
Samtidig skal alle fortsatt garanteres en minstepensjon, kalt garantipensjon, der staten skyter til det du ikke sjøl har klart å tjene opp.
Før jeg går videre skal jeg ta et lite sidesprang til dagens system, for å ha det som bakteppe.
[G1-G3 - hvor omfattende avhenger av taletid og kunnskapsnivå.]
I dag har vi folketrygd for alle, med ett viktig unntak. Full utbetaling krever 40 års botid i Norge. Det betyr noe som mange ikke er klar over: At ikke alle i Norge får minstepensjon. Jeg trudde også det før jeg begynte å jobbe med dette; at alle får minstepensjon. Men du må ha bodd 40 år i Norge for å få minstepensjon. De som får asyl i Norge får fulle pensjonsrettigheter, men de som er innvandrere og de som får opphold på humanitært grunnlag, har ikke rett til minstepensjon hvis de ikke har bodd i landet i 40 år. PK har ingen forslag om å endre på dette, fortsatt vil det være folk som ikke får minstepensjon.
Intensjonen da folketrygden ble lagd, var at man skulle ha 66 prosent av inntekten i pensjon, i dag er nivået sunket til cirka 50 prosent brutto, og omlag 60 prosent netto fordi skattereglene for pensjonister er relativt gunstige. Folketrygden består av en grunnpensjon og en tilleggspensjon. Grunnpensjonen er det som kalles for G. 1G er grunnbeløpet i pensjonssystemet i dag. Oppå det tjener folk rettigheter i forhold til hvor mange år de er i arbeid og hva de tjener. De som ikke har opptjent nok rettigheter, de får et særtillegg til grunnbeløpet. Grunnbeløpet pluss særtillegg er det som kalles for minstepensjon. I dag er det sånn at du tjener opp pensjonspoeng hvert år du tjener mer enn 1G. 1G er i dag rundt 57.000 kroner. Og du må ha 40 år med opptjening av poeng for å få en full uttelling. (Merk at dette er noen andre 40 år enn de botidsåra vi snakket om i sted.)
Hvor mye du får utbetalt i pensjon regnes i dag ut i forhold til inntekten du har hatt i de 20 beste åra du har jobbet. Det er det som kalles for besteårsregelen. Hvis du har hatt 20 år med deltid og 20 år med heltid, så kan du få kutta de deltidsåra og få full pensjon etter de 20 åra med fulltids arbeid og inntekt. Derfor er dette et viktig spørsmål for kvinner. I dag er det også sånn at inntekter over 6G (ca 340.000) ikke gir fulle poeng. Hvis du tjener mer enn 6G får du ikke full uttelling i pensjonspoeng for det som fra 6G til 12G. I dag er det nemlig sånn at dess høyere inntekt du har, dess lavere uttelling får du i pensjon - relativt sett. Har du lav inntekt beholder du en relativt stor del av denne i pensjon, har du høy inntekt får du en mindre andel. Det er jo for så vidt logisk, for hvis du tjener lite må du jo ha en stor del av inntekten som pensjon for å kunne leve av pensjonen. Dette er omfordelingselementet i dagens folketrygdordning.
Tilbake til T8
Nå er det et helt sentralt prinsipp for PK at det skal være mer samsvar mellom hva du tjener, hva du betaler inn og hva du får utbetalt i pensjon. Du skal kunne tjene opp mer også om du tjener mer enn 340.000. Du skal fortsette å ha mer og mer pensjon etter hvor mye du tjener opp til 8G som er drøye 450.000 kroner.
En konsekvens av dette prinsippet er at besteårsregelen skal bort. Fordi hovedprinsippet skal være at hvert år du er i arbeidslivet legger du en liten sum til din egen pensjonsformue. Det betyr også at hvert år du «roter bort», roter du også bort en del av pensjonen din. Det betyr at all risiko ved deltid, sykdom, arbeidsledighet, attføring, utdanning eller at livet ditt rett og slett ikke går på skinner, er overført til den enkelte.
Dette med at det skal være samsvar mellom hva du tjener, hva du betaler inn og hva du får ut i pensjon, har også direkte konsekvenser for utforming av en ordning med fleksibel pensjonsalder fra 62-67 år. Du skal kunne gå av ved 62 år hvis du trenger/ønsker det, men da skal du tape på det ved lavere pensjon resten av livet. For når du har tjent deg opp disse 1,25 prosentene hvert år, så har du tjent deg opp en viss sum, din pensjonsformue. Og så er det opp til deg om du vil bruke den summen fra du er 67 år og ut livet eller om du vil bruke den til å gå av tidligere og da få mindre per år. Den summen de har regnet ut at du skal få, gjelder dersom du går av når du er 67. Går du av før det blir pensjonen avkortet.
Konsekvensen er at hvis du tjener for eksempel 284 000 jevnt i 40 år da vil du tape over 30.000 i året i pensjon resten av livet dersom du går av ved 62 år. (Kilde Aftenposten.)
Det skal, som sagt tidligere, fortsatt være sånn at de som ikke har tjent opp fulle rettigheter skal ha rett til en garantipensjon - en framtidig minstepensjon. Men den garantipensjonen vil staten bare betale til folk som går av når de er 67. For å få lov til å gå av ved 62, må du ha nok pensjon du sjøl har opparbeida deg. I følge PKs innstilling må du minst ha tjent 278.000 i året i jevn inntekt i 40 år (pensjonsopptjeningen blir justert i forhold til lønnsutviklingen) for å få lov til å gå av ved 62 etter det nye systemet. (Det er ikke antall år, men total inntekt som er avgjørende, du kan godt ha færre år hvis du har høyere inntekt.) Dette betyr at det er veldig mange kvinner som ikke fyller dette kravet, både blant heltidsarbeidende og deltidsarbeidende.
(Har transparent av Aftenposten-oppslaget under, men ikke digitalt.)
Aftenposten regnet ut at det er 923.000 arbeidstakere i Norge i dag som ikke tjener nok til å kunne gå av som 62-åringer, hvorav 590.000 kvinner. PK vil fjerne muligheten til å gå av ved 62 med AFP - avtalefestet pensjon og erstatte det med denne fleksible ordningen som ikke vil være et alternativ verken for de med lavest inntekt i de hardeste kvinneyrkene eller for de med litt mer. For de som ligger over grensa og får muligheten til å gå av, vil pensjonen altså bli redusert kraftig.
Denne kurven fra PK viser hvem som taper på å gå over til en såkalt livsløpsbasert opptjening - altså at hvert år teller likt opp til 8G - fra et system der du har de tjue beste åra som teller - besteårsregelen. Kurven viser at kvinner ikke kommer så veldig mye dårligere ut i bunnen av inntektsskalaen, dels fordi så mange uansett vil få garantipensjon, dels fordi ordningen med omsorgspoeng vil gi mer uttelling. For å komme bedre ut med det nye systemet enn med dagens ordning, må du ligge høyt oppe i inntekt. Det er bare ti prosent av damene som tjener nok til å komme bedre ut med den nye ordningen. Hvis du er mann må du være blant de tjue prosentene som tjener mest for å komme bedre ut. Alle andre taper på overgang fra besteårsregel til livsløpsbasert opptjening. Besteårsregelen må forsvares utfra både klasse- og kvinneperspektiv.
Denne transparenten viser hvem som tjener og hvem som taper på den nye modellen, når en ikke tar med bortfall av besteårsregelen,. (Merk igjen at disse som mange andre regneeksempler forutsetter jevn inntekt i 40 år).
Begge disse kurvene viser en omfordeling til de med høyest inntekter.
Det som også er interessant er disse endringene ikke gir innsparinger, fordi det viser seg at det en sparer inn på pensjonene til lavere og midlere inntekter, gis bort til de med høyest inntekt. Hele forslaget dreier i praksis om å ta fra dem med lavere og midlere inntekter og gi til dem med høye inntekter. Begrunnelsen er at økt samsvar mellom inntekt, innbetaling og pensjon skal stimulere til at folk jobber lenger. (Kilde bl.a. økonom Jan Mønnesland i Utdanningsforbundet, Temanotat 2004/1.) Noe som er ytterst tvilsomt.
Prinsippet om at man nå skal tjene opp sin egen pensjonsformue gjennom de 1,25 prosentene av inntekten som blir satt av hvert år har flere konsekvenser. Det blir i større grad ditt individuelle ansvar å spare til "din" formue, samfunnsmessig omfordeling bygges ned. Også kommisjonens mindretall - Henriette Westhrin fra SV - går inn for en faktisk sammenheng mellom det du betaler inn og det du får ut - en mer forsikringsmessig oppbygging av pensjonen.
(Hvis en ønsker å utdype prinsippene i velferdsstaten også bruke T12.)
Pensjonskommisjonen angriper selve grunnideen i velferdsstaten om skattefinansiering og omfordeling og erstatter dette med forsikringsprinsipper.
(Et argument fra PK mot omfordeling er at det er urettferdig at folk som har betalt inn det samme i pensjonsavgift får ulike pensjoner. Dette kan sammenliknes med at folk betaler inn det samme i skatt til helsestell, men får ulikt ut etter hva de får behov for. Her kolliderer to ulike måter å tenke på.)
PK markerer samsvaret mellom inntekt, innbetaling og pensjon tydelig med en egen avgift, der det du får igjen tilsvarer det du har betalt inn under visse økonomiske forutsetninger om avkastning o.l. Dette vil i framtida gjøre det lettere å skille hele inntektspensjonen ut fra statsbudsjettet og overlate det til private aktører. Det vil nok ikke gå lang tid før noen krever at forsikringsselskapene skal bli likestilte aktører også på dette markedet. Vi kan høre argumentet - når dette er blitt en mer forsikringsmessig ordning er dette ikke nødvendigvis noe staten skal drive med. (Systemet legger også til rette for den svenske ordningen der en viss del av pensjonen forvaltes av den enkelte som en innskuddspensjon - som kan tapes på børs.)
Det de skal spare penger på, er at de skal innføre et delingstall. Det betyr at dess lenger ditt årskull antas å leve, dess mindre pensjon får du. Delingstallet fastsettes ved 67 år for hvert årskull, og vil redusere pensjonsutgiftene med 18 prosent fram til 2050. Denne endringen skal gjelde alle - også de som i dag er over 50 år og ifølge kommisjonen ikke skulle være omfattet av ordningen. Delingstallprinsippet skal nemlig innføres for alle fra 2010 dersom kommisjonen får sin vilje. Også garantipensjonen (minstepensjonen) skal utsettes for delingstallsprinsippet, slik at også de som får den aller minste pensjonen vil få pensjonen sin avkortet. Dette skal da føre til at folk velger å jobbe lenger for å opprettholde pensjonen.
Det andre viktige sparetiltaket er at pensjonene ikke skal følge lønnsutviklingen i samfunnet, men et gjennomsnitt av lønns- og prisutviklingen. Så med pensjonskommisjonen er det slutt på pensjonistoppgjøret . Det er allerede bestemt hvordan pensjonene skal reguleres. Garantipensjonen skal reguleres etter lønnsutviklingen fratrukket effekten av delingstallet.
Kvinnene utgjør flertallet av pensjonistene. Når vi snakker om konsekvensene av pensjonsreformen for kvinner, så snakker vi altså om konsekvenser for et flertall. Blant pensjonistene er det enda mer latterlig enn ellers å omtale kvinnene som ei gruppe. Vanligvis utgjør jo kvinnene halvparten, men blant pensjonistene utgjør de flertallet. 60 prosent av befolkningen over 70 år er kvinner. 2/3 av alle over 80 er kvinner. Det er tre ganger så mange kvinner som menn over 70 år som lever aleine - og som altså bare har sin egen pensjon å leve av.
Kvinners lavere lønn og at de jobber mer deltid og derfor tjener mindre, skyldes samfunnsmessige forhold. Pensjonskommisjonen gjør dette i enda større grad enn nå til den enkelte kvinnes problem. Allerede i dag har vi et pensjonssystem der forskjellen mellom menns og kvinners pensjoner øker fordi menn tjener mer og flere kvinner jobber deltid. Med det nye systemet blir dette ikke endret til det bedre, men faktisk forverret.
Pensjonskommisjonen sier rett ut at med den nye ordningen vil kvinner i snitt få omtrent uendret pensjon i forhold til dagens ordning og menn vil i snitt få omtrent 5 prosent høyere pensjon. Dette er under visse forutsetninger som framstiller endringene litt penere enn de er, fordi den ser bort fra innsparingstiltakene delingstall og redusert indeksering. Snitt dekker også over en omfordeling, også blant kvinner. Men det viser at vi i PK i tillegg til de andre omfordelingene har å gjøre med en omfordeling som er reint kjønnsbasert - fra kvinner til menn. I en situasjon der problemet med pensjonsordningene allerede nettopp er at den rammer kvinnene! Her står det svart på hvitt. Dette er trulig et grunnlag for å melde pensjonskommisjonen til likestillingsombudet for brudd på likestillingsloven. Altså: Avvis hele innstillingen på likestillingsmessig grunnlag! Dette kan ikke aksepteres.
Pensjonskommisjonen hadde i sitt mandat at de også skulle se på de likestillingspolitiske konsekvensene, dette har de i liten grad fulgt opp. Analysene er ikke imponerende.
med følgende sitat fra PK: "Ugifte kvinner har omlag like stor pensjon som ugifte menn, men blant gifte er forskjellen betydelig. Forskjeller i pensjon innenfor et ektepar behøver ikke være så problematisk fordelingsmessig, da det i fordelingsanalyser normalt forutsettes at inntekten innen en husholdning deles mellom ektefellene." Og det er det pensjonskommisjonen sier om dette.
En ting er at gifte menn faktisk dør før sine ektefeller som blir sittende igjen med lave pensjoner. En annen ting er at penger er makt også innen ekteskapet, kvinneundertrykkinga kan ikke avskaffes av fordelingspolitiske analyser.
Oppsummeringsvis: Mer samsvar mellom inntekt og pensjon rammer kvinner hardest fordi de tjener mindre enn menn. Når omfordelingselementet i folketrygden blir mindre, så rammer det kvinner særskilt.
Besteårsregelen er viktig for kvinner som har jobbet deltid i perioder. Og dette kan ikke erstattes av kompensasjon for omsorgsarbeid, selv om denne ordningen foreslås bedret. Omsorgspoeng får du når du i all hovedsak er hjemme, ikke når du ser det nødt til å "velge" kortere daglig arbeidstid for å få skvisen mellom arbeid og hjem til å gå opp. Høyere opptjening for omsorg, som PK foreslår, vil heller ikke hjelpe alle de som jobber deltid for eksempel i helsesektoren enten fordi jobben er så hard at ingen orker full tid, eller fordi de bare får jobb i en brøkdelsstilling. Så lenge deltid er en del av et samfunnsmessig problem kan vi ikke godta at konsekvensene skal bli individuelle dårligere pensjoner for kvinner.
De fleste kvinner i harde yrker tjener ikke nok til å kunne gå tidlig og om de har retten til det har de likevel ikke råd.
Kutt i pensjonene rammer hardest de som har minst fra før for de tåler kutt dårligst.
Det siste som er viktig for kvinnene, er at PK går løs på de offentlige tjenestepensjonene.
(Ev. vise T23 - bør bygges ut med TP i privat sektor, dette er for snautt i mange sammenhenger.)
Det er to grunnprinsipper for finansiering av pensjon -
Modernisert folketrygd skal fortsatt finansieres som et PAYGO-system. Samtidig skal en opprette Statens pensjonsfond gjennom å slå sammen dagens oljefond og folketrygdfondet. Dette skal i teorien sikre at staten skal kunne oppfylle sine forpliktelser dersom/når forholdet mellom antall yrkesaktive og antall pensjonister blir mindre gunstig.
En viktig hensikt med pensjonsfondet er å hindre at oljepenga blir brukt i Norge, men i stedet kan investeres de steder i verden der det er mest avkastning å hente. Det fine med å putte oljepengene i et pensjonsfond, er at hvis noen da skulle foreslå at pengene skal brukes til å styrke helsevesenet eller utdanning eller kommunikasjon, så tar de pengene fra din og min pensjonsformue. Da skal det bli politisk umulig å røre oljepengene fordi de står i statens pensjonsfond. Dette skal disiplinere politikerne, sier NHO-representant Arne Skauge på TV. Dette er å "binde politikerne til masta", for at de ikke skal kunne bruke pengene.
For meningen er at pensjonen fortsatt skal betales slik vi er vant til - "pay as you go" - vi betaler inn skatt og pensjonsavgift og de brukes til å betale dem som er pensjonister. Og jeg har tidligere i innledningen vært inne på at det fortsatt vil være fullt mulig i et rikere land i 2050 - uten at en binder opp svære fond.
For å sikre presset på politikerne og kriseforståelsen skal det lages et regnskap hvert år over hvor mye av det som folk har tjent opp i framtidige pensjonsrettigheter som er såkalt fondert i pensjonsfondet, dvs. som det er dekning for i fondet, og hvor mye som ikke er det. PK foreslår videre at det skal etableres en retningslinje som sier at statens ufonderte forpliktelser ikke skal gå over en viss prosent av BNP. Hvis de ufonderte forpliktelsene øker over denne grensa, må regjeringen ta initiativ til endringer i finanspolitikken eller innstramming i pensjonsordningene. Dette betyr bl.a. at endringer på børsen som vil virke inn på fondets størrelse, vil kunne få direkte konsekvenser for våre pensjoner. F.eks. opprør i tredjeverdenland mot vestlige investeringer.
Dette årlige regnskapet vil kunne brukes til å vise at pensjonsordningene er altfor gode, samt skremme folk til å tegne private forsikringer. Ikke nok med det du skal også få et brev hjem i posten som sier at så og så mye av det du sjøl har tjent opp fins i statens pensjonsfond, og så mye gjør det ikke. Slik at du løper enda fortere til banken eller forsikringsselskapet og tegner forsikring.
For svekkingen av folketrygden dreier seg mye om nettopp dette: Skape et økt marked for tjenestepensjonsordninger og private forsikringer. Dette vil bidra til å styrke private kapitalinteresser.
(Dette avsnittet kan ev. bygges ut - med stoffet fra artikkelen min i Røde Fane.)
Et av argumentene for at det er så viktig å gjøre noe med pensjonene nå, er at nå kan vi kutte i organiserte og kontrollerte former i stedet for å kutte i panikk seinere. Blir det kutt på grunn av en brå krise, så bare kaster man alt det gode i dagens ordning på dør. Det er jo et besnærende argument for så vidt, men slik jeg ser det er heller slik at PK åpner for videre endringer. Dette er bare begynnelsen. Den neste gangen det skal kuttes i pensjonene får vi ikke noen pensjonskommisjon.
Derfor er det nå slaget står om framtidas pensjon. Godtar vi krisebeskrivelsen? Og privatisering av ansvar som framtidas løsning? Skal det være livsløpsbasert opptjening med alleårsregel som tjener de med høyest inntekt eller skal vi beholde den omfordelingen som ligger i bl.a. i besteårsregelen? Ønsker vi en utvikling i retning av en egen "offentlig pensjonsforsikring"?
Det er nå det opprettes et statens pensjonsfond ved å slå sammen oljefondet og folketrygdfondet. Ønsker vi å knytte framtidige pensjoner til utviklinga på børsen. Det er nå slaget står om de store spørsmålene angående pensjon. Noen av endringsforslagene går kanskje ikke så langt som en kunne ha fryktet, men de er store nok til at neste gang kan mer kuttes uten debatt. Det er nå de prinsipielle endringene skjer.
Det beste vår generasjon kan gi videre til neste er ikke et stort fond som ikke kan brukes til beste for folk, men til utbytting av tredje verdens fattige. Det beste vi kan gi videre er et fungerende samfunn med fornuftig forvaltning av ressursene, god infrastruktur og industriell basis, en velferdsstat med en sterk offentlig sektor med gode tjenester og trygdeordninger. En svekket velferdsstat nå, gjør det vanskeligere for neste generasjon til å slåss for et bedre samfunn.
Ektefelledelt pensjon innebærer en enkel deling av oppsparte pensjonspoeng, utfra argumentet om at den samlede tidsbruken for menn og kvinner til jobb og husholdsarbeid er ganske lik. Min innvending er at forslaget gjør et samfunnsmessig spørsmål til en sak for den enkelte familie, og bidrar til at kvinner i større grad bli avhengig av menn. Et system for framtida må bygge på kvinner som økonomisk sjølstendige individer. Samfunnets ansvar for kvinners pensjon må komme til uttrykk i systemer som inkluderer eneforsørgere og alle som lever alene, og må virke uavhengig av familiestatus. Siden lavtlønte kvinner i stor grad er gift med lavtlønte menn vil ordningen for mange dessuten bety å dele på lite og ramme menn med lave pensjoner fra før.