Om KPTHistorieKontakt


Hjem

Tidligere konferanser

Aktuelle tema

Deltakende organisasjoner

Kvinner på tvers 2011:

Oppsummering

Ved Siri Jensen


 

Kjære deltakere

I denne oppsummeringen vil jeg legge hovedvekt på temaene knyttet til språk og makt. Men aller først vil jeg kort sammenfatte noen punkter om lønn foran neste års tariffoppgjør:

Tariffpolitikk framstår som komplisert og vanskelig, det handler om historie, om mange ulike organisasjoner og tariffområder, om strategi og taktikk. Derfor har Kvinner på tvers jobbet for å finne fram overordna punkter som er forståelige, som vi kan samles om og som alle kan gjøre noe med.

De ulike innleggene i dag viste at vi kan stå sammen om noe grunnleggende:

* Vi må fortsette å argumentere for at det trengs egne midler utenom tariffoppgjørenes ordinære rammer for å heve kvinnedominerte gruppers lønn. Enten det kalles pott eller økte rammer må det settes av penger på statsbudsjettet slik at kommuner og helseforetak vet at lønnsøkningene som blir mulig pga økte rammer kompenseres.

Dette betyr at kampen for at kvinners lavere lønn er et politisk spørsmål og et samfunnsansvar er avgjørende for å holde oppe og øke presset både på myndigheter og fagbevegelse. Mot oss står ideene om at det er likelønn i Norge, at forskjellene skyldes kvinners valg og at private valg er ikke myndighetenes ansvar.

* Vi må fortsette å argumentere for at heving av kvinnedominerte grupper både handler om lavtlønte, de store kvinnegruppene i vanlige yrker, og gruppene med høyere utdanning.

Denne konferansen har videreført arbeidet med å gjøre Kvinner på tvers til et forum som også samler kvinner på tvers av etnisk og kulturell bakgrunn. Vi har satt søkelys på kvinners rett til arbeid og på forutsetningene som må være tilstede for at denne retten kan bli virkelighet for flest mulig – på denne måten har vi snudd oppmerksomheten fra "de andre" som ikke jobber til et bredt vi som krever rett til arbeid for alle.

En ting som er kommet tydelig fram er at kvinner med minoritetsbakgrunn er forskjellige. De har felles at de er kommet innvandret til Norge – men de har kommet fra ulike land, ulike klasser, yrker og posisjoner og de kommer til ulike situasjoner som gir ulike utfordringer.

Mange er blitt opptatt av spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bryte ned skiller mellom vi og dem, både i språk og handling. Dette er et stort spørsmål der store deler av media jobber i motsatt retning. Her tenker jeg vi skal ta med oss Mariannes fortelling. Bare å stille dette spørsmålet til oss selv og andre vil øke vår bevissthet om hva både vi selv og andre gjør i hverdagen – spørsmålet kan ikke veksles bort i et enkelt svar.

Samtidig har både innleggene og diskusjonen vist at det er mye vi kan gjøre, fra mange ulike posisjoner:

* På arbeidsplassen kan det handle om å jobbe for at ledelsen ansetter kvinner med minoritetsbakgrunn og/eller med funksjonshemninger gjennom bl.a. å problematisere hvilke kvalifikasjonskrav som stilles og gjennom å stille spørsmålene Hva er egnethet? Hva er mangfold? Vil vi ha kolleger som ikke er mest mulig like oss selv?

I fagforeninger er det trukket fram

* egne kurs for innvandrergrupper i fagforeningene

* obligatorisk opplæring av tillitsvalgte angående holdninger og fordommer mot innvandrergrupper - og andre grupper arbeidstakere som f.eks. funksjonshemmede

* se på hvordan fagforeningene presenterer seg overfor uorganiserte – med særskilt målgruppe innvandrere

* aktiv jobbing for å få til et mangfold blant tillitsvalget

* gjennomføre undersøkelser i egne fagforeninger/forbund om hvordan egne medlemmer opplever diskriminering i daglig praksis

* bruke likestillings- og diskrimineringsombudet mer aktivt – i dag er det få klagesaker fra fagforeninger

Jeg tenker at grunnleggende i dette arbeidet er å snakke sammen, bli kjent, lytte til folks historier og gjennom dette også forstå mer om hvordan fagforeningen framstår overfor de som ikke kjenner den fra før. Både på arbeidsplasser og i fagforeninger kan det være viktig å merke seg Eva Marie Schreibers (LDO) ord om at struktur og rutiner er avgjørende også for holdningene. Hvis minoritetskvinner ikke kommer på møtene, kan det f.eks. være nyttig å se på om møtene kan gjøres annerledes for at de skal oppleve at de passer inn.

I bydeler og kommuner går det an å jobbe med økt rekruttering både av kvinner med minoritetsbakgrunn – og andre grupper som har vanskeligheter med å få jobb. Det ble her trukket fram bydel Grunerløkka i Oslo – der Enhet for mangfold og integrering (EMI) holder til – som et eksempel på et sted der en har fått til mer enn i andre bydeler. Adressen dit er http://www.bydel-grunerlokka.oslo.kommune.no/enhet_for_mangfold_og_integrering/

Videre går det an å jobbe for tilstrekkelig med gratis norskkurs med barnepass i bydeler nær der folk bor og at bydeler/kommuner skaper møteplasser gjennom å stille lokale og en koordinator til disposisjon. I bydel Alna en møteplass der kvinner møtes og kan ta opp ulike emner, spørsmål etc.

Det har også kommet fram i konferansen at det foregår konferanser og seminarer i minoritetsregi. Oxlo-uka, arrangert av EMI ble nevnt, Mira-senteret har seminarer, andre har også nevnt ulike seminarer. Mange i majoritetssamfunnet er opptatt av å få minoritetene med på sine arrangementer. Jeg tror det er viktig at f.eks. fagforeninger og kvinneorganisasjoner deltar på arrangementene som minoritetene selv arrangerer, for å lære, for å bli kjent med, for å finne felles kontaktpunkter.

Et annet godt spørsmål som er reist er: Hvordan kan vi lære av å bruke kvinnebevegelsens erfaringer? Også det kan stå åpent som noe å ta med seg hjem. Ett svar har vært organisering og det ble foreslått en fortsettelse på konferansens tittel: Språk er makt, kunnskap er nøkkelen, organisering er metoden. Dette er et stort eget tema som kanskje kan følges opp neste år. Vi må ha som målsetting å øke andelen med minoritetsbakgrunn – vi bygger skritt for skritt. Apropos organisering er vi også fornøyd med at det er avholdt Kvinner på tvers sin første ungdomssamling – et godt utgangspunkt for å øke andelen unge på konferansen.

Jeg vil nevne noen elementer der vi kan lære av kvinnebevegelsens erfaringer:

* På denne konferansen – og i fjor – har vi bevisst tenkt et felles tema som forener, men samtidig slik at kvinner med minoritetsbakgrunn holder de første innleggene og legger premisser. Slik unngår vi å late som majoritetskvinner har det på akkurat samme måte som minoritetskvinner, ved å la de siste prege debatten. Samtidig tenker vi at dette er en måte å utvide fellestemaet på – det er ikke slik at et slikt fokus innsnevrer debatten. Og det har vi sett i praksis på konferansen. Dette er erfaringer fra tilsvarende praksis i kvinnekampen.

* En deltaker nevnte bruk av Kvinner kan-kurs i regi av AP og Norsk Folkehjelp, andre, som Rød Ungdom, driver Kast deg frampå-kurs (bøllekurs). Slike kurs kan med fordeles brukes.

* Noe av tankene i Kast deg frampå-kurs er at kvinner må ta utfordringer i flokk. Det innebærer bl.a. støttegrupper rundt kvinner som tar på seg tillitsverv, på konferansen er det kommet opp i forbindelse med støtte til minoritetskvinner som stiller opp som tillitsvalgte

Jeg har i løpet av konferansen mer og mer tenkt at kvinnebevegelsens krav om rett til arbeid må reises på ny som en felles plattform for en inkluderende kvinnebevegelse – og på tvers av kvinnebevegelse, fagbevegelse, minoritetskvinneorganiasjonere, funksjonshemmedes organisasjoner og andre kvinner som diskrimineres. Plattformen må bygges ut med krav som er forutsetninger for at denne retten kan bli en realitet for alle. Den vil måtte ha med rett til heltid, men også deltid som mulighet. Mange kvinner i Norge jobbet deltid på veien til full tids arbeid – og denne muligheten må også være åpen for nye kvinner som kommer til Norge. Men da snakker vi fast ansettelse i relativt store brøker med fulle rettigheter – ikke vikarbyrå og midlertidighet. Vikarbyråene prøver å markedsføre seg som viktige for å at minoritetskvinner skal få seg jobb, kvinnene får vist seg fram – og så får de fast jobb. Erfaringene er at det er svært vanskelig å komme fra vikarjobb til faste jobber og en dramatisk økning i bruk av vikarbyråer, slik Sissel snakket om i går, vil føre til færre faste jobber som krever mindre arbeidserfaring og dårligere arbeidsforhold for alle.

Videre må en slik plattform inneholde kampen for barnehageplasser og skolefritidsordninger som alle har råd til å bruke, rett til norskopplæring og rett til frihet fra diskriminering pga funksjonsnedsettelser eller klesdrakt. Hvor mye som skal være med – lønn? Uføretrygd? Det får en se etter hvert: Skal en slik plattform fungere må mange ha eierskap til den og være med å utforme den. Men jeg tenker at denne konferansen kan være en start. KPT har lite arbeidskapasitet – vi får til konferansene – hvert år – og er stolte av det – samtidig som vi – særlig på konferansene – ser alle mulighetene om vi hadde hatt litt mer ressurser.

Så det jeg tenker KPT kan gjøre er at arbeidsgruppa, aller helst med hjelp fra noen av dere som har lyst til å være med, formulerer et helt foreløpig utkast til utforming av en slags plattform om Rett til arbeid – på bakgrunn av konferansen -, diskuterer det med våre kontakter med minoritetsbakgrunn, sender det til de deltakende organisasjonene og til minoritetsorganisasjoner for reaksjoner, legger det på hjemmesida vår slik at dere kan komme med innspill, og legger det fram til diskusjon på neste års konferanse. For meg handler dette om å skape en felles plattform på tvers for å gjenreise – og ta tilbake - kravet om Rett til arbeid på en måte som inkluderer de kampene som ulike grupper av kvinner fører. Og det handler om å legge våre egen premisser i debatten om arbeidsliv og arbeidslinje.