Kvinner på tvers 2008

Statistisk sentralbyrå:
Kvinnene taper på pensjonsreformen.
Hva skjer videre?

Innledning ved Ingvild Bø Moberg, Fagforbundet


Hei, mitt navn er Ingvild Bø Moberg, og jeg er tillitsvalgt i Fagforbundet Akershus. Jeg er blitt bedt om å si noe om hva det er viktig å slåss for når det gjelder offentlig tjenestepensjon ved vårens oppgjør.

– Det er vedtatt en pensjonsreform, mellom partiene på Stortinget, og det er vedtatt en AFP løsning i årets lønnsoppgjør, Hva gjenstår?

Den offentlig tjenestepensjonen ble skjøvet ut av årets lønnsoppgjør, og skal forhandles i mellomoppgjøret i 2009. Hva kan vi oppnå? Hvilke problemstillinger er det viktig at vi fokuserer på foran oppgjøret i 2009?

Før jeg svarer på dette spørsmålet vil jeg si litt om bakgrunnen for de pensjonsordningene vi har i dag, av to grunner:

For det første

og for det andre

I innlegget mitt vil jeg deretter fokusere på hvor står vi nå og hva kan vi håpe på å vinne fram med i oppgjøret våren 2009.

Til slutt ønsker jeg å stille noen spørsmål om veien videre:

Selv om dette er en konferanse med fokus på kvinners situasjon, spør jeg meg om det også er andre grupper vi bør ha ekstra fokus på, når vi snakker om rettigheter i våre pensjonssystemer. Dette vil jeg komme tilbake til på slutten av innlegget.

1. Historisk bakgrunn

De offentlige tjenestepensjonsordningene har røtter tilbake til 1800-tallet, da ansettelsesforhold i staten ofte var livsvarige. I 1917 ble Statens Pensjonskasse (SPK) etablert. Kassen administrerte en Pensjonsordning for Statens Tjenestemænd som gav en alderspensjon på 66 prosent av sluttlønn etter 30 års tjenestetid. Hovedtrekkene for offentlig tjenestepensjon har siden vært basert på den utformingen.

De kommunale tjenestepensjonsordningene ble fra 1. januar 1997 i sin helhet tariffestet i Hovedtariffavtalen i KS-området. Kommuner og fylkeskommuner hadde hatt pensjonsordninger for sine ansatte før dette, men først nå var alle elementer i pensjonsordningene i kommuner og fylkeskommuner tariffestet i den landsomfattende tariffavtalen med KS.

Utbyggingen av det allmenne pensjonssystemet gjennom alderstrygd i 1959 og senere folketrygden i 1967 innebar at stadig flere arbeidstakere kunne få ytelser for samme pensjonstilfelle fra to eller flere pensjons- eller trygdeordninger. For å unngå dobbeltutbetaling ble det innført en egen lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser samtidig med innføringen av den allmenne alderstrygden i 1959.

Det ble i 1988 etablert AFP-ordninger i staten og i kommunal sektor, parallelt med innføringen av AFP i privat sektor. Pensjonsalderen for AFP var fra 1989 65 år. Pensjonsalderen i AFP-ordningen har senere trinnvis blitt senket, og er i dag 62 år.

De siste års vedtak og forhandlingsresultater tyder på at utviklingen av pensjonen i Norge fortsetter. Noen vil hevde til det bedre, mens andre mener vi har tapt viktige ting på veien. Men det avgjørende er å vise at ingenting av det som er vedtatt eller framforhandla, vil være sånn for alltid. Det viser historien oss, at her har det vært endringer og justeringer nesten sammenhengende i snart 100 år.

2. Hvordan fungerer det i dag?

I dag er omtrent 1/3 av alle arbeidstakere i Norge medlemmer av en offentlig tjenestepensjonsordning.

Alle offentlige ansatte er i utgangspunktet pliktige medlemmer i en offentlig tjenestepensjonsordning. Minstekravet til arbeidstid er 14 timer per uke (tilsvarer om lag 35 prosent stilling).

Til forskjell fra minstekravene til tjenestepensjonsordningene i privat sektor, som er begrenset til alderspensjon (og premiefritak ved uførhet), omfatter ordningene i offentlig sektor alderspensjon, AFP, uførepensjon og etterlattepensjon (enke-, enkemanns- og barnepensjon). Medlemskapet gir altså både en risikoforsikring og en sparing til fremtidig pensjon.

For å få utbetalt tjenestepensjon i offentlig sektor i dag, må en ha rett til alderspensjon og man må fratre sin stilling. Retten til alderspensjon er knyttet til aldersgrensen for stillingen. For om lag 70 prosent av offentlig ansatte er aldersgrensen 70 år. Den resterende delen av arbeidstakerne har en lavere aldersgrense – såkalt særaldersgrense – på 65, 63 eller 60 år. Blant de yrkesaktive medlemmene i SPK har 10 prosent særaldersgrenser og blant de yrkesaktive medlemmene Kommunal Landspensjonskasse, KLP, har 40 prosent særaldersgrenser.

Alle med aldersgrense på 70 år kan likevel ta ut tjenestepensjon fra fylte 67 år. I tillegg kan arbeidstakere med særaldersgrense ta ut alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen, dersom summen av alder og opptjeningstid i en offentlig tjenestepensjonsordning er 85 år eller mer (85-årsregelen).

Dette viser at det er flere pensjonsaldere i offentlig sektor i dag.

Hovedformålet med tjenestepensjonen er å gi livsvarig inntektssikring i alderdommen (pensjon tilsvarende 66 prosent av tidligere inntekt), mens formålet med AFP-ordningen, jf. avtalen som ble inngått i 1988, har vært å gi mulighet til pensjonering før den ordinære aldersgrensa i folketrygden for personer uten særaldersgrenser. Den tidligere AFP-ordningen har altså fram til nå vært en tidligpensjonsordning.

3. Hva nå: Hva er det blitt enighet om i årets tariffoppgjør?

I forhold til AFP er det nå enighet om prinsippene i både offentlig og privat sektor. Medlemmene i fagbevegelsen har stemt ja til avtalene.

I alle offentlige tariffområder ble det enighet om at en sluttet seg til en AFP-ordning i 2010 etter de hovedlinjene som ble avtalt og vedtatt i privat sektor.

I brev fra statsministeren til Riksmeklingsmannen datert 2. april 2008, går det fram at AFP-løsningen i privat sektor skal bestå av tre elementer:

Det er dette som ligger i bunn når man i tariffoppgjøret i offentlig sektor sier at man er enige om prinsippene til AFP.

AFP har blitt gjort om til et livsvarig påslag til alderspensjonen fra folketrygden.

Samlet pensjon for den enkelte – summen av alderspensjon fra folketrygden, AFP og offentlig tjenestepensjon – vil først bli avklart når tilpassingen av offentlig tjenestepensjon blir avklart.

I Stortingets pensjonsforlik, vedtatt 26. mai 2005 heter det at «tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres». Dette vedtaket står Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet bak.

AFP sammen med pensjon fra folketrygden og den offentlige tjenestepensjon, skal altså sikre medlemmende som omfattes av offentlig tjenestepensjon, et samlet pensjonsnivå i samsvar med stortingsforliket.

Resultatet i privat sektor vedrørende AFP var omfattende, men knyttet seg i hovedsak til en AFP-ytelse på toppen av et nytt folketrygdsystem for alderspensjon med mulig avgang ved 62 år for alle på visse vilkår. Ny alderspensjon i folketrygden avkortes ikke mot arbeidsinntekt (arbeidslinjen I), og senere uttak av alderspensjon gir høyere pensjon jo senere den tas ut (arbeidlinjen II).

Det er også enighet om at AFP-tilegget vil være i underkant av 20.000 kroner høyere for de som tar ut AFP mellom 62 og 67 år, enn hvis man tar ut AFP senere, og dermed har tjent opp mer i folketrygden.

Tall for nye AFP-pensjonister i 2007 viser at antall år med pensjonsgivende inntekt er like i offentlig og privat sektor, både for menn og kvinner. Kvinner har i gjennomsnitt om lag fire færre år enn menn med positiv pensjonsgivende inntekt, og om lag seks færre år med inntekt over ett grunnbeløp, som gir poengår i dagens folketrygd. Fordi det er en høyere andel kvinner i offentlig sektor, blir gjennomsnittlig antall opptjeningsår blant personer som har vært ansatt i offentlig sektor, lavere enn blant personer som har vært ansatt i privat sektor. Det ble ikke gitt omsorgsopptjening i folketrygden før 1992, det er en av forklaringene på kjønnsforskjellen.

En betydelig svakhet ved den nye modellen er at folk med relativt kort opptjening og lav inntekt (hovedsaklig kvinner - mange i offentlig sektor) kommer dårlig ut sammenlignet med tidligere AFP-regler (dette skyldes særlig arbeidslinje I og II).

4. Hva gjenstår å forhandle om? Veien videre, hva nå?

Etter pensjonsforliket og årets tariffoppgjør, med enighet om prinsippene til en AFP løsning, har vi flere viktige problemstillinger som jeg mener ikke er tilfredstillende løst. Noen av de uløst problemstillingene er:

Dette skal det forhandles om i mellomoppgjøret, våren 2009, og fram til da mener jeg vi har to ting vi hele tida må fokusere på.:

For det første: Hele OTP skal forhandles på nytt. Ingen føringer er lagt.

For det andre: Stortingsflertallet som vedtok pensjonsreformen, har sagt i stortingsvedtaket fra 26. mai 2005 at tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor videreføres.

Sånn jeg oppfatter det, betyr det at vi må fokusere på fra hvilke alder man nå defineres som pensjonist, i den forstand at man skal ha krav på to tredjedeler av slutt lønn.

Man kan, i bestef all, tenke seg at man får framforhandla OTP slik at alle som omfattes av den, er sikra 66 prosent ved 62 år etter minst 30 års opptjening, og så må elementene fra arbeidslinja bli ivaretatt av at de som fortsatt står i jobb, og dermed tjener opp mer fra folketrygden og AFP, får mindre fra OTP, men totalt øker pensjonsgrunlaget, slik at de oppnår en pensjon på 67, 68, 80 eller 100 prosent for den saks skyld, hvis de jobber til de er 80 år.

Er det politisk og praktisk mulig å tenke seg at vi på en måte "bytter" funksjon på AFP og OTP, slik at OTP skal sikre at de som har behov for å gå av ved 62 år, blir sikra retten til 66 prosent, mens AFP slik jeg har oppfatta det, nå er blitt en tileggspensjon til folketrygden som du får, enten du trenger den eller ikke? Kan OTP bli vårt verktøy for å ivareta de gruppene som kommer dårligst ut i den nye pensjonsreformen og med nye AFP. Jeg er opptatt av at vi nå diskuterer de mulighetene som finnes, til å få ett system som ivaretar flest mulig.

Hvis vi skal håpe at vi skal kunne komme i mål med en slik løsning, må vi også tenke på hvor kan vi kompromisse? Kan vi for eksempel tenke oss at spørsmålene rundt særaldersgrenser er områder som vi kan komme arbeidsgiversida i møte på? Jeg mener, hvis alle har rett til 66 prosent ved 62 år, da vil behovet for særaldersgrense på 65 og 63 år kansje ikke være så aktuelt lenger?

Hvis vi fortsetter den tankerekka, vil vi, om vi fikk gjennomslag, fortsette kampen for ett pensjonssystem som ivaretar de som ikke makter å stå i arbeid lenger enn til 62, slik at det i framtida også vil kunne omfatte privat sektor. Kampen vil da være at alle arbeidstakere skal ha en like god tjenestepensjonsordning som dem i offentlig sektor.

Vi har vært vant til å tenke at det er AFP som er sikkerhetsnettet vårt, hvis vi ikke klarer å fortsette for fullt, Kanskje vi nå skal si at det er OTP som skal være sikkerhetsnettet, mens AFP er en tileggspensjon?

Ingen ting er umulig, klart dette kan gå!

Dette må vi satse alt for å få til, men er da alt bra for alle? Nei, det er det ikke. Vi har store utfordringer igjen. For i alle disse pensjonsordningene vi forhandler om og diskuterer, forutsettes det at folk flest faktisk når pensjonsalder, om den nå er 62, 65 eller 70 år før de går ut av arbeidslivet, og per i dag er det en stor gruppe som vi er nødt til å kjempe hardt for, nemlig de som går ut av arbeidslivet på uføretrygd.

Bare for sammenligningens skyld har jeg lyst til å trekke fram to tall: Ved utgangen av 1. kvartal 2008 mottok 45.700 AFP. Per 31.12.2007 var det i overkant av 333.500 mottakere av uføreytelser, 58 prosent av disse er kvinner.

Disse tallene viser hvor viktig kampen for uføretrygd-ytelsene er - den må hele tiden fortsette, for den gjelder svært mange, og spesielt mange kvinner. Vi kan ikke godta levealderjustering av uførepensjon. Argumentasjonen i pensjonsreformen for levealderjustering er at pensjonister kan kompensere for tapet ved å jobbe lenger. Det kan ikke uførepensjonister. Uførepensjonister som gruppe har også lav levealder. Hvor er rettferdigheten i at de som lever kortest skal betale for at andre lever lenger?

En annen viktig gruppe vi bør bekymre oss over: Alle våre kolleger og fagforeningsvenner som ikke har mulighet til å tjene seg opp tilstrekkelig rettigheter i verken tjenestepensjonsordningene eller folketrygden, da de ikke har lang nok botid i Norge. Vi ønsker og trenger at de skal komme til Norge for å jobbe, men hva gjør vi for å sikre også dem en verdig alderdom?

De som kommer dårligst ut, uansett hvilke system vi snakker om, er de som har hatt minst fra før. Rettferdighet oppnås ikke av at alle kan kreve samme prosentsats, hvis lønna du skal beregne prosenten fra er, så dårlig at du ikke kan forsørge deg. Vi må ikke se oss blinde på prosenter. Det er kroner man lever av. Vi må sørge for en lønnsutvikling hvor ikke forskjellene fortsetter å øke. Det er bare hvis alle har en ordentlig lønn og leve av, at vi kan få til ett pensjonsystem hvor alle kan få en pensjon å leve av. Hvordan løser vi det? Kan en statlig likelønnspott være en del av en strategi som løfter lavtlønnede? Gleder meg til å høre på synspunkter om dette seinere i dag.

Men tilbake til kampen for den offentlige tjenestepensjonen, de tre viktigste tingene jeg har forsøkt å belyse i dag er:

Takk for oppmerksomheten.


Om Kvinner på tvers - Aktuelle temaer - Til hjemmesida