Jeg heter Kine Juel og jeg jobber som lærer her i byen. Bakgrunnen for at jeg har blitt bedt om å komme på denne konferansen, er at jeg startet et innbyggerinitiativ mot lokale individuelle lønnstillegg for lærere i Oslo. For at dere skal få et innblikk i hvorfor jeg satte i gang aksjonen, skal jeg forklare hvorfor motstanden mot disse tilleggene har vært så stor blant oss lærere, og også si litt om hva et innbyggerinitiativ er.
Lærerne har i alle år blitt lønnet ut fra kompetanse og ansiennitet. En lektor har hatt mer lønn enn en vanlig lærer, en som har jobbet i mange år har hatt høyere lønn enn en som er nyutdannet. Dette har vært et system som det ikke har vært dissens om, selv om det nok, som i alle andre yrker, har vært forskjeller på innsats og resultat. Det har vært mulig å få nedslag i undervisningsplikten eller ekstra betalt om man har tatt på seg verv utenom selve undervisningen. Rundt år 2000 begynte myndighetene å ville gi individuelle tillegg til lærere. Dette skjedde samtidig som vi så en vridning mot en mer markedsliberalistisk tankegang i skolen generelt. Man ville gi rektorene en sjanse til å belønne de lærerne som gjorde en ekstra innsats, samtidig som mange mente det lå i kortene at dette var en sjanse til å gi en bonus til de lærerne som danset etter ledelsens og myndighetenes pipe. Det ble flere steder hvisket om trynetillegg.
Det ble opprettet lønnsutvalg bestående av lærere på alle skolene, der man skulle sette opp prioriterte lister over hvilke lærere som skulle belønnes ut fra sentralt gitte - og etter manges mening - svært vage kriterier. Ledelsens og lønnsutvalgets innstillinger ble sammenliknet, og noen steder ble de enige, andre ikke. Da gikk man til brudd, og et utvalg utenfor skolen fastsatte det endelige resultatet. De tilleggene man eventuelt endte opp med, ville man beholde for resten av sin tid som lærer i kommunen. Selv fikk jeg det første året fire lønnstrinn, antakelig for en jobb jeg allerede hadde nedslag i undervisningsplikten for, og som jeg ikke lenger utfører. Jeg har regnet ut at hvis jeg jobber som lærer til jeg blir pensjonist, har jeg fått en uttelling på til sammen 750 000 kroner for denne jobben.
Dersom man mente seg forbigått, hadde man ikke mulighet til å klage på avgjørelsen, man hadde ikke krav på begrunnelse for hvorfor utfallet ble som det ble, og ledelsen hadde ingen mulighet til å si hva du eventuelt måtte stille opp med for å bli tilgodesett neste gang. Lønnsoppgjørene har vært annethvert år, så om man var lur, tok man kurs eller ansvar i forkant av oppgjørene. Da ble man erfaringsmessig lettere belønnet enn om man gjorde de samme tingene det året det ikke var lokale forhandlinger.
Det kan jo i utgangspunktet høres fint ut å kunne få en mulighet til å heve lønna si, og det var vel det Utdanningsforbundet håpet på da de ble presset til å godta ordningen. Men det er dessverre slik at disse pengene går fra en pott som tidligere ble delt mellom hele lærerpersonalet. Det at noen nå skulle få mer, ville føre til en mindrelønnsutvikling for de øvrige. Det føles ikke spesielt morsomt å skulle ta i mot tillegg, når man vet at det betyr at de du jobber sammen med da vil få mindre enn de ellers ville ha fått. Det å sitte og sette prislapp på kollegene sine er ikke noen morsom jobb, men de fleste skolene ble motvillig med på det, siden alternativet var enda verre. Det er ikke sånn at alle rektorer har helt oversikten over det som skjer i klasserom og møterom, og det er jo helt umulig for dem å se hvilken innsats du gjør i forhold til skolearbeid hjemme. En kollega av meg, som jobber på en velrenommert skole her i byen, har ikke hatt besøk i klasserommet av ledelsen sin på de 35 årene han har jobbet på skolen. Det sier litt.
Det er fort gjort at det er de som roper høyest, som blir belønnet i et slikt system. Det sitter mange, særlig kvinnelige lærere rundt omkring, som ikke er flinke til å markedsføre seg, men som gjør en strålende innsats i det stille. Dessuten er det sånn at om du har en klasse med en vanskelig elevsammensetting vil man kanskje ikke ha tid og overskudd til å ta på seg andre oppgaver. Skal en som har en grei klasse, som lettere oppnår gode resultater, belønnes framfor en som må slite seg gjennom hver dag, og allikevel aldri komme over middels nivå med klassen sin? Det er heller ikke lett å forholde seg til at en helt nyutdannet lærer, som kun har jobbet i noen få måneder, får mer enn det en som har jobbet det samme stedet i ti år, har fått til sammen. Du får stempelet "udugelig" ganske tydelig i panna.
Det siste lønnsoppgjøret nå i fjor, var nærmest som er parodi å regne. Partene fikk ikke snakke med hverandre, og listene fra ledelse og lønnsutvalg ble sendt til et eksternt utvalg som skulle sitte og vurdere alle Oslos lærere individuelt, uten å kjenne noen av dem. Det var satt av i gjennomsnitt 10 sekunder pr. lærer, så det sier seg selv at det for de flestes del ikke ble snakk om noen reell forhandling. Det har blitt meg fortalt at der rektors og lønnsutvalgets liste stemte overens for minst 60 prosent av lærerne, ble rektors liste banket igjennom, uten forhandlinger.
Jeg har jobbet på to skoler under dette systemet. Begge stedene har kvinner kommet dårlig ut. På den ene skolen ble det kun delt ut to lønnstrinn til sammen på alle de kvinnelige lærerne over 45 år. Til sammenlikning fikk en lærer som har jobbet i kun et år fem lønnstrinn alene – en gavepakke på over halvannen million i løpet av en lærerkarrière, pluss høyere pensjon i tillegg.
På den andre skolen jeg jobbet, var det to kvinnelige lærere som i løpet av de fire lønnsoppgjørene vi har hatt med individuell lønn, ikke har fått ett eneste lønnstrinn. Begge disse kvinnene hadde født tre barn underveis. Alle som jobbet ved skolen, visste at disse kvinnene var vel så dyktige som oss andre. Mannen til den ene læreren jobbet ved samme skole, og han hadde fått ca. 3000 kroner ekstra i måneden i individuelle tillegg, mens kona hadde vært hjemme med barna.
Jeg ble forskrekket og forbanna over denne praksisen, og tok det i samarbeid med den tillitsvalgte opp med rektor, som sto på sitt. Nå er det, som sagt ingen ankemuligheter heller, så dette ble tatt opp som en prinsippsak. Når vi ikke kom noen vei, skrev jeg et brev til likestillings- og diskrimineringsombudet. De skriver tilbake at både direkte og indirekte forskjellsbehandling av kvinner i svangeskapspermisjon er i strid med loven. De hadde hatt mange henvendelser rundt denne problematikken. Det er i utgangspunktet ikke er lov til å utelukke kvinner som er hjemme med barn, men "man har akseptert at personer som har vært i permisjon store deler av året før et lønnsoppgjør ikke har nådd opp i like stor grad som deres arbeidende kollegaer". Her gjelder det tydeligvis å time godt. Jeg synes det er forstemmende at det faktisk er mulig i dag at det finnes ordninger som så til de grader tydelig diskriminerer kvinner. Man kan bringe saker som dette inn som klagesak for likestillingsombudet, men den jobben orket ikke mine kolleger å ta. De må leve med lavere lønn og pensjon enn sine menn, bare fordi de er kvinner.
En undersøkelse som Utdanningsforbundet nettopp har publisert, viser at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn faktisk har økt de siste fem årene. Jeg kan ikke slå i bordet med noen tall som sier at praksisen med individuell lønn kan ha noe med det å gjøre, men vi vet jo at det har blitt mer og mer vanlig med denne måten å lønne ansatte. Mine erfaringer viser jo at kvinner kommer dårligere ut, men om det slår ut på statistikken, vet jeg ikke.
Bonusordninger kan virke motiverende for folk som i utgangspunktet har rutinepregede og lite interessante arbeidsoppgaver. Er jobben din å sitte og putte reklamemateriell opp i konvolutter, kan jeg forstå at lønn kan være et incitament til å jobbe videre. Likedan er det hvis du er en god selger og gjør slik at bedriften din tjener ekstra med penger, så kan det være rettferdig at du får din del av utbyttet. Men det er ikke sånn det fungerer i skolen og mange andre arbeidsplasser der jobben i seg selv er en motivasjonsfaktor. Når jeg arbeider med elevene, er det ikke sånn at jeg tar i et ekstra tak for at jeg tenker at det kan komme penger ut i den andre enden. Selvsagt vil jeg ha en anstendig lønn, men når jeg jobber hardt er det fordi jeg har en solidaritet i forhold til skole og kolleger, og til elever og foreldre. Jeg har en yrkesstolthet som tilsier at jeg for min egen del ikke klarer å gå hjem uten å vite at jeg har gjort det beste jeg kan. Vi lærere jobber i team og prøver å trekke lasset sammen. Vi vet at arbeidsbelastningen er ulik fra år til år, og slik vil det alltid være.
Dette har ikke alle politikerne i Oslo forstått. De har trodd fullt og fast på at hvis bare rektor har kunnet belønne sine mest trofaste medarbeidere, ville skolen bli bedre og alle bli lykkelige. Da jeg fikk ekstra lønn, fikk jeg mulighet til å kjøpe meg en større leilighet, men jeg er da den samme læreren for det. Jeg er ikke en gang sikker på begrunnelsen for hvorfor jeg fikk dette tillegget. Om jeg hadde vært en dårlig lærer, så ville jeg neppe blitt bedre av å ikke få mer lønn? Det eneste som har blitt oppnådd med dette systemet er at det er mange som har blitt frustrerte og lei seg. Det har blitt lønnsforskjeller på opp til ti lønnstrinn, der det før var likt. Mange har mistet respekten for sin egen leder og mistet gløden for arbeidet. Slike systemer som dette kan skape splid og misunnelse og ta fram det nedrigste i oss.
Utdanningsforbundet har vedtaksfestet at de skulle jobbe med å bli kvitt denne usolidariske og urettferdige måten å beregne lønn på, men de har ikke klart å få gjennomslag hos politikerne og skolemyndighetene.
En dag jeg satt hjemme foran datamaskinen, oppdaget jeg at det fantes en ordning der man kunne få satt en sak på den politiske dagsorden hvis minst 300 av innbyggerne i en kommune krevde det. Raskt klarte jeg å samle inn nærmere 1000 underskrifter fra lærere i Oslo mot lokal individuell lønn, samtidig som jeg fikk kontakt med to andre lærere som brant like mye for denne saken som meg. Sammen jobbet vi aktivt i forhold til politikere og presse, samtidig som vi opprettet vår egen hjemmeside hvor vi la ut informasjon og samlet støtte. Vi hadde også vår egen parole i 1. mai-toget, som fikk stor oppslutning
For å gjøre en lang historie kort, så prøvde finansbyråden og politikere på høyresiden å stoppe saken med begrunnelse om at ordningen med innbyggerinitiativ ikke var ment for saker som dette. Jeg har vel heller ikke hørt om denne måten å drive lønnspolitikk på, men vi mente at vi formelt hadde vårt på det tørre. Det samme mente noen av politikerne på venstresiden, så rett før valget kom saken opp i bystyret. Saken endte opp med at vi fikk gjennomslag for kravene våre, sånn at kommunen nå ikke har anledning til å forskjellsbehandle lærere på denne måten. Utdanningsforbundet har tatt på seg ansvaret for å jobbe for å utjevne de store forskjellene som det har blitt.
For meg personlig har dette vært en veldig lærerik prosess. Jeg visste ikke hvor mye arbeid det ville innebære, og hvor komplisert mye av arbeidet for å forstå systemene viste seg å være. Uten hjelp fra de to andre, Thomas Valås og Jorunn Folkvord, er det mye mulig jeg hadde gitt opp underveis. Men det jeg synes er morsomt, og som jeg håper det går an å trekke lærdom av, er at det er noen ganger er mulig for David å vinne over Goliat. Jeg synes det er morsomt at finansbyråden måtte bite i gresset. Politikerne innså at et system de hadde vært med på å innføre, ikke fungerte etter intensjonene, og de anerkjente at det vi ønsket å endre med innbyggerinitiativet bunnet i reelle problemer og ikke i sutring og personlige frustrasjoner.
Det har kommet fram i media i det siste at innbyggerinitiativ sjelden når fram. Nå har vår sak vist det motsatte. Jeg håper jeg har kunnet inspirere dere til å stå på dersom det er saker som opptar dere. Det koster å kjempe, men for meg koster det vel så mye å bare se på urett som foregår. Jeg regner med at dere som sitter her er mer enn gjennomsnittlig engasjerte både i kvinnepolitikk og andre spørsmål, så jeg oppfordrer dere til å stå på for det dere tror på. Jeg håper dere får en fin helg med kvinner på tvers, og tusen takk for meg.