Om KPTHistorieKontakt


Hjem

Tidligere konferanser

Aktuelle tema

Deltakende organisasjoner

Kvinner på tvers 2011:

Likelønn – pott, økte rammer eller takk begge deler

Innledning ved Unni Hembre, nestleder Norsk Sykepleierforbund

 

Jeg er stolt over å stå her i dag og representere et forbund som var pådriver for å få satt ned Likelønnskommisjonen og som holdt likelønnsfanen høyt hevet i lønnsoppgjørene. Vi gikk til streik for likelønn både i kommunal sektor og i helseforetakene, og vi mobiliserte hele vår organisasjon til å fronte likelønnssaken overfor både arbeidsgivere og politikere, lokalt som sentralt.

Og så må vi – tre år etter at kommisjonen la fram innstillinga si – konstatere at det aldri ble noe likelønnsresultat, muligens med unntak av staten som gjennom sitt lønnssystem synes å ha flere virkemidler for å treffe de kvinnedominerte gruppene mer målrettet.

---- OoO---

Likelønnskommisjonen leverte! Den slo fast at lønnsgapet mellom kvinner og menn følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Derfor foreslo den en likelønnspott til kvinnedominerte grupper i offentlig sektor. Det var nesten mer enn vi kunne håpet på!

Men Kommisjonen fastslo også et par andre viktige punkter, som senere ikke fikk så mye oppmerksomhet:

  1. Det er de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor (med inntil 4 år på høgskole/universitet) som særlig rammes av verdsettingsdiskrimineringen.
  2. Forhandlingssystemet, herunder frontfagsmodellen, bidrar til å opprettholde eksisterende lønnsforskjeller. Internasjonale erfaringer viser også at partene i arbeidslivet ikke har klart å få bukt med illegitime lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I Norge har arbeidslivets parter hatt likelønn på dagsorden de siste 20 årene uten å klare å gjøre noe med likelønnsgapet.

Forslaget om likelønnspott ble umiddelbart forsøkt begravd, både av statsministeren, arbeidsgiverorganisasjonene og LO. Alle ville ha seg frabedt innblanding i partenes ansvar. Men det er jo ikke noe nytt at myndighetene bidrar i lønnsoppgjørene, noe de for eksempel har gjort ifht AFP. Solidaritetsalternativet kjenner vi fra 1990-tallet da trepartssamarbeidet ble mobilisert for å demme opp for en økende arbeidsledighet i Norge.

Norsk Sykepleierforbund understreket i vår høringsuttalelse at forslaget om et likelønnsløft ikke måtte stå og falle på partene i arbeidslivet. Partene vil ikke kunne enes om en omfordeling mellom kvinner og menn på tvers av sektorer og tariffområder. Og det er dette den store likelønnsutfordringen handler om. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn som utfører samme arbeid i samme virksomhet er minimale. Det er også slik at mannlige sykepleiere lønnes like lavt som de kvinnelige. Det blir derfor meningsløst å skulle omfordele innenfor tariffområdene i offentlig sektor innenfor rammene av ordinære lønnsoppgjør. Vi kan ikke forvente at for eksempel Fagforbundet skal avstå fra lønnstillegg for å gi sin del til sykepleiere. Heller ikke er det rimelig at mannlige sykepleiere skal omfordele til kvinnelige sykepleiere.

Er likelønn et tema som splitter fagbevegelsen? Ikke bare så vi at de mannsdominerte forbundene i LO avviste likelønnspott – også de kvinnedominerte forbundene stilte seg bak slagordet «alle skal med». Konsekvensen var at et lønnsløft for kvinnedominerte grupper i offentlig sektor ikke ble realisert. Nå ser vi at det samme er i ferd med å skje i Sverige: fire LO-forbund i industrien valgte ikke den felles plattformen med likestillingspott, men slo seg sammen med tjenestemennenes og akademikernes organisasjoner i industrien.

At mange kvinner er lavtlønte innebærer ikke at likelønn og lavtlønn er det samme. LOs lavtlønnsstrategi har vært effektiv for mange LO-organiserte kvinner, men har medvirket til en sammenpresset lønnsstruktur i offentlig sektor som medfører at uttelling for utdanning er langt lavere enn i privat sektor. Dette rammer særlig de kvinnedominerte utdanningsgruppene som ikke har et alternativt arbeidsmarked.

Daværende likestillingsminister Anniken Huitfeldt uttalte på en likelønnskonferanse i regi av Unio at «kvinner må holde sammen». Hva betyr det? At kvinner skal holdes sammen nede? At kvinner skal være ansvarlige for den siste rest av «solidaritet» når mannfolka ikke bryr seg lenger? For menn er det opplagt at forskjeller i kompetanse, ansvar og anstrengelse skal medføre også forskjeller i lønn. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere at de samme regler må gjelde for kvinner? Hvorfor settes det likhetstegn mellom solidaritet og likhet? Er det ett område i dag der det bør utvises solidaritet, så er det i likelønnssaken! Det er grunnleggende urettferdig at kvinner får mindre igjen for arbeidet sitt, bare fordi vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked. Kan vi bli enige på arbeidstakersiden slik at arbeidsgiverne og politikerne ikke bare kan lene seg tilbake og si vi kan skylde oss selv dersom lønnsgapet ikke reduseres, slik vi opplevde at SVs leder og tidligere finansminister Kristin Halvorsen gjorde under valgkampdebatt på Lovisenberg sykehus? Kan vi enes om at det er en selvfølge at alle heltidsarbeidende skal ha en lønn å leve av – OG at det er en selvfølge at kompetanse skal lønne seg også for kvinner? Det vil være tragisk om likelønnas skjebne skal strande på en kamp blant arbeidstakerorganisasjonene om «hvem som har mest rett til likelønnspott» – mens arbeidsgiverne kan lene seg tilbake og politikerne fraskrive seg ansvaret!

Norsk Sykepleierforbund ønsker ikke et samfunn med store lønnsforskjeller og individualisert lønnsdannelse. Vi mener det er store samfunnsmessige gevinster ved relativt små sosioøkonomiske forskjeller i befolkningen. Men vi insisterer på at kvinner skal ha samme muligheter og rettigheter som menn, herunder rett til å bli verdsatt etter samme kriterier. Vi mener dette også er solidaritet.

--- oOo ---

NSF skal diskutere lønn og likelønn i mange fora i høst, blant annet på regionale tariffkonferanser og på landsmøtet i november. Vi har tidligere vedtatt at alle virkemidler skal tas i bruk for å nå målet om likelønn. Vi skal fortsatt opprettholde trykket mot politikere og arbeidsgivernes organisasjoner for å få dem til å ta sitt ansvar. Offentlige arbeidsgivere har en monopol-situasjon, fordi kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor har ikke et alternativ arbeidsmarked som kan bidra til å presse lønningene opp. Dette er en konsekvens av måten vi har valgt å organisere velferdssamfunnet. Samtidig ser vi at mangel på arbeidskraft for disse gruppene ikke fører til høyere lønn, men til at man heller senker kravene til kompetanse. NSF har igangsatt et prosjekt mot sosial dumping i helsesektoren, og vi ser at det utvikles egne arbeidsmarkedsstrategier der det er behov for kvinnelig arbeidskraft. Økende bruk av vikarbyråer og arbeidsgiverinitiert migrasjon undergraver mulighetene for å få rekrutteringsbehov omsatt i høyere lønn.

Samtidig vil NSF satse på bevisstgjøring og ansvarliggjøring av den enkelte sykepleier, i forbindelse med tilsetting, jobbskifte og lokale lønnsforhandlinger. Det er ingen grunn til at disse arenaene for lønnsøkning skal overlates til mennene! Og markedet er på vår side: demografiske endringer og store helsepolitiske reformer innebærer en voldsom økning i etterspørselen etter arbeidskraft i helsesektoren. Likelønnskommisjonen hevder at dagens lave lønnsnivå i de kvinnedominerte yrkene bidrar i seg selv til å opprettholde segregeringen. Helse- og omsorgssektoren står overfor massive rekrutteringsutfordringer og må ta i bruk lønn som virkemiddel for å rekruttere og beholde arbeidskraft. Da er det kortsiktig å oppfordre jenter til å velge bort helse- og omsorgsyrkene. Og hvilke strategier er tenkt for å få gutter til å velge seg inn i disse yrkene?

Som en del av norsk likestillingspolitikk er jenter oppfordret til å ta høyere utdannelse og er nå i flertall på høgskoler og universiteter. Men de velger andre fag enn gutter. Når Likelønnskommisjonen ikke foreslo tiltak av typen holdningsendringer og Bryt det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, er det antakelig fordi denne type tiltak er forsøkt med dårlig resultat. Det er derfor med skuffelse vi må konstatere at det er denne type tiltak regjeringa følger opp med i sin likelønnsmelding til Stortinget. Her velger regjeringa fortsatt hands off-strategien i forhold til lønnsdannelsen og satser på likestillingstiltak for å oppnå likelønn. Vi er overbevist om at likelønnstiltak for likestilling vil være mer målrettet!

Norske kvinner HAR en kompetanse I DAG som de ikke får lønnsmessig uttelling for. Så spørs det da, om arbeidsgiverne i helsesektoren – som også er lokalpolitikere! – vil verdsette kompetanse, eller nok en gang senke kravene for å spare penger. Og det er jo det det til syvende og sist handler om: kan vi kvinner forvente at andre skal verdsette vår kompetanse om vi ikke selv gjør det?

I NSF anser vi likelønnspotten som «død». Vi fikk ikke gehør for denne da vi hadde sjansen. Vi tror ikke det er mulig å få mer gehør for dette forslaget nå. Nå må vi finne nye muligheter.

  • Likelønn er sammensatt og gjennomgripende. Lavtlønnstilnærming løser ikke likelønnsproblemene for utdanningsgruppene. Lavtlønn er en del av likelønnsspørsmålet – men også et tema som ikke har med likelønn å gjøre. Det må være mulig å gjøre et skille.
  • Det er likevel opplagt at verdsettingsdiskrimineringen ikke vil kunne opphøre uten at det tilføres mer penger – det vil si utvidete rammer. Dette må til for å tette lønnsgapet.
  • Deretter er det nødvendig med et utvidet frontfag i frontfagsmodellen.
  • Myndighetene har et ansvar for likelønn i Norge. I staten, som har en statsråd som øverste ansvarlige for lønnsforhandlingene, har man delvis erkjent dette. Men hva med de lokale myndigheter som har fått delegert dette ansvaret – eller arbeidsgiverorganisasjoner som har frasagt seg ansvaret?
  • Det er ikke urimelig å starte der likelønnsproblemene er dokumentert størst.
  • I tillegg må vi ha en opptrappingsplan som ivaretar kompleksiteten i likelønnsproblematikken.