Om KPTHistorieKontakt


Hjem

Tidligere konferanser

Aktuelle tema

Deltakende organisasjoner

Kvinner på tvers 2011:

Likelønn – pott, økte rammer eller takk begge deler

Innledning ved Siri Jensen

 

Kvinner på tvers har gjennom nesten 20 år vært opptatt av å heve kvinnelønna og oppnå likelønn. Dette har nedfelt seg i to hovedsaker som også var med i KPTs innspill til Likelønnskommisjonen fra konferansen i 2007 – der også kommisjonens leder var tilstede.

1. Det ene er en samlende lønnsplattform: KPT krever (a) Heving av kvinnelønna slik at alle får en lønn å leve av og forsørge med / heving av lønna i kvinnedominerte yrker og grupper, og (b) Kvinner skal ha lønn for utdanning, kompetanse og ansvar på linje med menn / kvinneyrker skal lønnes likt med mannsyrker med tilsvarende utdanning.

Det er stadig stemmer som hevder at lavlønnsproblemet og likelønnsproblemet er to helt forskjellige fenomener, og lavtlønte og kvinnegrupper med høyere utdanning settes ofte opp mot hverandre. I mellom ligger store kvinnegrupper med relativt lav lønn som faller utenfor gjeldende lavtlønnsdefinisjoner og dermed ofte utenfor debatten, grupper som f.eks. hjelpepleiere og sekretærer. KPT mener at alle disse problemene er forskjellige uttrykk for det grunnleggende problemet at kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner – enten de har utdanning eller ikke. Derfor lønnes også kvinner likere enn menn. Ulike grupper av kvinner har derfor felles interesser i å heve kvinners lønn og slåss for å få slutt på lønn etter kjønn.

Færre lavtlønte kvinner og høyere lønn for store kvinnegrupper vil bidra til å motvirke forsørgerlønna fordi kvinner vil bli mindre avhengige av en annen forsørger, det vil også bidra til en høyere verdsetting av kvinners arbeid som alle vil nyte godt av. Likelønn for kvinner med høyere utdanning vil også bidra til å gjøre slutt på verdsettingsdiskriminering og på den måten også komme de store kvinnegruppene med lavere lønn til gode. Høyere lønn for grupper med høyere utdanning vil også skape større rom for å slåss for å høyere lønn for de som ligger under.

2. Det andre er kravet om en kvinnepott – siden kalt likelønnspott. Begrunnelsen for denne har vært todelt

Kvinners lavere lønn handler om ulik fordeling av penger, ressurser og makt mellom kvinner og menn i samfunnet. Dette har store konsekvenser for alle kvinners liv og muligheter, om de er i eller utenfor arbeidslivet. Det er et politisk spørsmål som angår styringen av samfunnet

Erfaringene har videre vist at problemet er for omfattende til å løses innafor rammene av et tariffoppgjør:

* Det er snakk om for store beløp.

* Ved tariffoppgjør er det for mange hensyn å ta/en er for bundet av eksisterende lønnsrelasjoner. Allerede i 1974 ble lønnsøkninger til kvinner i offentlig sektor stoppet i stortinget med begrunnelsen at det ville skape kaos i lønnsrelasjonene i staten. På tross av at Brattholmutvalget mente det var "minst like viktig å ta seg av innbyggerne i landet som å passe maskiner" (NOU 1974:47). Likelønn innebærer endring av lønnsrelasjonene.

* Det er også et problem at kvinnene ikke har noen egen kvinnestemme inn i oppgjørene på tvers av forbund og hovedsammenslutninger, men må slåss innen hvert enkelt forbund.

Rundt 2000-tallet ble kvinneperspektivet på likelønnskampen svekket, flere organisasjoner trappet ned på argumentasjonen om kvinnelønn.

Likelønnskommisjonens innstilling i 2008 førte til et stort oppsving i debatten om kvinners lønn og et gjennomslag i store deler av opinionen for ideen om en likelønnspott.

Forslaget til kommisjonen var en likelønnspott på 3 milliarder til kvinnedominerte grupper i offentlig sektor som skulle fordeles gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Med dette forslaget hadde kommisjonen gitt et godt svar på det som i alle år hadde vært det viktigste motargumentet, nemlig at en slik pott ville undergrave den frie forhandlingsretten mellom partene: forslaget var at pengene skulle bevilges fra myndighetene, men fordeles av partene, noe som også var innspillet fra KPT.

Likelønnskommisjonen påviste at den største lønnsforskjellen mellom kjønnene gjaldt gruppene med høyere utdanning, og regneeksempelet i innstillingen viste hvordan hele potten kunne gå til disse gruppene for å utjevne forskjellene der. Dette eksemplet var ikke en del av forslaget, men forslaget ble umiddelbart framstilt som et forslag om en pott utelukkende til disse gruppene, både av de som ønsket nettopp dette og av de som var mot hele potten. Dette gjorde det etter mitt syn vanskeligere for tilhengerne av likelønnspott innafor LO, og lettere for motstanderne, slik at LO landet ned på et kompromiss i tariffpolitikken der likelønnspott ble erstattet med en åpning for økte rammer for offentlig sektor for å gi kvinnegrupper som er blitt liggende etter i lønnsutviklingen større tillegg. I vedtaket i LOs sekretariat i forbindelse med tariffoppgjøret i 2010 heter det: "Frontfagsmodellen er imidlertid ikke til hinder for at det kan gis kompensasjon til grupper som systematisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen."

Slik står saken også foran neste års hovedoppgjør.

Jeg mener at kravet om likelønnspott fortsatt er et helt nødvendig krav dersom det skal være mulig å oppnå likelønn. Samtidig må åpningen for å kreve økte rammer for offentlig sektor brukes for det den er verdt. NTL sier f.eks. at "frontfagmodellen kan ikke opprettholdes over tid hvis enkelte områder/grupper systematisk får lavere lønnsvekst enn lønnsveksten i de internasjonalt konkurranseutsatte sektorene, inkludert lønnsveksten for funksjonærer og ledere."

Videre tror jeg at det bare er politisk mulig å vinne fram med kravet om en pott fra regjeringa dersom en skaper enhet mellom det store flertallet av kvinner i vanlige yrker og kvinnene med høyere utdanning – og lager en plan for bruk av en årlig pott som over en viss periode kommer begge grupper til gode. En kritikk av likelønnspotten har vært at likelønn ikke kan oppnås ved skippertak. Men KPT har hele tiden krevd at en likelønnspott må bevilges over flere år – fram til ulikheten er fjernet; og vi mener at det bør settes ned et utvalg som følger virkningene av en slik pott og bidrar med tallmateriale som kan legge grunnlaget for en planmessig utvikling. Samtidig må det jobbes for en opptrappingsplan for kvinnedominerte grupper i privat sektor. Garantiordninger og heving av minstelønnssatsene kan være gode virkemidler. En økning av kvinnelønna i offentlig sektor, der 47 % av kvinnene jobber, vil imidlertid også virke inn på lønnsnivået i privat sektor.

I tillegg til disse to hovedpunktene – samlende lønnsplattform og likelønnspott – la Kvinner på tvers i sitt innspill til likelønnskommisjonen vekt på betydningen av sentrale, kollektive avtaler, på arbeidstidsspørsmål som deltid og 6-timersdag og på lønnsforholda for kvinner med minoritetsbakgrunn. Det siste spørsmålet inngikk ikke i mandatet til likelønnskommisjonen, og det står i innstillingen at departementet skulle innhente opplysninger om betydningen av minoritetsbakgrunn for bl.a. inntekt og lønnsforskjeller som supplement til utredningen.. Det har ikke skjedd noe synlig med dette. Jeg oppfordrer organisasjonene til å etterlyse dette En oppdatert lønnsplattform må i dag også inneholde kampen mot sosial dumping.

Foran neste års oppgjør er det vår oppgave å gjøre mest mulig mulig. Vi som er for likelønnspott må fortsette å argumentere og vinne oppslutning både i organisasjonene våre og i opinionen. Dette legger også press på LO sentralt, slik at et ev. LO-krav om økte rammer til offentlig sektor i praksis blir et krav som likner mest mulig på likelønnspotten. De som mener at økte rammer er en bedre strategi må jobbe for et slikt krav. Det som er felles vil være det viktigste – å argumentere og jobbe for det settes av nok penger til å heve kvinners lønn og at likelønn blir et helt sentralt spørsmål i tariffoppgjøret 2012. Det er ikke slik at vi var ferdige med likelønna i 2010 – kravene våre skal videreføres med større styrke i 2012. Dette må vi stå sammen om. Lokalt må fagforeninger og klubber i privat og offentlig sektor, på tvers av hovedorganisasjonene gå sammen om likelønnsdiskusjonen for å skape en felles plattform og jobbe for at hele fagbevegelsen blir en kraft i denne kampen.

Min utfordring til de to andre innlederne er: Jeg oppfatter at vi er enige om at det trengs mer penger til å heve kvinners lønn, så hovedutfordringen til begge er hvordan vi kan få det til sammen, på tvers av ulikheter i strategi? Hvordan skal argumentasjon og krav rettes inn fram til oppgjøret for å vinne gjennom både i fagbevegelsen og opinionen?

Videre vil min utfordring til FOs leder Rigmor Hogstad handle om hva som er forskjellen på økte rammer og pott – og hvorfor FO mener at det er riktig å gå for økte rammer for å vinne fram.

Norsk Sykepleierforbund har argumentert offensivt og godt for likelønnspott og har bidratt til en positiv opinion. Samtidig oppfatter jeg det slik at organisasjonen legger seg tett opp til et krav om 3 milliarder til gruppene med høyere utdanning, der forskjellen er størst. Min utfordring til nestledere in NSF, Unni Hembre, handler om hvordan det er mulig å utvikle enheten mellom de med høyere utdanning og andre kvinnegrupper for å vinne fram med et krav om likelønnspott.