Om KPTHistorieKontakt


Hjem

Tidligere konferanser

Aktuelle tema

Deltakende organisasjoner

Kvinner på tvers 2011:

Likelønn – pott, økte rammer eller takk begge deler

Innledning ved Rigmor Hogstad, forbundsleder Fellesorganisasjonen (FO)

 

Oppgjøret i 2010 skulle være et likelønnsoppgjør. Men vi er nesten like langt fra likelønn som før. En tilnæring på en halv prosent for kvinner generelt og 0,3 prosent for kvinner med høgskoleutdanning, er for dårlig. Med denne farta blir det ikke likelønn før i 3016!

Helt siden FO ble etablert, har likelønn vært vår viktigste lønnssak. Økonomisk selvstendighet for kvinner er en forutsetning for likestilling. Derfor har FO en solidarisk lønnspolitikk liggende til grunn. Alle må ha en lønn å leve av.

FO organiserer barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere, og er det forbundet i LO som har høyest andel kvinner. 83,6 % av FOs 26 000 medlemmer er kvinner. FO har vært en aktiv pådriver i likelønnskampen innad LO-systemet helt fra forbundet ble stiftet i 1993. Også forløperne til FO hadde likelønn som fanesak.

Vi har vært tydelig på vår støtte til den solidariske lønnspolitikken. Lavlønnsproblemet er et likelønnsproblem – for det er flest kvinner som er lavlønte! Og LOs lønnspolitikk gjennom historien, har ført til at det har blitt færre lavlønte. Noe som igjen har gitt en utjevning i lønn mellom kvinner og menn. F.eks: I 1956 var gjennomsnittlig timelønn for kvinner 67 % av mennenes. Nå er differensen 85 %. Det er blitt bedre. Men det er ikke bra nok!

Så ja – lavlønnsproblemet er et likelønnsproblem, men likelønnsproblemet er ikke bare et lavlønnsproblem!

Likelønn og likelønnsutfordringer er vanskelig å diskutere når likelønn blir omtalt som en problemstilling som er lik for alle kvinner, uansett hvilket arbeid, utdanning og ståsted de har. Kvinner og kvinners problemer og utfordringer er forskjellige, men det som alle har til felles er at de i alle bransjer, på alle utdanningsnivåer og posisjoner i arbeidslivet, gjennomgående tjener mindre enn sine mannlige kolleger.

FO har siden tidlig på 90-tallet pekt på at det er verdsettingen av kvinners arbeid som er kjernen i problemet. Kvinners bidrag i arbeidslivet verdsettes systematisk lavere enn menns – og det blir større avvik ettersom utdanningsnivået øker. Verdsettingsdiskrimineringen er størst for de kvinnerike utdanningsgruppene på høgskolenivå. Dvs for FOs medlemmer.

Mange peker på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet som et av de største problemene for å oppnå likelønn, og at eneste løsningen er å rekruttere flere menn til kvinneyrkene. Men det er en argumentasjon som jeg er lite glad i. For da sier jo vi at vårt arbeid i seg selv har lite verdi før mennene kommer inn i våre yrker. Og det går jeg ikke med på!

Og når vi snakker om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, så kan vi ikke se bort fra at tradisjonelle omsorgsoppgaver som i andre land ligger til familiene – dvs kvinnene – hos oss er ivaretatt i arbeidslivet og av velferdsstaten. Det er også dette som sikrer oss en svært høy yrkesaktiv andel kvinner – og en høy fødselsrate på tross av det! Andre land kan dermed framstå med et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked, mens de i realiteten har beholdt det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret med kvinnen som en forsørget omsorgsyter i hjemmet.

Men: Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er et strukturelt forhold som vanskeliggjør likelønn. Men dette kan ikke partene i arbeidslivet alene ta ansvar for å løse. Skal det gjøres noe her, trengs det politisk innsats fra myndighetene. Kan være et aktuelt tema for et trepartssamarbeid.

Det kan være en besnærende strategi å gå på barrikadene med enkle løsninger og kortsiktige krav på vegne av egne medlemmer. Men for at likelønnsproblemet skal løses, må flere enn FO erkjenne at dette er en sammensatt problemstilling som ikke løses med ett grep eller ved enkle løsninger.

Vi må se sammenhengen mellom arbeidsliv, samfunnsliv og familieliv. Vi får ikke likelønn før det er oppnådd likestilling på andre områder i samfunnet. Derfor er likestillingstiltak som foreldrepermisjon, rekruttering av kvinner til styrer og lederstillinger og tiltak mot tradisjonelle yrkesvalg, også likelønnstiltak. Holdningsarbeid til kvinners plass og posisjon i samfunnet er også et viktig likelønnstiltak. Derfor er det også ekstra bekymringsfullt å lese Aftenpostens oppslag i går om "husmorstudentene" og deres glorifisering av 50-tallets kvinnerolle.

Da likelønnskommisjonen la fram sin innstilling, var FO svært glad for den – bl.a. fordi den jo pekte på nettopp flere forhold enn bare de rent lønnsmessige, som problemstillinger knyttet til likelønn. I vårt høringssvar til LO understreket vi at partenes arbeid for likelønn i tariffoppgjørene har hatt vesentlig betydning for at lønnsforskjellene ikke har økt, men at forskjellene tross alt er minsket. I utgangspunktet mente vi at en likelønnspott ville kunne bidra til at vi kom et stykke nærmere målet om likelønn, uten at vi sa at den potten som kommisjonen forslo ville bety en endelig løsning.

LO gikk, som kjent, ikke inn for pott. Men vi lever svært godt med det vedtaket LO fattet på kongressen i 2010 – nemlig at økte rammer for oppgjørene i offentlig sektor kan brukes til å gi kvinnegrupper som er blitt liggende etter i lønnsutviklingen større tillegg. Dette, sammen med lavlønnstillegg, som tiltak for likelønn.

LO har i sitt handlingsprogram en tariffpolitikk som slår fast at LO skal arbeide for å fjerne urettferdige lønnsforskjeller og arbeide for likelønn, samt sikre at høyskolegruppene og andre med lengre utdanning, får en rettferdig lønn.

Den umulige Vallaspagaten – det å prioritere både lavtlønte og langtidsutdanna kvinner, samtidig som industrien skal ivareta sin konkurransekraft, er nå gjeldende politikk i LO og forutsetningen for en fortsatt frontfagsmodell.

FO er fornøyd med at LO vil gå for økte rammer for oppgjørene i offentlig sektor. Det er i forhandlinger mellom partene målgruppene for et løft må konkretiseres, og midler fordeles. LO er opptatt av at det er partene som må identifiserer hvilke kvinnedominerte grupper som trenger et lønnsløft. Det er kanskje her Unio og LO/FO skiller litt lag.

For FO er det viktig å ikke skape motsetninger mellom lavtlønna kvinner og høyskolegruppene. Kampen for likelønn må omfatte begge disse gruppene og kravene deres må ikke settes opp mot hverandre!

Det er et faktum at ulikelønna er størst for kvinner med høyere utdanning i offentlig sektor. Det gir grunnlag for at disse gruppenes utfordringer løftes fram spesielt. Dette har også LO uttalt. Men vi får ikke løst denne utfordringen uten at lavtlønna kvinners lønnskamp ivaretas samtidig.

Frontfaget er åpnet opp for at grupper som er blitt hengende etter skal kunne få tillegg utover ramma for frontfaget. I tillegg også aksept for "det utvida frontfaget", dvs alle arbeidere OG funksjonærene skal medregnes i ramma. Problemet er at de beregningene gjøres i etterkant, så det vil alltid være et etterslep for offentlig sektor.

I tillegg er det et problem at ramma ikke utvides i tilstrekkelig grad. Etterslepet blir bare tatt igjen år om annet, men det strukturelle etterslepet som ligger basert på verdsettingsdiskrimineringa – at kvinneyrker over lang lang tid er lønnet lavere enn manneyrker – ikke blir tatt igjen.

Et annet problem er at det innenfor offentlig sektor er et annet "frontfag": Man samordner forhandlingene innenfor de offentlige avtaleområdene på den måten at man har samme frister for forhandlings- og meklingsavslutning. Mellom de offentlige avtaleområdene, er det "alltid" staten som går først. Logikken er ganske enkel: rammen for forhandlingene i staten blir avsatt i statsbudsjettet. Det er ut fra dette kommunene får sine overføringer – inkludert beregnet lønnsvekst. Når rammen fra privat sektor blir kjent, er den som regel høyere enn det som er avsatt i statsbudsjettet. KS tar ikke sjansen på å avtale en høyere ramme enn staten, fordi de vil ikke få kompensert økningen ut over det som blir avtalt i statens oppgjør.

Hvorfor er dette et problem? Sammensetningen av arbeidstakere er vesentlig forskjellig i staten og i kommunene/helseforetakene. Det er langt flere lavtlønnede (og da snakker vi nesten bare om kvinner) i kommunesektorer. Det er også her det er størst andel av kvinner med høgskoleutdanning 0 – 4 år (altså de som har det største likelønnsgapet). Kvinneandelen innen kommunesektoren er også vesentlig høyere enn i staten, helseforetakene ligger hakk i hel m kommunesektoren.

For å løse likelønnsproblematikken og verdsettingsdiskrimineringen, trenger altså kommunesektoren en enda høyere ramme enn staten! Dette betyr at det for å løse likelønnsproblemet trengs en politisk involvering, sammen med partene – altså et trepartssamarbeid for å løse dette. Etter samme modell som man løste økningen i antall uføre med AFP, eller med IA-avtalen. Dette har vi gode tradisjoner for. LO går inn for et slikt trepartssamarbeid jf høringsuttalelsen til Likelønnskommisjonen.

I dag er FO like opptatt av likelønn som vi var for 20 år siden. En likelønnspott på 3 milliarder hadde ikke løst utfordringene alene. Det er strukturene og verdsettingen det må gjøres noe med. Unio mener LOs fokus på lavlønn er et problem for likelønnskampen. FO kan være enig med Unio i at LO har hatt et for ensidig fokus på lavlønn som likelønnproblem. Men de siste årene har LO endret seg. LO setter ikke lenger likhetstegn mellom lavlønn og likelønn. LO anerkjenner at likelønn også er et verdsettingsproblem og at særlig de kvinnerike utdanningsgruppene i offentlig sektor er utsatt for denne diskrimineringen. Og det er FO som har vært pådriver for dette synet hele tida innad i LO!

Målet for FO er likelønn. Denne målsettingen deler vi med LO. I hovedtariffoppgjøret i 2010 sa Roar Flåten at tariffoppgjøret er det kraftigste verktøyet vi har. Prioriterer vi ikke likelønn i det tariffpolitiske arbeidet, er vi ikke troverdige som fagbevegelse. Flåten viste samtidig til Soria Moria II, der regjeringen har sagt at de vil medvirke til likelønn. Den invitasjonen må vi ta seriøst!

LO peker på tradisjonen for trepartssamarbeid i sitt høringssvar til Likelønnskommisjonens innstilling. Etter modell av AFP-samarbeidet eller samarbeidet om IA-avtalen, bør det nå etableres et trepartssamarbeid for å oppnå likelønn. Gjennom en trepartsavtale, må partene i arbeidslivet ta ansvar for det de skal, og de politiske myndigheter ta ansvar for det de må ta ansvar for – som f.eks å avsette store nok rammer for oppgjørene i stats- og kommunesektoren og for helseforetakene i statsbudsjettet.

I hovedoppgjøret i 2012 må likelønn fortsatt få høyeste prioritet. Vi er enige om målet, men kanskje ikke like enige om veien fram. Skal vi få til en løsning må i all fall arbeidstakersiden enes. Vi får ikke gjennomslag for en likelønnsstrategi i LO om vi "glemmer" de lavtlønte. Den største arbeidstakerorganisasjonen vil fronte alle kvinners likelønnsutfordringer. Og uten LO med på laget, så blir det ikke noe resultat!

For likelønn kan ikke oppnås av kvinner alene. Vi må ha med oss de mannsdominerte forbundene i denne kampen. Mannfolka må innstille seg på å vike – for at kvinner skal få den lønna de fortjener! Men dette kan ikke bare gjelde for "gutta i industrien". Det må gjelde for alle. Inkludert de mannsdominerte gruppene innen offentlig sektor, som politiet, forsvaret og fengselsbetjentene i staten. Og de mannlige fagarbeiderne og ingeniørene i teknisk sektor i kommunene.

Både de lavtlønte og utdanningsgruppenes interesser er viktige. Det er også dette fellesskapet som har bundet sammen nettverket Kvinner på tvers i så mange år. La derfor ikke diskusjonen om pott versus utvidede rammer bli hoveddiskusjon.

La oss fokusere på å være enige om fortsatt å stå sammen på tvers av forbund, på tvers av utdanningsnivåer og på tvers av posisjoner i arbeidslivet – for å oppnå målet om likelønn og det å bli verdsatt for det vi gjør – og ikke for vårt kjønn!